Gunhild kom hjem fra butikken og begynte å pakke ut varene. Plutselig hørte hun uro fra rommet til sønnen og svigerdatteren, og bestemte seg for å sjekke hva som foregikk. Ingrid, hvor skal du? spurte Gunhild overrasket da hun så svigerdatteren pakke klær i koffertene. Jeg drar! hikstet Ingrid gjennom tårene sine. Drar? Hvor hen? Hva har skjedd? Gunhild satte fra seg posene og så overrasket ut. Her, se selv, sa Ingrid stille og rakte henne et brev. Gunhild åpnet brevet, stilte seg i døråpningen og frøs til is da hun hadde lest ferdig.
Sønnen hennes, Bjørn, hadde tatt med seg bruden Ingrid hjem til bygda, til huset hans far hadde satt i stand. Moren hadde vært lettet; etter tretti år som ugift hadde sønnen endelig bestemt seg for familie. Nå ville han slå seg til ro hjemme, og hun ville få hjelp når alderen krevde sitt.
Huset var i ordenfullt utstyrt og med alt de trengte. Etter mannen døde, hadde Gunhild stått igjen alene med et stort bruk og mange oppgaver. Hun taklet alt: lærte seg å kjøre traktor og stelle både jord og buskap. Et hardt liv, helt uten ferier eller helgefri. Da hadde mannen slitt seg ut, blitt syk, og Gunhild pleiet ham i tre år til kreftene ikke strakk til lenger.
Ingrid var ung, tynn og spinkelgunhild anslo henne til å være ti år yngre enn Bjørn. Akkurat som hun selv hadde vært den gangen hun flyttet til bygda med ei lita koffert. Ikke mye å starte med, men slik hadde sønnen valgt, og da fikk de støtte det. Dessuten var Ingrid foreldreløs. Kanskje var det like greit slik.
Bygdas jenter misunte Ingrid, for hun hadde vunnet en rik og kjekk kar. De fleste hadde prøvd seg på Bjørn selv om han var gift, men han la ikke merke til noe. Han jobbet, kom hjem til kone og tre barn: to gutter og ei jente.
Da yngstedatteren var fem og eldste sønnen ti, bestemte Bjørn seg for å reise til Oslo på arbeid sammen med kameraten sin. Hva skal vi med flere penger, vi har alt vi trenger, prøvde Gunhild å hindre ham, mat nok, dine og Ingrids lønninger, min pensjon. Hvem skal passe gården? Jeg klarer ikke alt lenger.
Jeg er lei alt dette slitet, mamma! Jeg får meg jobb og flytter familien til byen. Ungene må få seg utdanning. Huset her selger jeg, du blir med oss.
Vi har da skole her i bygda, prøvde Ingrid.
Du har alltid vært byjente, svarte Bjørn avvisende. Da får du bli med tilbake til Oslo.
Barnehjem i byen, sikkert, men jeg husker ikke så mye fra den tiden. Jeg var liten da. Men hva med moren din? Hun trenger hjelp, og hvordan skal vi klare oss i byen med tre barn? Ingrid tørket bort en tåre.
Nok snakk, bestem deg! Og se på deg selv, utslitt og trøtt, svarte Bjørn kort.
Det utviklet seg et vennskap mellom Gunhild og Ingrid. Gunhild så seg selv i den unge kvinnen. Da barnebarna kom, ble hun enda mer beskyttende. Noen ganger kunne man tro de var mor og datter. Ingrid lærte seg å like svigermoren, hun kalte henne mamma nesten med én gang.
Bjørn reiste. Han skrev brev, mobilen fantes ikke enda. Etter et halvt år kom han hjem med gaver og noen tusenlapper. Men så dro han igjen, ble borte i nok et halvår. Kameraten hans hadde reist hjem for lengst, og en dag fortalte kameratens kone Gunhild at Bjørn hadde flyttet inn hos en rik dame de hadde pusset opp for, og ikke jobbet lenger. Gunhild valgte å ikke si noe til Ingrid, selv om ryktene i bygda gikk. En dag ble Ingrid stille og begynte å pakke.
Hvor skal du? spurte Gunhild.
