Fremmed lykke
Inger gravde i jorda på parsellen sin. Våren kom tidlig i år, det var fremdeles bare slutten av mars, men all snøen var allerede smeltet bort. Klart, kulda ville sikkert komme tilbake, men nå var sola så varm at Inger gikk ut og fikk lyst til å gjøre noe rette opp det skjeve gjerdet, reparere vedskjulet. Hun hadde planer om å skaffe noen høner, kanskje en grisunge og dessuten en liten hund og en katt.
“Nei, det får være nok, jeg har hatt mitt,” smålo hun for seg selv over tankene sine, “det får holde.”
Hun lengtet etter å vende jorden i hagen, kjenne lukta av hjemlig jord akkurat slik som da hun var barn, ta av skoene og løpe barbeint ut på det nylig pløyde jordet, kjenne myk, varm, fuktig jord mellom tærne.
“Vi skal nok leve litt til,” sa Inger høyt til ingen spesifikk.
“God dag,” lød en forsiktig stemme.
Inger skvatt. Ved porten hennes sto det ei jente i tenårene, knapt mer enn et barn. Hun hadde en grå frakk Inger kjente typen fra den videregående i bygda skjøre sko og tynne hudfargede nylonstrømper.
“Litt vel tidlig for slike tynne strømper, hun kan da fryse nå,” tenkte Inger mens hun så på jentas tynne bein i de usle skoene med pappsåle elendige sko.
Jenta trippet utålmodig ved porten.
“Heisann,” svarte Inger tørt.
“Unnskyld, kan jeg få låne doen hos deg?”
“Ja, gå bare inn. Rett fram og så rundt hjørnet der.”
Inger fulgte nysgjerrig med da jenta småløp mot utedoen.
“Takk, du reddet meg,” pustet hun ut etterpå. “Jeg er egentlig på jakt etter et rom å leie. Du vet ikke om noe?”
“Nei, jeg har ikke tenkt på det, hvorfor spør du?”
“Jeg vil ikke lenger bo på hybelen de drikker, røyker der. Gutter går ut og inn…”
“Åja? Hva tenker du å betale da?”
“Femti kroner… jeg har ikke mer,” svarte jenta ydmykt mens hun fattet mot.
“Kom inn da, kom nå.”
“Å, kan jeg få løpe på do en gang til?”
“Ja, gå bare på.”
“Hva heter du?” spurte Inger og slapp henne inn.
“Synne,” pep det, helt svakt. “Synne, ja vel. Så fortell, Synne, hvorfor er du her egentlig?” sa Inger mens øynene gransket jenta nøye.
“Jeg… jeg skulle jo egentlig finne et rom å leie…”
“Ikke ljug nå, Synne. Si meg sannheten. Hva kom du hit for?”
“Kan jeg få gå på do en gang til?”
“Ingen makt, jente! Hva er det?”
“Vet ikke mer,” gråt Synne, “klarer ikke holde meg.”
“Gå da.”
Inger fulgte etter jenta til do.
“Må du tisse hele tiden, eller er det noe annet?”
“Bare tisse, det svier sånn…”
“Det finner vi ut av. Si meg nå hvorfor du er her.”
Jenta var taus, kjempet mot tårene.
“Nå, jeg lytter… Det er ikke noe å stjele her. Hvem sendte deg hit?”
“Ingen. Jeg kom selv. Du… du er Inger Moe?”
“Inger? Jovisst…”
“Du kjenner meg ikke igjen… mamma? Det er meg, Synne… Din datter!”
Inger ble stiv i kroppen. Hun satt rett i ryggen, det værbitte ansiktet rørte seg ikke et gram.
“Synne…,” hvisket hun, “dattemi… Synne…”
“Ja, mamma! Det er meg! Tenker du de ga meg aldri adressen din på barnehjemmet, kunne du trodd det? Men jeg ba en utrolig snill lærer, jenta heter Maria, om hjelp. Vi skrev inn, fant navnet og til slutt denne adressen. Og nå, mamma, nå er jeg her!”
Inger satt helt urørlig, men tårene strømmet nedover kinnene hennes.
