Valget
Jaha, så var det altså slik at Marius er gift på ordentlig… sukkert jeg, mens jeg satt på benken i parken med henvisningen til sykehuset klemt i jakkelommen.
Jentene på rommet mitt på studenthjemmet hadde alltid vært misunnelige når de så meg sammen med denne mørkhårede, glattbarberte blåøyde karen. De trodde jeg var heldig som hadde funnet en så stilig kavaler. Men det var det egentlig lite å misunne.
Jeg grøsset litt da jeg tenkte tilbake på mitt første og siste møte med Mariuses kone, som ventet på meg ved fabrikkporten for å forklare hvordan tingene lå an.
God dag! Du er vel Ingrid, ikke sant? åpnet hun med skarp stemme.
Hvem er du? svarte jeg spørrende, litt skremt av blikket hennes. Hun var høy og slank, med lyst hår nesten bleket i en asketone.
Jeg er Solveig. Kone til Marius Dahl.
Hva sier du?
Du hørte riktig.
Enda en småjente, sa hun rolig, Hvor mange som deg finnes det ikke her i verden dere som jakter på andres lykke?
Hva er det du tror du har rett til å si til meg?
Men du, blondinen grep meg forsiktig i albuen, hvem er det egentlig som tar seg til rette?
Jeg kona så deg sammen med mannen min, og så står du her og ser såret ut foran meg, i stedet for å be om unnskyldning eller forsvinne av skam. Men, sånn gjør bare folk som har orden på ting, og det virker ikke som det er deg.
Hun så vurderende på meg. Slike som deg har han hatt så mange av, jeg har ikke nok fingre og tær til å telle dem.
Du la deg med en gift mann, skam deg!
Han er mann, en jeger. Forstår du?
For ham er du bare et eventyr på veien. Han forlater deg før du vet ordet av det. Hold deg unna ham.
Forresten, vi har to døtre sammen. Vil du se et familiebilde? Solveig dro opp et polaroidfoto og rakte det til meg, som sto der stum og overrasket. Se selv! Her har du beviset på stor og ren kjærlighet. Dette er tatt fra ferien vår på Sørlandet for to måneder siden…
Hva gjør at du ikke sier noe?
Hva vil du egentlig? Dette får du ordne med ham selv!
Og det skal jeg. Han begynte jo nettopp på fabrikken, fikk seg en god jobb, og så, selvsagt, må du dukke opp.
Trekk deg rolig unna. Ikke tro på løftene hans. Marius har ingen planer om å skille seg. Ikke kast bort tiden din. Hvor gammel er du? Tretti?
Jeg er tjuefem! svarte jeg såret.
Enda bedre. Du rekker fint å gifte deg og få barn selv. Bare la Marius være, vær så snill.
Jeg orket ikke høre mer på Solveig, og på ustø bein gikk jeg bortover, avskiltet fra det som nettopp hadde vært mitt lille lykkeliv, nå knust av en kvinne jeg aldri før hadde sett.
Løgner… mumlet jeg, med klump i halsen, men jeg kunne ikke tillate meg å vise følelser der ute. Ikke på jobb, om jeg ville unngå rykter.
Senere samme kveld kom Marius til meg med blomster, som om ingenting var hendt. Øynene mine var røde og hovne, men jeg ba ham dra. Han bedyret evig kjærlighet og at ekteskapet hans var dødt, men jeg stolte ikke på ham lenger.
To uker gikk uten at jeg hørte fra ham. Han ignorerte meg når vi møttes på fabrikken, lot som om han ikke kjente meg.
Som om ikke én katastrofe var nok, fikk jeg morgensyke og svimmelhet. Først tenkte jeg det bare var på grunn av alt stresset men snart innså jeg at min naive, lidenskapelige affære med Marius hadde fått følger.
«Seks uker», sa legen. Det lød som en dom.
Jeg var ikke klar for å bli alenemamma. Jeg ble livredd. Det virket som alle visste det, at de så på meg med fordømmelse. Hadde jeg ikke gjort alt galt stolt på en mann jeg egentlig ikke kjente?
Han skjulte at han var gift. Skulle jeg bedt om legitimasjon på første date? Giftering hadde han jo ikke, selv om ikke alle gifter seg bruker dem.
Hvorfor reagerte jeg ikke da han ba meg holde forholdet hemmelig på jobb?
Han løy men vissheten gjorde ikke noe lettere. I tillegg gikk ryktene på fabrikken etter Solveigs opptreden.
Jeg er gravid, sa jeg til Marius i lunsjpausen, drevet av ren fortvilelse.
Jeg gir deg penger om du gjør det bort, svarte han avvisende.
Neste dag sluttet han på jobben. Borte fra mitt liv for alltid.
Jeg visste at jeg måtte handle. Mot alle råd fra legen tok jeg med henvisningen til «inngrepet».
Og der satt jeg altså, holdt hardt i lappen, redd for å slippe.
Har du det travelt?! en fyr i dress med et enormt knippe mørkerøde krysantemum dumpet ned på benken ved siden av meg.
