For en uke siden så jeg min første kjærlighet igjen i begravelsen til kona hans og siden da har jeg følt at hele livet mitt er i kaos. Jeg er 40 år, skilt for to år siden, og har to barn. Jeg trodde jeg hadde lagt all dramatikk og alle de store kjærlighetshistoriene bak meg, at jeg hadde lukket alle sirkler. Men det skulle bare et blikk til, så merket jeg at noen historier aldri egentlig får en siste side.
Jeg var 17 da vi var sammen. Han var min første store kjærlighet. En sånn kjærlighet som presser i brystet, som får deg til å skrive håndskrevne brev og drømme om et felles liv. Men foreldrene mine nølte alltid med ham. De sa han hadde droppet ut av videregående, at han jobbet som bilmekaniker på det lokale verkstedet, at han ikke hadde noen framtid, og at jeg «fortjente bedre». Presset var så stort at jeg til slutt gikk fra ham. Ikke fordi jeg sluttet å elske ham, men fordi jeg følte meg presset ut. Litt etter sendte foreldrene mine meg til Oslo for å studere, og jeg startet et nytt liv.
Årene gikk. Jeg tok utdanning, giftet meg, fikk barn, bygget et hjem. På utsiden så alt fint ut, men ekteskapet holdt ikke og vi skilte oss. En stund etterpå flyttet jeg hjem igjen til bygda sammen med barna mine. Jeg begynte å treffe gamle klassekamerater, naboer, folk fra oppveksten bare ikke ham. Jeg spurte aldri etter ham. Kanskje fordi jeg var redd, kanskje av respekt, eller kanskje fordi jeg skjønte at det ville gjøre vondt å rive opp igjen den historien.
Forrige uke tikket det inn en melding: «Har du hørt om ham?» Først forsto jeg ikke. Så fikk jeg vite at kona hans var død, og at kollegaene hans samlet inn til blomster og ville organisere en felles sang i begravelsen. De lurte på om jeg ville være med og om jeg kom til å møte opp. Jeg stirret lenge på mobilen før jeg svarte egentlig svarte jeg aldri.
Likevel gikk jeg i begravelsen. Jeg vet ikke hvorfor jeg bare kjente at jeg måtte. Da jeg så ham stå ved kisten, med et slitent ansikt og rødsprengte øyne, slo det hardt i brystet mitt. Han var ikke lenger den 17-åringen jeg husket, men han var fortsatt ham. Vi så bare på hverandre på avstand. Vi klemte ikke. Vi sa ikke et ord. Blikkene våre var alt. Og det var nok til å vende hele livet mitt på hodet.
Siden den dagen har jeg ikke klart å slutte å tenke på ham. På det vi var. På det vi aldri fikk lov til å bli. På hvordan livet mitt kunne vært om jeg ikke bare hadde gjort det alle andre forventet. Samtidig kjenner jeg på dårlig samvittighet for å føle alt dette akkurat nå, midt i sorgen hans. Jeg vil ikke presse meg på ham, ikke skape enda mer forvirring. Vi har ikke kontakt på nettet. Vi har ikke snakket sammen. Alt foregår bare i hodet og i hjertet mitt.
Så her sitter jeg 40 år, med to barn, et ryddig liv og plutselig føler jeg meg som den samme jenta jeg var da jeg var 17, første gang jeg forelsket meg. Jeg vet ikke om dette bare er nostalgi, et savn over det som aldri skjedde, eller om det er normalt at den første kjærligheten alltid vekker noe i oss som vi tror vi har begravd.
Kanskje det viktigste jeg har lært, er at noen historier ikke kan skrives ferdig for oss av andre, selv ikke av tid og avstand. Det er ikke galt å huske på det som kunne vært, men det er viktigere å leve livet med åpne øyne og tørre å være tro mot seg selv både i kjærlighet og sorg. Livet gir oss ofte runder vi ikke trodde vi skulle gå, men kanskje er det nettopp derfor vi aldri helt skal slutte å håpe på varme og nærhet, uansett hvor gamle vi blir.