“Synne, veslejenta mi…”
“Mamma!” Jenta kastet seg hulkende rundt halsen på Inger. “Så lenge jeg har lett etter deg, mamma! Jeg skrev brev, men de bare lo og sa du hadde forlatt meg, gitt meg bort som en ting… Men jeg trodde på deg, mamma… Jeg trodde…”
Inger grep forsiktig jenta inntil seg, de grove arbeiderhendene holdt fast i Synnes løse kofte hennes datter, hennes lille Synne…
De satt tause, tett sammen, som om alt endelig ga mening.
Senere, i minnet, husket Inger alt hun hadde lært av bestemor, og all erfaringen fra det harde livet. Hun løp rundt, kokte vann, trakk fennikelfrø og stelte med Synne, hennes vakre, gode barn.
Synne, barnet, meningen med livet.
Nå fantes det en grunn til å leve videre. Han i himmelen hadde vist nåde; ikke alt var tapt, ikke alt. Hagen, grisen, finne en jakke til henne. Hun hadde jo lagt unna litt sparepenger trodde hun skulle dø, men datteren hennes kom tilbake…
***
“Mamma…”
“Ja?”
“Mamma, hør… jeg er forelsket.”
Inger lo, men kjente hjertet snøre seg.
“Er du det, ja?”
“Ja. Han heter Einar. Han er så snill… Han vil gjerne hilse på deg!”
“Å, det…” tenkte Inger, “nå er lykkedagene over… Han gir, men han tar også.”
“Mamma, hva er det? Mamma?”
“Ingenting, jenta mi. Ingenting, søta mi. Du har vokst så fort. Jeg rakk ikke nyte det nok… unnskyld meg, Synnemor…”
“Mamma, aldri si slikt, ikke til meg, ikke tenk det! Jeg og Einar vi skal gi deg barnebarn, du er jo min, mamma. Bare min, min elskede mamma!”
Slik gikk det. Einar, en handy bygutt, falt i smak hos Inger jo, for en sånn gutt kunne hun sende datteren sin ut i verden med rak rygg.
Tunge tider, noen sultet mens andres hunder spiste som prinsesser.
Men Inger, Synne og Einar klarte seg. Inger sydde godt, etter fabrikken stengte begynte hun for seg selv, og både Synne og svigersønnen gikk i nye klær.
Einar satt aldri stille han laget nytt gjerde, skiftet bærende stokker i huset sammen med brødrene, fikset badstue, bygde nytt grisehus. Huset lyste opp, enda mer enn da Synne kom hjem.
Ingers hjerte tinte opp, hun fikk lyst til å leve igjen tredoblet, for alle de tapte årene, for alt det triste og skammelige hun helst ville glemme, men som av og til jaget henne om natta.
“Mamma? Har du vondt?” spurte Synne flere ganger.
“Nei, vennen min. Sov, du, godjenta mi…”
“Mamma, kan jeg ligge inntil deg?”
“Selvsagt,” svarte Inger, la seg helt inntil veggen så datteren kunne krype ved siden av henne.
“Jenta mi, lille jenta mi, hjertet flommer over av kjærlighet. Takknemlig er jeg, Gud, fordi jeg fikk kjenne på dette.”
Det ble bryllup, de unge ble værende hos Inger, som nå blomstret som en valmue. Til og med på jobb la kollegene merke til at den ellers så strenge Inger Moe smilte uavbrutt.
“Skal bli bestemor barnebarn på vei,” hvisket hun stolt til de andre i pausen. “Åh, jeg er nervøs.”
“Så lykkelig datter du har, Inger! Hun elsker deg.”
Hun fikk et barnebarn lille Jon! Oppkalt etter Ingers egen mor, Synnes bestemor, “en streng, men rettferdig dame,” lo Inger og løftet Jon i været.
“Ikke siden Synnemor har jeg holdt en baby,” tenkte hun, “hjertet banker av lykke.”
Nå kretset alle tankene om Jon. Den beste, den vakreste bestemors øyensten.
Einar satte i gang med nybygg, huset vokste og fikk plass til alle. Han og brødrene startet firma sammen, butikk med byggevare alt gikk rolig sin gang…
Så kom det enda en gladnyhet en liten pike, et barnebarn til.
Inger sydde de nydeligste kjoler aldri hadde hun laget så mye barnelykke før. Lilla, så vakker.
Barnelatter fylte huset dag og natt.
Alt var bra, men så begynte det å svi bak brystet til Inger. Ofte. Sviende smerte.
“Mamma, mamma! Hvor har du vondt? Svar da!”
