Åh, mamma, steker du fisk igjen? sa Signe mens hun tittet inn på kjøkkenet.
Ja, men jeg har åpnet vinduet og satt på vifta, svarte Ingrid.
De siste fire månedene, siden datteren flyttet inn hos henne, hadde hun hørt slike kommentarer flere ganger daglig.
Du har saltet middagen for mye, eller lagt klærne feil sted. Eller TV-en på rommet ditt står for høyt.
Ingrid hadde nesten ikke merket hvordan hun begynte å gå på tå hev i sitt eget hjem. Hun prøvde å gjøre alt stille og diskret så hun ikke skulle forstyrre datteren og svigersønnen.
I begynnelsen virket alt egentlig greit
Etter bryllupet bestemte Signe og mannen seg for å bo for seg selv. De begynte å leie en leilighet, og besøkte moren i helgene. Det var forståelig de hadde jobber og sine egne liv.
En dag ble Ingrid dårlig. Naboene ringte ambulansen. Noen minutter senere kom også datteren. Da hun ble utskrevet fra sykehuset sa Signe:
Vi har en overraskelse til deg, mamma. Jeg tror du vil like den. Du får se hjemme.
Da Ingrid kom hjem, så hun straks noen bager i gangen.
Vi har snakket sammen og bestemt oss for å flytte inn til deg. Nå skal vi passe på deg, sa Signe.
Ingrid var dypt overrasket over avgjørelsen deres.
I starten tok Signe virkelig godt vare på moren; hun vasket, lagde mat, og strøk klær. Men etter to måneder hjemme sammen begynte hun å glemme hvorfor de hadde flyttet inn.
Ingrid ble bedre. Etter hvert gikk hun tilbake til å gjøre alt selv. Når barna var på jobb, lagde hun mat og vasket huset.
Datteren ba henne ofte om å slappe av, men Ingrid forsikret henne om at hun trivdes best slik.
Signe og mannen oppdaget raskt fordelene ved å bo hjemme hos moren ingen leie å betale. Huset var alltid rent og ryddig, og det ble servert mat.
Mamma, vi får venner på besøk i kveld. Kanskje du tar deg en kopp te hos naboen? Da får vi litt plass, og du blir ikke ensom, sa Signe en gang.
Ingrid ville helst ikke gå ut om kvelden. Hun visste dessuten at nabodamen la seg tidlig. Siden det var mildt ute, tok hun heller en rusletur rundt blokka. Tiden gikk, og gjestene så ikke ut til å ha planer om å dra. Ingrid lengtet etter å legge seg, men ventet tålmodig på at datteren skulle ringe henne inn igjen.
Naboen Frank dukket opp med hunden sin og hilste.
Alt bra? spurte Frank, idet han kom tilbake etter turen.
Ja, det går fint. Barna mine har gjester, og jeg vil ikke forstyrre dem, svarte Ingrid.
Du husker sikkert meg. Jeg bor i første etasje?
Ja, selvsagt, smilte Ingrid.
De hadde sett hverandre mange ganger, men holdt seg alltid til korte hilsener. Frans kone døde nylig, og barna hans bodde for seg selv.
Kom inn til meg på en kopp te da. Det begynner å bli kjølig. Du kan ringe datteren din og si du blir hos meg, sa Frank.
Ingrid ringte Signe, men hun svarte ikke. Det virket ikke som hun hadde lyst til å snakke med moren.
Da kan jeg jo bli med deg inn, svarte Ingrid.
De drakk te og pratet sammen. Plutselig ringte Signe:
Mamma, hvor er du? Gjester har gått vi skal legge oss. Du er ikke hjemme ennå.
Hun hørte misnøye i Signes stemme. Ingrid forstod ikke hva hun nå hadde gjort galt, men gjorde seg klar til å gå hjem. Frank fulgte henne til døra.
Jeg skal bare opp to etasjer, sa Ingrid med et lite smil.
Jeg kan følge deg, det gjør godt for meg også, smilte Frank.
Siden den dagen begynte Ingrid ofte å besøke Frank. De drakk te sammen eller lagde middag. Noen ganger bydde Frank på sine egne retter. Denne dagen havnet hun igjen hos Frank, for det var bursdag hos svigersønnen, og de hadde fullt hus.
Leiligheten din er så stille og fredelig, sa Ingrid en dag.
Du kan bli hos meg for alltid, hvis du vil, svarte Frank.
Han så så ærlig på henne at Ingrid skjønte han mente det.
Jeg skal tenke på det, svarte hun med et lite smil.
Men innerst inne visste hun allerede svaret.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