Ingrid ga henne et brev som like gjerne kunne vært en lapp:
«Ingrid. Unnskyld, men jeg har funnet en annen. Huset etter mor er mitt, så ikke kast bort tiden. Dra din vei. Du klarer det, og barna. Her er penger til å starte på nytt. Du må stole på deg selv fremover. Bjørn.»
Han har reist. La ham bare forbli borte! Dere skal ikke noe sted. Jeg lar ikke barna havne i fremmede hjem. Jeg klarer meg ikke uten dere. Han skal aldri få kaste dere ut. Ikke mens jeg lever.
En tid senere dukket Bjørn opp i bygdamed ny kone og ny bil. Han så ikke for seg at barna hans fremdeles bodde i huset til moren. Han visste det rett og slett ikke, for Gunhild hadde aldri nevnt det for ham. Datteren, som hadde rukket å bli 12 år, sprang til Bjørn og gråt. Eldstesønnen gikk bort til ham, men da Bjørn ville klemme ham, tok sønnen bare stille lillesøsteren i hånden og gikk. Mellomste fulgte etter.
Han er ingen far. Kom, vi har arbeid å gjøre, sa eldste gutten og gikk.
Bjørn sto tyst og så etter sønnen som satte seg opp i traktoren og begynte å pløye jorda bak huset. Den andre sønnen og datteren foret kaniner. Gården hadde bare vokst, og det var mer å gjøre nå enn noen gang. Barna hadde blitt store, og han hadde ikke sett dem vokse opp.
Hvor er moren deres? Har hun reist og latt deg være igjen? spurte han moren.
Ikke vurder andre ut ifra deg selv. Hun heter Ingrid, har du glemt det? Hun kommer snart hjem fra jobb. Hvorfor er du her med kona di egentlig?
Vi har noe å snakke med deg om.
Si det du skal si, og gå før Ingrid kommer hjem.
Vi har kommet for å få deg med oss.
Jeg trodde det gjaldt barna.
De har moren sin. Du gjør rett i å bo sammen med sønnen din. Selg huset, ta penger og flytt nær oss i byen. Gården og jorda gir en god pris. Vi kjøper leilighet til deg her. Du får nok penger for det.
Og barna da? Hva med dem?
Ingrid får ta dem med til byen. Leie seg inn. Bedre muligheter for ungene der.
Muligheter er én ting, lyst en annen. Hadde de villet, hadde de reist for lengst.
Da er det sagt. Vi har kjøper klar, tenk ikke for lenge over det.
Jeg har ingenting å tenke på. Jeg er ikke husets herre.
Mamma, hvorfor sier du sånt? spurte Bjørn.
Da kom Ingrid inn døra.
For et syn å se dere.
Ingrid var blitt en annen på de årene Bjørn ikke hadde sett henne. Flott, moderne frisyre, pene klær, morens gamle øredobber i ørene. Ingenting tilbake av den forsiktige, slitne jenta. Hun var mye penere enn Bjørns nye kone, og Bjørn glemte seg nesten før den nye kona hans ga ham et blikk.
Hva med å dekke på til kaffebesøket? Gjest i huset, sa Ingrid tørt.
Gjestene skal snart gå. Jeg har fått sagt mitt. Takk for besøket, sønn, du glemte ikke din mor. Og deg, skinnende frue, håper vi ikke ses igjen.
Her har du et nummer til meg, mor. Si fra om du ombestemmer deg, sa Bjørn og la en lapp på bordet før han dro.
Bjørn kom kun tilbake for å ta farvel med moren. Ingrid ringte da det var på tide han var jo sønnen. Barna var voksne; den eldste hadde egne barn. Barna hilste knapt på ham. Datteren kom ikke i det hele tatt.
Ingrid. Barna er voksne. Huset er mitt. Jeg har rett til å bo her. Jeg har skilt meg. Nå har jeg bestemt meg for å flytte hjem. Vil du, så kan du bli. Hvis ikke, tvinger jeg deg ikke, sa han kort.
Ingrid tok stille frem papirene fra kommoden. Gunhild hadde allerede skrevet huset over på henne det året da Bjørn sendte brevet. Uten et ord gikk han. Ingrid prøvde ikke å stoppe ham. De hadde ingenting felles lenger. Hun hadde barna sineog nå også barnebarn.
