Synnøve hadde bestemt seg for å overraske moren til nyttår. Hun hadde ikke sagt et ord om at hun skulle komme hjem. Da hun sto foran huset, hjerte hamret, tok hun et dypt pust, og banket på døren. I neste øyeblikk kom den lille søsteren hennes, Ingrid, stormende ut i gangen latterfylte rop fylte luften. Dagen fløy av gårde, og mens Synnøve og Ingrid kuttet grønnsaker til salaten, tryllet moren frem Synnøves favorittrett gratinert kjøtt på fransk vis.
Jeg hadde en følelse av at du kom, sa moren og smilte. Kjøpte to brett egg i går, bare i tilfelle. Men jeg var sikker på at du ikke kom alene. Du har ikke hatt kontakt med noen etter Eirik?
Nei, mamma, la oss ikke snakke om det, svarte Synnøve kjapt, og prøvde å skjule hvor sårt det stakk.
Plutselig kimte telefonen hennes. Synnøve gløttet på skjermen, og beina sviktet et øyeblikk under henne.
Kjære vene, jeg både elsker og hater nyttår, tenkte hun og tørket svetten fra pannen. Disse rapportene, tallene, granskningene… Endelig, én dag igjen, så fri i hele to uker. Jeg er så utslitt etter denne måneden.
Hun satt hjemme i leiligheten sent på kvelden, stirrende inn i lyset fra laptopen. Årsrapporten måtte inn, sjefen hadde sagt, og kommisjonen skulle gjennomgå alt neste morgen. Kunne de ikke finne noen feil, fikk hun fri til 12. januar. Hun drømte om hjemreisen, om moren og Ingrid.
Morgendagen ville bli hektisk; gave til mamma manglet fortsatt, mens lillesøsteren lenge hadde ønsket seg ny mobil den hadde hun kjøpt.
Togbilletten hadde hun heldigvis skaffet tidlig i desember. Perfekt, hvis hun bare fikk fri. Hvis sjefen ikke gir slipp, får jeg bare selge billetten, hadde hun tenkt, og tatt nedre køye i sovekupé.
Samme natt kom et uvanlig drømmesyn hun gikk i en norsk furuskog, og møtte ei lita jente som satt alene på en stubbe og bladde i en bok.
Har du gått deg bort? Hvor er foreldrene dine? spurte Synnøve.
Nei, jeg har bare ikke blitt funnet enda. Men du må stå opp, ikke sove bort skjebnen din. I kveld møter du den, og du må levere inn rapporten! svarte jenta alvorlig.
Synnøve bråvåknet. Å herregud, nesten forsovet meg! utbrøt hun da hun så klokka. I dag var det meningen, ni presis, siste kontroll og rapporten var klar.
Hun raste gjennom morgenrutinene, quinze minutter siste finish på sminken og løp ut døren. Kaffen ville hun ta på jobb. Kåpa på, ut, fem stopp med bussen unna kontoret heldigvis, og et ledig sete ventet mot alle odds.
Hun sank ned, pustet ut og lot blikket sveipe over passasjerene og der fremme fikk hun plutselig øye på jenta fra drømmen! Den lille blunket til henne. Synnøve rykket til da noen puffet til henne bakfra en gutt med en for stor sekk var klønete og lite oppmerksom.
Hun sendte ham et strengt blikk, men da hun så forover igjen, var jenta borte. Ingen stoler fremme, bare voksne. For et vanvittig mareritt, jeg må virkelig være overarbeidet, tenkte hun.
På kontoret var det allerede full akt i gang da hun ankom. Hun kastet seg inn i strømmen og jobbet uten stans. Rapporten ble levert uten en eneste anmerkning, sjefen løftet tommelen i været og kalte henne inn etter ti minutter.
Du har jobbet hardt. Jeg holder det jeg lover. Her, for innsatsen god jul og godt nytt år, Synnøve, sa sjefen og rakte henne en konvolutt.
Tusen, tusen takk, Roar, svarte hun lettet og takknemlig.
Med ekstralønna kjøpte hun et vakkert ullskjerf til mammaen, og til Ingrid en nydelig bluse pluss litt ekstra godteri og en flaske musserende. Klokka var syv og hun spurtet til toget, snublet nesten i en sekk utenfor kupéen og deiset langflat utover gulvet.
Synnøve var på gråten, men plutselig kjente hun en hånd som varsomt hjalp henne opp.
Unnskyld, det var min feil! Jeg fikk ikke sekken inn tidsnok; er du skadet? spurte en ung mann med vennlig, varm stemme.