Hva? spurte jeg, fortsatt fjern av all uro.
Klokka di går fort, sa han, og pekte mot det forgylte armbåndsuret mitt.
Ja, det stemmer, det går alltid ti minutter for fort… Jeg prøver stadig å stille det, men det hjelper aldri, svarte jeg likegyldig, og vendte meg bort.
For et fantastisk vær i dag! Skikkelig norsk høst. Mamma elsker denne årstiden. Hun sier hun tok det rette valget en slik varm høstdag for lenge siden og aldri har angret.
Vet du hva? pratet han i vei, denne fremmede, Mamma er verdens beste! Han viste meg tommelen opp. Jeg er utrolig takknemlig mot henne.
Hva med pappaen din? spurte jeg uten å tenke.
Mamma snakker aldri om han, og jeg spør ikke. Ser at det gjør vondt for henne…
Jeg kommer nettopp fra jobbintervju. Tenk, de valgte meg blant ti andre. Jeg har jo nesten ingen erfaring! Tror det knapt selv…
Det er takket være mamma jeg har trodd på meg selv…
Nå vet jeg allerede hva jeg skal bruke første lønna på skal kjøpe sydenferie til mamma. Hun har aldri sett havet.
Har du?
Nei, svarte jeg lavt, og så på slipsen hans, dyp rød som blomstene.
Han strålte av glede, denne unge fyren.
Mammas gave, sa han stolt da han oppdaget hvor blikket mitt hvilte.
Beklager at jeg babler, men det gjør godt å dele gleden. Du virker så trist…
Jeg tenkte kanskje du trengte noen å prate med. Er jeg plagsom?
Jeg ristet stille på hodet. Han irriterte meg ikke. Tvert imot stilnet han strømmen av dystre tanker. Hans varme om mammaen sin var rørende.
«For en kjærlighet! Tenk å få en sånn sønn…» rakk jeg å tenke mens jeg lyttet.
Nå må jeg videre, mamma venter og er nok litt nervøs… Men du, ikke stress!
Hva sa du?
Det var til klokka di, smilte han.
Å, svarte jeg, og smilte tilbake.
Et minutt senere var han borte. Jeg så på henvisningen i hånden. Den som nettopp hadde vært så viktig. Nå rev jeg den i tusen biter.
Så satt jeg lenge stille og pustet inn den klare høstluften.
Etter dette møtet ble det fantastisk lett og varmt inni meg. Jeg var ikke alene. En fremmed kvinne hadde oppdratt og elsket sønnen sin så inderlig og alene synd jeg aldri fikk spurt hva han het. Men det spilte ingen rolle.
Valget var tatt.
***
Tjue tre år senere…
Mamma, jeg rekker det ikke! utbrøt Stian ved speilet, mens jeg knyttet det burgunderrøde slipset hans, kjøpt dagen før til det viktige jobbintervjuet.
Kanskje vi dropper slipset da?
Nei, det gir meg selvtillit. Stol på meg, det går bra. De tar meg helt sikkert… Slik! sa jeg da jeg fikk ferdig slipset og tok et skritt tilbake for å se på ham.
Jeg er skikkelig spent. Men tenk om…
Det er din plass, Stian! Ikke vær nervøs, svar klart og smil. Du er fantastisk!
Takk, mamma! Stian ga meg et raskt kyss på kinnet før han forsvant mot intervjuet sitt.
Jeg ble stående i vinduet og så etter ham, min kjæreste og nærmeste i hele verden. Så fikk jeg et lite støkk, som lyn fra klar himmel…
Det var som om jeg allerede hadde sett alt dette før…
Den ukjente gutten i parken, for over tjue år siden…
Stian i dress minnet meg plutselig om ham…
Tenk, jeg hadde nesten glemt den dagen. Nå var alt tilbake. Kunne det være mulig?
Var det virkelig skjebnen som lot meg se med egne øyne hvem jeg vurderte å ta bort (for et grusomt ord), lot meg gjøre det riktige valget og tok Ingrid ut på rett vei?
Hvorfor spurte jeg ikke etter navnet hans den gangen vi var jo nesten like gamle?
Det betydde ingenting nå…
Alt hadde ordnet seg flott.
Etter middagen kom Stian hjem med et enormt knippe burgunderrøde krysantemum som matchet slipset hans, og kunne fortelle at han hadde fått jobben.
Han sa også han nå skulle spare til at vi drar til syden sammen jeg hadde jo aldri vært ved havet.
Nå var det hans tur å ta vare på mammaen sin. For henne ville han flytte fjell, snu elver baklengs. For en sønn jeg hadde fått.
Uansett hvor tøft livet ble, kunne jeg alltid lene hodet mot håret hans som luktet av sommer, og alt ville føles lettere.
Vi hadde klart alt, stått sammen og aldri mistet motet.
Jeg har aldri angret et sekund på at jeg fikk Stian. Jeg gjorde det rette valget for meg.
Slik måtte det bare være.
