ENSOMHET TOGETHER
For åtteogtretti år siden tok Ingrid med seg sin kommende ektemann, Karl, hjem til foreldrene sine for første gang. Det var på tide å introdusere ham og fortelle dem at de snart skulle gifte seg.
Foreldrene forsto straks alvoret i situasjonen så fort de fikk øye på den fremmede unge mannen i døråpningen. Ingrid hadde aldri før dratt hjem friere. Hun hadde alltid sagt:
Hvorfor vise frem kjærester? Når jeg bestemmer meg for å gifte meg, skal dere få hilse på ham.
Derfor var mor og far ekstra oppmerksomme på Karl der han satt ved bordet, åpenbart utilpass.
Ingrid gikk ut på kjøkkenet av en grunn, og faren fulgte etter.
Du er i ferd med å gjøre en stor feil. Du burde ikke gifte deg med ham.
Hvorfor det? svarte Ingrid på defensiven. Bare fordi han er traktorist?
Det handler ikke om det, selv om det også betyr noe. Men dere er forskjellige til beinet. Hva skal dere egentlig prate om? Du har vokst opp i en offisersfamilie og har utdanning. Han er en landsbygutt, arbeidsom for all del, men han er enkel av natur. Det syns med det samme. Hvis du velger ham, vil det alltid stå et ord mellom dere: «intelligens».
Slutt nå, pappa. Du er bare fordomsfull. Jeg bryr meg ikke om hva han gjør. Han elsker meg, det er viktigst. Dessuten det er aldri for sent å lære. Jeg skal hjelpe ham, svarte Ingrid overbevist.
Vel, det er ditt valg. Men husk hva de gamle sier: «Den som ikke lytter til sine foreldre, farer vilt livet ut.» Ikke si jeg ikke advarte deg…
Bryllupet ble holdt. Forelskelsen roet seg, og hverdagen slo rot.
Etter mye overtalelse begynte Karl på fjernstudier på teknisk fagskole, men han kom aldri ordentlig i gang. Ingrid tok seg av oppgavene hans, gravde seg gjennom tekniske temaer hun ikke hadde greie på. Han dro på noen samlinger, men hoppet snart av med ordene:
Hvorfor skal jeg det? Hvis du vil, får du lære selv.
Ingrid prøvde å overtale ham, men det var nytteløst. Karl mente han visste nok fra før. «Sløsing med tid», kalte han det.
Greit, gjør som du vil, sa Ingrid til slutt og lot saken fare. Hun tenkte at han tross alt ikke var dum. Han hadde lest seg gjennom bokhyllen hennes, interesserte seg for politikk, og var verdsatt på jobb. Han luktet riktignok alltid litt av låve, men hva så? Slik hadde hun jo forelsket seg i ham.
Årene gikk, og forholdet til Karl ble stadig mer krevende. Mannen hennes tok aldri hensyn til hennes mening. Han prøvde hele tiden å trykke henne ned, vise hvem som bestemte i huset. Han kunne komme med bastante uttalelser om ting Ingrid helst ikke ville diskutere med andre til stede. Og han sa det med en slik selvsikkerhet at hun bare ble sittende og rødme.
Hun oppdaget etter hvert at han aldri klarte å ta vanskelige valg. Alt ansvar i hjemmet falt på Ingrid. Karl så det som en selvfølge:
Vil du pusse opp, så organiser det du!
Nytt kjøleskap? Da får du kjøpe det selv!
Balkongen må fikses? Det er vel ditt problem du ordner!
Bare i hagen var det uproblematisk der trivdes Karl og fikk ting unna. Men det var vel det hele.
Mange sier kanskje: «Er ikke det nok?» Men nei hagesesongen varer bare i tre-fire måneder. Resten av året var Ingrid både kone og mann for huset.
Da hun var yngre, la hun ikke merke til alt ansvaret. Etter hvert begynte byrden å tynge henne. Men Karl, tilvendt å leve i hennes fotspor, hadde ingen vilje til å endre seg. Hvorfor skulle han? For ham var livet slik det skulle være. Han hadde aldri gitt henne en bukett på kvinnedagen. Når det gjaldt presanger, kunne han si med største alvor:
Jeg har jo allerede gitt deg gaver to stykker, som springer rundt her hjemme.
