Erik hadde kjøpt den fineste blomsterbuketten han kunne finne, og var nå på vei til en avtalt date. Med forventning i blikket sto han ved fontenen på torget, med buketten trygt i hånden. Men Ingrid var ikke å se. Han snudde seg rundt og ringte henne. Ingen svarte. “Kanskje hun er forsinket,” tenkte han, og prøvde en gang til. Denne gangen svarte Ingrid.
Jeg er allerede her, hvor er du? spurte Erik straks.
Det er slutt mellom oss, Erik, sa Ingrid plutselig.
Hva? Hvorfor? Han ble stående, lamslått.
Det handler om blomstene! svarte hun brått.
Hva er galt med dem? undret han, uten å forstå noe.
Erik hadde gått lenge rundt på blomsterbutikken. Røde roser, gule tulipaner, hvite liljer, blomster i potter og vaser, alle samlet i overdådige og delikate buketter for enhver smak. Men Erik følte seg rådvill.
Han husket vagt at han og Ingrid hadde snakket om blomster, men innholdet i samtalen hadde forsvunnet fra minnet.
Hun hadde fortalt at hun ikke likte noen typer blomster, men elsket andre og kunne se på dem i evigheter.
Men da de først ble kjent, pratet hun mye, og Erik var allerede bergtatt av det nye bekjentskapet, av proseccoen på kafeen, og av Ingrid selv.
Han hadde alltid vært pratsom, men denne gangen nikket han bare stille og lot seg fenge av den vakre jenta, det lange, rette håret, den fine halsen og de søte smilehullene på kinnene hennes. Kanskje dette var kjærlighet?
Og spiller egentlig alt det hun sa så stor rolle? Kvelden var nydelig, og Erik klarte ikke å huske preferansene hennes.
Se på disse gerberaene! Du finner ikke slike andre steder! Ikke sesong nå, dette er en spesiell sort, sa blomsterdamen.
Erik var sent ute; han måtte ta et valg.
Akkurat i det han hadde bestemt seg, ringte telefonen. Det var moren, som oftere enn før ringte.
Hva sier du, Erik, har du bestemt deg for helga? Det er fredag, kanskje du kommer hjem på besøk?
Nei, mamma, har litt å gjøre
Bestemor savner deg, vet du, sitter og ser etter deg hele tiden, spør etter deg.
Unnskyld, mamma, har mye å gjøre
Erik sa kjapt ha det.
Moren hans ville gjerne at han skulle komme hjem til bygda, der hun bodde sammen med bestemoren hans.
Hun hadde ringt flere ganger. Erik kjente på en gryende irritasjon.
Hvordan gikk det egentlig med bestemor? Hun var skrøpelig, ja men må han slippe alt han har i hendene bare for å sitte ved henne hele dagen? Han har da sitt eget liv å ta vare på!
Han hadde jo sine egne ting å tenke på dette nye forholdet spesielt. Hvis daten med Ingrid ble vellykket, skulle han invitere henne til hans yndlingssted utenfor byen dagen etterpå.
Han visste akkurat hvor et trivelig feriested i nærheten.
Moren hadde lenge ønsket at han skulle få seg kjæreste, så det passet jo bra.
Hvis bare han husket hva slags blomster Ingrid likte! Hvorfor kunne han ikke huske? Sånne småting om jenter er da ikke det viktigste
Blomsterdamen hadde nå sluttet å foreslå, og så bare på Erik som gikk frem og tilbake.
“Jeg tror hun sa noe om torner på roser roser bør jeg kanskje unngå!”
Erik tok til slutt en bukett med store rosa og hvite gerbera. Det var tross alt bare en oppmerksomhet, en enkel bukett. Dessuten hadde han dårlig tid og måtte tilbake på jobb lunsjpausen var snart over.
De skulle møtes ved den nye fontenen i byen. Erik ble forsinket fordi sjefen hadde kalt inn til ekstra møte. Forhåpentlig betydde det opprykk for ham.
Han ringte og ga beskjed til Ingrid, og skrudde så av lyden på mobilen. Mens møtet pågikk, ringte moren gjentatte ganger, men Erik tok ikke telefonen han kunne virkelig ikke nå.
Så snart han kunne kastet han seg i bilen og kjørte til møtestedet, fortsatt i godt humør, og med gerberaene i hånden.
Ingen Ingrid å se. Han gikk en runde, ringte ingen svar.
Kanskje hun også var forsinket?
