Hilde hadde brukt hele dagen på å gjøre i stand til nyttårsfeiringen: vasket, lagde mat, dekket bordet. Det var hennes første nyttår uten foreldrene, men sammen med kjæresten.
Hun hadde nå bodd sammen med Espen i leiligheten hans i tre måneder. Han var femten år eldre enn henne, hadde vært gift før, betalte barnebidrag, og hadde en tendens til å ta en dram for mye… Men alt dette betydde ingenting når man var forelsket. Hva det egentlig var som fikk Hilde til å falle for ham, skjønte ingen helt: han var langt fra en Adonis, faktisk kunne man trygt si at han var ganske ukjekk, hadde et besværlig gemytt, var gnien som få, og det var stort sett aldri penger å rutte med. Og fikk han tak i penger, brukte han dem kun på seg selv. Men det var altså i denne raringen Hilde hadde lagt sin elsk.
I disse tre månedene hadde Hilde håpet at Espen skulle sette pris på hvor snill og dyktig husmor hun var, og at han etter hvert ville ønske å gifte seg med henne. Han hadde selv sagt: “Vi må bo litt sammen først, så jeg ser hvordan du egentlig er. Kanskje er du akkurat som min eks.” Hvilken eks og hva hun hadde vært, fikk Hilde aldri klar beskjed om, han var taus om fortiden. Derfor gjorde Hilde alt hun kunne for å vise sine beste sider: hun kjeftet aldri når han kom hjem beruset, laget mat, vasket klær, ryddet leiligheten, og kjøpte matvarer for sine egne penger (i tilfelle Espen skulle tro hun var ute etter pengene hans). Hun hadde til og med ordnet nyttårsbordet og kjøpt en ny mobil til ham for egne penger.
Mens Hilde gjorde sitt beste for å stelle i stand nyttårsaften, brukte Espen tiden på sin måte: han drakk seg full med kameratene. Han kom hjem temmelig lystig og kunne fortelle at det kom venner på besøk nyttårsaften. Hans venner, som Hilde aldri hadde møtt.
En time før midnatt var bordet dekket, men humøret til Hilde var ødelagt. Likevel holdt hun tilbake alt hun hadde på hjertet hun skulle ikke bli slik som hans eks.
En halvtime før midnatt dundret en bråkete og full gjeng inn døra. Espen strålte opp, plasserte alle rundt bordet, og festen fortsatte for fullt. Han presenterte ikke Hilde for noen, og hun eksisterte knapt for de andre de lo, pratet og drakk uten å inkludere henne. Da Hilde høflig påpekte at det var to minutter igjen til midnatt, og at hun kunne helle opp i champagneglassene, fikk hun blikk som om hun var en ubuden gjest.
Hvem er hun? spurte en av venninnene med snøvlete stemme.
Sengekameraten min, lo Espen tilbake, og følget stemte i latteren.
De spiste maten Hilde hadde laget, hånte henne og viste henne ingen respekt. Da klokken klang inn det nye året, moret de seg over “den naive jenta”, og skrøt av Espen som hadde “skaffet seg gratis hushjelp og kokk”. Espen sa ikke et eneste ord til forsvar for Hilde, han lo med de andre mens han spiste maten hun hadde kjøpt og laget.
Hilde, som ikke orket mer, gikk stille ut av stua, pakket sakene sine og dro hjem til foreldrene. Aldri hadde hun hatt en verre nyttårsaften. Moren hennes sa det vanlige: “Hva var det jeg sa”, og faren pustet lettet ut. Hilde, etter å ha grått ut alle sine sorger, tok endelig av seg de rosa brillene.
En uke etterpå, da Espen hadde sløst bort de siste kronene, dukket han plutselig opp hos Hilde og spurte nonchalant:
Hvorfor dro du egentlig? Ble du sur? og da han så at hun ikke hadde tenkt å tilgi, slo han om og begynte å kjefte: Nei, men det er da for galt! Der sitter du hjemme hos mamma og pappa og koser deg, mens det er ikke så mye som en osteskalk igjen i kjøleskapet mitt! Du begynner å bli akkurat som min eks, du!
Hildes hakeslepp var total. I tankene hadde hun mange ganger øvd på alt hun skulle si til ham. Men nå stod hun bare der, uten et ord. Alt hun klarte var å be ham forsvinne på et utvalg tydelige, norske gloser og lukke døra etter seg.
Slik startet Hilde et nytt år og et nytt liv.