Hun rødmet, forsøkte å le. Nei, det går bra, virkelig.
Det viste seg at de delte samme kupé. Han var høy, mørk, og hadde det vennligste smilet hun noen gang hadde sett.
Synnøve kom til å tenke på drømmen. Jenta hadde sagt: “I kveld møter du skjebnen din.” Kan det være ham, tenkte hun, hjertet banket hardt da hun stjal et nytt blikk på ham.
Han plasserte vesken hennes under sengen, lot henne sitte først.
Jeg heter Martin, sa han og strakte frem hånden. Han skulle bare til Lillehammer på et kort forretningsmøte, tilbake neste dag.
Da blir det nattog begge veier? spurte Synnøve.
Ja, skal rekke nyttår hjemme. Og du?
Jeg skal til mamma og lillesøster endelig noen dager fri, det blir godt. Du? Har du familie som venter?
Nei, jeg er like fri som deg, lo han stille. Har enda ikke funnet den rette, jeg heller.
Synnøve måtte smile, men tankene var i kaos. Jeg er din skjebne, hørte hun stemmen fra drømmen igjen, og rødmet.
Du blir så varm i kinnene, det er så sjarmerende, med de norske eplekinnene, smilte Martin, og så på henne med dype blå øyne.
Hun forsøkte å si noe for å avlede:
Jeg rødmer alltid, pinlig ofte, i sånne situasjoner…
Da snakker vi om noe annet! Mamma sendte med eplekake vil du ha til teen? spurte han og lo.
En eldre dame med en gutt kom inn i kupéet, så Martin og Synnøve trakk seg ut i korridoren for å la dem få ro.
Fru Hansen, som damen het, hadde med barnebarnet sitt til datteren, som jobbet i en annen by. Ingen fri men hun ville gi nyttårsgaven personlig.
Senere satt de alle rundt tebordet og koste seg med eplekake og småkaker. Da Synnøve og Martin igjen gikk ut i korridoren, snek nattebyen seg forbi vinduene, pyntet til nyttår under snølagte gatelamper.
Kan vi bytte nummer? spurte Martin lavt. Hvis du ikke har noe imot det?
Gjerne, svarte Synnøve hun ble overrasket over hvor lett det var å si ja. Når reiser du tilbake?
Den tiende. Jeg blir noen dager.
Så lenge? Det blir noen rolige dager, smilte hun.
Det føltes så lett, alt de snakket om. Som om de hadde kjent hverandre alltid, tenkte Synnøve, men turte ikke si det høyt.
De gikk etter hvert til ro. Og om morgenen sto toget inn på stasjonen. Synnøve listet seg ut før familien ante noe overraskelsen var komplett.
Hun og Martin sto utenfor stasjonen, ventet på hver sin taxi. Ha et fantastisk nyttår, Synnøve, sa Martin lavt. Håper du møter din skjebne i natt.
Godt nyttår, Martin! Kanskje det, svarte hun, med hjertet i halsen. De smilte så dro han, og hun ble igjen.
Det sved litt å la ham gå hun ville så gjerne si, “bli her, feir nyttår sammen med oss”, men hun lot det bli med tanken.
Synnøve ruslet mot huset, lekte med nøkkelen, og gledet seg. På døren åpnet Ingrid opp og kastet seg i armene hennes moren kom snart etter. Gleden sprengte alt i rommet.
De lagde mat sammen, lo og mimret. Under forberedelsene nikket moren: Jeg følte på meg at du kom, kjøpte dobbelt opp av alt. Men trodde du skulle ha med en spesiell venn denne gangen. Fortsatt ikke noen etter Eirik?
Nei mamma… La oss ikke snakke mer om det nå…
Så ringte telefonen. Synnøve satte hjertet i halsen da hun så navnet.
Martin.
Hei, rakk du hjem? spurte hun nervøst.
Nei, du skjønner Jeg fikk ikke billett tilbake i dag, og kjenner jo ingen her annet enn deg. Kunne du tenke deg å invitere en ensom reisende på nyttårsmiddag?
Hun begynte å le, lettet og fylt av forventning.
Da må jeg spørre husholdningssjefen, Synnøve kikket på moren, som smilte overbærende: Selvfølgelig ikke! Han kan piffe opp dette kvinnehuset!
Hørte du? Da kommer du hit, skrev hun adressen og smilte sitt bredeste smil.
Jenta fra drømmen hadde rett. Skjebnen kom, fordi hun sto opp i tide og trodde og Synnøve visste hun var klar til å leve igjen.
