Jeg husker hvordan jeg flyttet inn hos ham med håp om en ny begynnelse, men endte opp med å sove på sofaen i det som skulle være mitt eget hjem. Da jeg takket ja til å flytte sammen, gjorde jeg det i troen på at vi skulle bygge noe sammen. Jeg forlot nabolaget mitt, vanene mine, eiendelene mine. Jeg tok bare med meg klærne, drømmene, og troen på at jeg skulle få et hjem sammen med ham. Han bodde i en liten ettromsleilighet i Oslo, men sa det bare var midlertidig, at vi etter hvert skulle finne noe større. Jeg stolte på ham.
De første månedene var gode. Vi sov sammen, laget mat sammen, så på serier om kvelden. Det var trangt, ja, men det var vårt sted. Helt til en dag da han kom hjem med beskjed om at moren hans slet økonomisk, og søsteren hans sto uten et sted å bo. Han sa det bare var «noen dager», «til de finner en løsning». Jeg ville ikke virke selvisk, så jeg sa ja.
Problemet var bare at disse «noen dagene» ble til uker. Soverommet ble morens og søsterens, for «hun er eldre og må ha seng». Søsteren hans okkuperte garderoben og badet, som om det var hennes hjem. Jeg måtte flytte til den slitte sovesofaen i stua. I starten trodde jeg det bare var for en kort stund, at de snart ville finne ut av noe. Men ingen snakket om å flytte ut. Hver kveld redde jeg sofaen med pledd, og hver morgen ryddet jeg det bort så stua skulle se «normal» ut.
Ulempene kom raskt. Jeg hadde ikke noe privatliv, ingen plass til tingene mine, ingen steder å trekke meg tilbake. Etter lange dager på jobb kom jeg hjem uten å ha et rolig sted å hvile meg. Samtidig kommenterte moren hans alt hvordan jeg laget mat, hva jeg hadde på meg, når jeg gikk ut og kom hjem. Søsteren hans gjorde ingen ting, sov lenge, lot oppvasken hope seg opp, men jeg følte meg som en fremmed.
Det som såret meg mest, var å se hvordan han ikke løftet en finger. Han sa aldri: «Min kjæreste fortjener også plass.» Han satte aldri noen grenser. Tvert imot sa han at jeg måtte være tålmodig, vise forståelse, ikke overdrive. En kveld, utslitt etter enda en natt på den harde sofaen, sa jeg at vi måtte finne en annen løsning. Jeg kunne ikke leve lenger som en gjest på egen adresse. Han svarte bare: «Dette er moren min. Dette er min familie.» Og da gikk det opp for meg at jeg aldri var en del av den familien.
Jeg ringte moren min og flyttet tilbake til barndomshjemmet mitt i Drammen. Av og til tar han kontakt, sier vi fortsatt kan være sammen, bare ikke bo sammen. Men jeg vet ikke lenger hva jeg skal tro på.
