Jeg er 40 år gammel og har to ganger vært nær ved å gifte meg. Ikke fordi jeg ikke har elsket men fordi jeg i begge tilfeller innså at å gifte seg ville bety at en liten del av meg selv forsvant.
Jeg jobber som advokat innen internasjonal rett. Livet mitt består av flyplasser, hoteller, digitale møter og klienter i forskjellige land. Det tok mange år før jeg oppnådde denne stabile tilværelsen. Jeg jobbet fjorten timer om dagen, studerte mens jeg pendlet, sov på venterommet, droppet ferier. Jeg kommer ikke fra en rik familie, så alt jeg har, har jeg bygget opp på egenhånd.
Da jeg møtte min første forlovede var jeg 34. Han var kirurg og hadde etablert seg i Bergen, med egen klinikk og et stabilt liv. I starten var alt bare spennende lange telefonsamtaler, helgereiser, planer om å møtes ofte.
Etter åtte måneder fridde han til meg på en eksklusiv restaurant. Han hentet frem ringen foran alle. Jeg sa «ja», gråt, klemte ham og ringte moren min samme kveld. Men så kom virkeligheten. Han snakket om «når du flytter hit», «når du slutter å reise», «når du finner deg noe roligere». Han spurte aldri om jeg ønsket å flytte. Det var helt selvfølgelig for ham at jeg skulle tilpasse meg hans liv.
En kveld i leiligheten hans, mens han gikk gjennom vaktlistene fra sykehuset, satt jeg på sofaen og kikket på kalenderen min full av flyturer og møter. Da forsto jeg at hvis vi giftet oss, ville jeg bli «legefruen» og ikke den kvinnen som hadde bygget sitt eget liv. To måneder senere leverte jeg ringen tilbake. Vi gråt begge. Det var vondt, men jeg angrer ikke.
Det andre forholdet var annerledes. Jeg møtte ham da jeg var 37 bokstavelig talt på Gardermoen. Han var pilot i SAS. Vi startet med en samtale om en forsinket flyvning, og endte opp med middag i Trondheim. Han var oppmerksom, morsom og reisende akkurat som meg. Etter ett år fridde han. Denne gangen var det ingen fancy restaurant, bare et hotellrom etter en lang reise. Jeg sa ja, fordi jeg følte at han faktisk forsto mitt tempo.
Men så begynte det å skje merkelige ting. Humørsvingninger, mobiltelefoner på lydløs, slettede meldinger, forklaringer om flyvninger som ikke stemte. En dag fikk jeg en melding fra en kvinne via et ukjent nummer. Hun sa ikke mye, bare hintet om detaljer som bare en nær person kunne vite. Jeg hadde ingen juridiske bevis, ingen bilder, men begynte å legge sammen brikkene hans fravær, små løgner og vage svar.
En kveld i min egen leilighet spurte jeg ham direkte. Han nektet alt. Så meg rett i øynene og sverget at jeg fantaserte. Samme natt tok jeg beslutningen. Jeg avlyste forlovelsen helt uten drama eller bråk. Jeg sa til ham at jeg ikke kunne gifte meg med en mann jeg ikke lenger stolte på.
Nå er jeg 40. Jeg vet at biologisk sett er det ikke lettere å få barn, men jeg lever ikke i panikk. Jeg har min karriere, mitt tempo, mine reiser, mitt hjem og stille kvelder. Jeg føler meg ikke tom. Jeg føler meg ikke ufullstendig.
Noen spør om jeg angrer på at jeg ikke har giftet meg. Jeg svarer alltid det samme: Jeg ville ha angret om jeg giftet meg med kompromiss eller svik.
Jeg vet ikke hva fremtiden bringer. Men jeg er fredelig i hjertet, og det er en styrke å kunne være tro mot seg selv når livet krever valg.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