Han mente døtrene deres.
Ingrid protesterte ikke, forklarte ingenting. Hun godtok det, unnskyldte ham til og med: «Han er ikke vant med å gi gaver. Slik har han lært det. Jeg klarer meg.»
Karl var vanskelig å snakke med allerede fra begynnelsen. Han ønsket egentlig ikke samvær med andre. Først spurte venninnene Ingrid om mannen hennes kunne snakke i det hele tatt. Hun lo bare det bort. Karl mislikte sterkt hvor lett Ingrid omgås folk. Om hennes venner og slekt sa han aldri hyggelige ord, men han fikk heller aldri sine egne.
Ikke bare holdt Ingrid styr på hjemmet, hun hadde alltid jobbet og tjent egne penger. Selv i vanskelige tider fant hun ekstraarbeid. Hun visste at hun aldri kunne vente at Karl skulle strekke seg ekstra. «Trenger du mer penger, så tjen dem selv!» Han gikk på jobb, og det fikk holde.
Med tiden ble det tydelig for Ingrid: Hun hadde ingenting å prate med Karl om. De så helt forskjellig på verden. Likte hun en film, mente han uten unntak at den var tull. Hans favoritter orket hun ikke se ti minutter av. Når det kom til musikk eller bøker, var det enda verre.
Også i grunnleggende trekk var de rake motsetninger: Hun var altruist, gjorde alt for ham og barna og vennene. Han var en ren egoist, bare opptatt av seg selv. Så der satt de ulike matvaner, ingen felles interesser, følelsene kjølnet, barna flyttet ut. Over tretti år sammen, men like alene, som fremmede.
Karl mente på sin side at Ingrid hadde blitt utakknemlig, ikke verdsatte ham, og ikke viste respekt. At hun bar byrdene alene, betydde ikke noe. Det var hennes plikt.
Derfor drakk han seg opp nå og da og da la han ut, uhemmet, om hennes foreldre som for lengst forlot dem, om hennes slekt. Dømte hver gjerning, hvert ord. Sårende og nedlatende, nesten som en herre som satte tjenestepiken på plass.
Edru forsto han aldri hvorfor Ingrid helst ikke snakket med ham.
Men jeg sier deg bare sannheten!
Det var bare hans sannhet. Andre kunne han verken høre eller forstå.
Nå sitter Ingrid ved kjøkkenbordet mitt og tårene renner:
Jeg er så sliten Hele livet har vært som å gå på eggeskall. Man vet aldri hva han får for seg, eller når det blir bråk. Jeg er lei av kompromisser, av å legge til rette, av å holde ut. Hva skal jeg gjøre? Skille meg? Hva hjelper det? Han går aldri frivillig. Han vil bare pine meg, sakte, og han tror han har rett. Etter utbruddene hans er jeg syk i ukesvis, samler meg opp igjen bit for bit. Det er jo familie barn, og nå barnebarn. Finnes alltid en grunn til å bli. Jeg prøver å snakke, glatte ut, gjøre mitt beste. Kanskje tror han det er en seier og begynner bare på nytt.
Jeg er så lei at jeg bare vil rope… Men man kan ikke bare stikke. Om jeg drar, hva så? Når han har drukket, mister han det fullstendig. Uten meg kommer hele nabolaget til å flytte inn, og ødelegge alt. Det har vi sett før.
Så jeg holder ut… Kan ikke forlate mitt eget hjem.
Vet du, mens barna vokste opp, merket man ikke forskjellene like sterkt. Da hadde man ikke tid til å kjenne etter.
Men nå, når vi bare er oss to igjen, har det blitt uutholdelig. To fremmede under samme tak, etter å ha levd sammen i åtteogtretti år…
Ja… Far hadde rett… Intelligensen… Den har alltid stått imellom oss.
