ESKEN MED FORSVUNNE LØFTER
I det siste har jeg begynt å mistenke at det bor noen andre her hjemme hos oss, i tillegg til meg og Joakim. Ikke et spøkelse de er mer alvorlige, synes jeg. Om de først viser seg, er det nok ikke for å drive med småtterier.
Dette er noe helt hverdagslig. En slags nisse, kanskje.
Først forsvant de hvite tennissokkene mine med rød stripe. Én om gangen, selvfølgelig. Hadde de forsvunnet i vasken, hadde jeg skjønt det alle som driver med klesvask, vet at sånt skjer. Men disse lå alltid i skuffen, rett foran øynene mine. De så nesten ut som om de ville spørre meg: nærmer du deg oss noen gang lenger?
Og plutselig vekk var de. Først én, så den andre dagen etter.
De dukket opp igjen etter en uke. På samme sted. Pent rullet sammen som små snegler. Oppå lå det en krøllete bit gråpapir, med skjeve, trykte bokstaver:
«Du har glemt oss i 127 dager. Vi telte.»
Er dette din idé? spurte jeg Joakim, mens han satt og leste nettavisen på mobilen. Er du ute etter å hinte om at jeg har lagt på meg og bør komme meg på trening igjen?
Alt jeg fikk tilbake var et uforstående blikk og total fornektelse.
Jaja… svarte jeg, selv om jeg ikke helt trodde ham. Joakim er kjent for å tulle en del.
Så var det hårspennen min den jeg alltid har liggende på speilet i gangen. Og den dyre leppestiften «til spesielle anledninger» som alltid ligger i veska.
Jeg fant dem i kjøkkenskapet, mellom ris og makaroni. Også med små lapper.
På hårspennen:
«Kanskje du kan bestemme deg langt eller kort hår? Jeg blir lei av å bli kastet vekk hele tiden og savnet når du ikke finner meg.»
På leppestiften:
«Når var sist det var en spesiell anledning? Jeg tørker snart bort av å vente.»
Nå er det nok, snerret jeg og ristet i Joakims skulder mens han sovnet på sofaen før middagen.
Har du klikka? svarte han irritert. Tror du jeg vil plage meg selv med sånne vitser?
Han hadde jo rett. Joakim er ikke dum. Jeg begynte å bli usikker.
Jeg prøvde å huske hvor jeg la ting, dobbeltsjekket og trillet tilbake flere ganger. Jeg var til og med hos legen. Den eldre fastlegen min forsikret meg etter utallige tester at hukommelsen min er bedre enn hans.
Men ting forsvant fortsatt.
Favorittpennene mine. Skjorten med blå striper. Håndkremen.
Og til slutt, toppen på kransekaka nøkkelknippet til hytta. Det resulterte i at Joakim skulte på meg og sukket dypt hele uka etter.
Jeg ble nervøs. Sov dårlig, hoppet til av hver minste lyd, flyttet på mobil, nøkler og lommebok hele tiden.
Men så kom lørdagen hvor alt ble enda merkeligere.
Jeg bestemte meg for å rydde garderoben det trengtes. Midt i sorteringen fant jeg, i en tom støvleske, alle de forsvunne tingene. Lagt pent sammen, nesten som i en bruktbutikk.
Blusen min i armkrok med et plissert miniskjørt. Lapp:
«Har du glemt hvordan man danser?»
Pennene sortert etter farge:
«Du biter oss alltid når du er stressa. Vi trenger et roligere liv.»
Nøklene flettet sammen med nøkkelringen, som to som holder hender:
«Vi dro på tur fordi du ikke bryr deg om hytta lenger. Men vi kom tilbake selv, i motsetning til noen andre.»
Jeg ble sittende, helt forvirret.
Disse små sedlene hadde noe spisst, noe klokt og en liten dose vemod som om det var meg selv fra et annet liv som skrev dem, fra et sted med bedre tid, der man til og med kunne prate med tingene sine.
Akkurat idet jeg skulle lukke esken, så jeg enda en liten grå papirlapp i hjørnet. Uten noen ting festet til seg. Bare lappen.
Bokstavene skalv og fløt ut, som om noen hadde grått på dem:
«Du lovet jenta i speilet at du skulle bli kunstner.
Jeg er den jenta.
Og jeg er så ensom her, i esken med forsvunne løfter og knuste håp.»
Jeg ble sittende lenge på gulvet i garderoben, med ryggen mot de stappfulle hyllene, og tenkte tilbake.
Der er jeg i barnehagen, tunga ut av munnen av konsentrasjon og tegner hus, sol, mamma, pappa og lillesøster med tusjer.
En barneskole-time i kunst og håndverk forelsket i hvordan vannfargen sprer seg mykt over arket.
Lukten av oljemaling på tegnerommet. Stillheten på museum. Hver penselstrøk som en liten magisk melodi. Foredragsholderens livlige stemme.
Først trodde jeg dette skulle bli livet mitt.
Så en hobby. Et fristed.
Så…
Ingenting.
Ikke fordi jeg ikke rakk det. Det var bare alltid noe viktigere, noe som hastet mer. Etter hvert forsvant den varme følelsen av forventning like ubemerket som sokker, penner og nøkler.
Jeg strøk over den siste lappen med fingeren.
Det var som om papiret levde varmere og litt vibrerende i hånden min. Eller kanskje var det bare hendene mine som skalv.
Er nok en time på kjøpesenteret eller enda en krimbok viktigere enn drømmen min, egentlig?
Den natten lå jeg lenge våken. Søvnen ville ikke komme. Klokken to listet jeg meg ut av den varme senga.
Hvor skal du? mumlet Joakim søvnig.
Sov bare, svarte jeg.
Et sted inne i garderoben vet jeg at det ligger gamle malingsett, tenkte jeg, og blikket mitt møtte plutselig jenta i speilet i gangen. Redd. Men full av håp.