“Det går bra, vennen min, det går bra…”
***
“…Vi er dessverre sjanseløse,” sa legen stille.
“Doktor, hvordan… det er jo moren min!”
“Jeg forstår, beklager.”
***
“Synne… vennen min… Min tid er kommet nå. Unnskyld at jeg levde for lenge. Men du reddet meg, da du kom… min…”
“Mamma, si det ikke ”
“Synne, la meg si dette, det er tungt… Jeg er ikke din mor, Synne. Tilgi meg…”
“Mamma, aldri si det! Du er min, hører du! Min mamma. Jeg vil ikke høre annet!”
“Ja, ja… Jenta mi… Der ligger dagboken… Tilgi meg, Synne. Jeg elsker deg.”
“Jeg elsker deg også, mamma… Mamma, mamma!”
***
“Synne, du må spise…”
“Jeg skal, Einar… gå du bare.”
Synne satt på rommet til moren og leste dagboken. Hele Ingers liv, nådeløst og skjevt, trist og lystig.
Streng mor, Antonie, far falt i krigen. Inger, Inga, Ingerlita. Hun ble hodestups forelska i en kjeltring og så var det hele i gang. Livet på kanten, spenning, glede, fare. Hun dro etter ham…
Hverdag ble kaos, årene til fløt ut alt endte i ensom alderdom.
Ingen barn, ingen katt, huset arvet etter moren, hun slo seg ned, livet tinet litt opp.
Legene sa hun måtte vente enten eller. Hun gikk i kirka, gråt, ba om tilgivelse.
Så fikk hun plutselig glede; hun kunne ikke takke nei. Tenkte hun kunne få være mor litt, kjenne det på kroppen…
Synne, hennes glede, hun trodde ikke hun skulle få leve så lenge skrev om seg selv i tredjeperson: Lykken lever og jobber, som andre. Datteren finnes, hjertet og sjelefreden er der. Sykdommen slapp taket.
“Unnskyld Gud, for min bønn. La meg leve, la meg hjelpe henne, barnebarnene mine…”
Hun hadde vært redd at datteren skulle få vite sannheten, at hun ikke var den rette moren. Men etter hvert sluttet hun å være redd, begynte å leve et enkelt liv. Endelig trodde hun, at hun fortjente det…
“Unnskyld meg, datteren min, lille venn, at jeg stjal deg fra din ekte mor. Slik ble min lykke til lånt lykke.”
“Mamma,” gråt Synne stille, “min kjære mamma. Jeg håper du hører meg. Jeg visste det innerst inne, nesten fra starten. Da jeg bodde hos deg, fortalte folk at det var feil navn du het Moe, ikke det navnet jeg lette etter. Jeg fant henne, bare for nysgjerrighetens skyld.
Hun ville ikke ha meg hadde giftet seg, jeg var bare i veien for henne, mamma… Hun levde sitt liv, hadde sin familie jeg betydde ingenting. Hun fryktet sladder, fryktet meg. Hun ga meg penger, mamma… Jeg stakk av den gang, husker du hvor syk jeg var da høy feber, husker du? Mamma, du var min, jeg takker Gud for at han ledet meg til deg. Jeg lette så lenge. Du… du er min mamma…
Så bra at de gjorde en feil eller kanskje det ikke var en feil. Det finnes noen der oppe som vet hvor alle hører hjemme.
Hvordan skal jeg klare meg uten deg, mamma…”
“Synne… Synnemor…”
“Einar, la henne gråte hun har mistet sin mor…”
***
“Bestemor, var bestemor Inger snill?”
“Veldig, vennen min.”
“Og pen?”
“Penest av alle, Anniken.”
“Hvem ga henne navnet sitt?”
“Det vet jeg ikke, trolig faren eller moren hennes.”
“Bestefaren din, eller bestemoren din kanskje?”
“Ja, bestefar eller bestemor.”
“Heter jeg også som oldemor? Mammaen din?”
“Ja, det gjør du. Og pappaen din elsket bestemoren sin veldig høyt.”
“Ser hun meg fra himmelen?”
“Klart hun gjør. Hun passer alltid på deg.”
“Jeg elsker deg, oldemor Inger,” hvisker barnebarnet og legger en løvetannkrans ned på graven hennes.
“Jeg elsker deg også, lille venn,” rasler bjørka, “og vi elsker deg,” suser vinden.