Han kom på at han ikke hadde ringt moren tilbake, men ville ikke ringe nå, i tilfelle Ingrid plutselig ringte istedet. Ingen samtale kom, så etter noen minutter ringte han igjen.
Denne gangen svarte Ingrid.
Ingrid, hvor er du? Jeg venter allerede!
Jeg vet det. Jeg er på kafeen over veien, ser rett ned på deg fra andre etasje.
Seriøst? Erik lette med blikket, men fant henne ikke. Kommer du ned, eller ?
Du er for sen, avbrøt hun.
Ja, Ingrid, unnskyld. Men jeg ringte jo, sjefen holdt meg igjen.
Og blomstene!
Hva med blomstene? spurte Erik forvirret.
Du husker ikke engang hvilke blomster jeg liker!
Men Ingrid, de hadde dem ikke!
Roser? Du husker ikke at jeg elsker roser? Roser finnes overalt! Jeg har snakket om roser, om og om igjen. Og du
Jeg skal rette opp jeg kommer nå, jeg finner deg.
Erik gikk inn på kafeen, fant Ingrid som satt bortvendt mot vinduet.
Han listet seg bort, la buketten på bordet uten et ord. Ingrid så ikke engang på den.
Erik prøvde å gjøre seg til, ba om forlatelse og brukte all sin sjarm.
Det så ut til å hjelpe; Ingrid smilte igjen.
De drakk kaffe og gikk senere mot utgangen. Ingrid kastet ikke blikk på buketten:
Dere glemte buketten! sa en hyggelig ung servitør og løp etter dem.
Den er til deg! smilte Erik.
Å, tusen takk, svarte jenta overrasket, men glad.
Ingrid ble stille igjen.
Ingrid, jeg skal straks kjøpe deg verdens største rosebukett!
Takk, men nei takk, sa hun stille. Nå er det nok blomster for i dag.
De gikk ned trappen. Erik gikk bak den støttede venninnen. Da ringte moren hans igjen.
Unnskyld, forstyrrer jeg igjen?
Ingrid hørte ikke.
Nei, mamma, du ringer helt perfekt. Jeg kommer hjem. I morgen kommer jeg.
Han og Ingrid skiltes lett denne kvelden. Erik skjønte at det ikke kom til å bli de to.
Neste dag kjørte han av sted gjennom kjente jorder.
Der, helt ut mot horisonten, lå et endeløst teppe av farger. Livet pulserte mellom stråene; vinden fikk det til å bølge og synge.
Erik stoppet bilen og gikk ut, vandret inn i dette havet av markblomster.
Som en nøye blomsterselger valgte han ut blomster han selv likte, nøye og med glede.
Han visste: dem han besøkte nå, ville bli glade uansett hva han tok med der kunne han ikke velge feil.
Da han kom fram til huset hjemme, delte han buketten i to.
Moren smilte og klemte ham, kysset ham på begge kinn, og bestemoren
Bestemoren reiste seg med hjelp, tok imot buketten med skjelvende hender, kjente på blomstene synet hennes var ikke hva det en gang var.
Det var lenge siden noen hadde gitt henne blomster!
Hun presset forsiktig ansiktet inn mot buketten og trakk inn duften den gamle, kjære lukten av ungdom og sommer, av minner som våknet til live igjen.
Ikke bare minnene, men selve følelsen av å håpe, å vente på noe vakkert og godt, kom tilbake.
Ja, livet går videre, og lever i barnebarnet hennes.
Erik satte seg ved siden av bestemoren og la hodet i fanget hennes. Hun strøk han over håret, forsiktig, redd for å knuse blomstene hun holdt så kjærlig.
Han tenkte at en dag ville han møte en jente som minnet ham om disse to elskede kvinnene, og at de ville elske hverandre slik besteforeldrene hans hadde gjort. Det viktigste er å skjønne i tide hva som virkelig er verdifullt.
Bestemor ville gjerne ha blomstene før hun ga dem til moren.
Vent litt hent vann fra brønnen først og bruk en bred vase sett den her så jeg kan se på
Barnebarnet hadde gitt blomster. Blomster som finnes i tusentall der ute, men disse disse var de aller fineste. Fordi barnebarnet hadde plukket dem.
Noen ganger betyr det aller mest hvordan og til hvem vi gir vår oppmerksomhet. Det å kjenne de vi er glad i, og å være til stede for dem i hverdagen, er den største gaven vi kan gi.
