Hold deg unna meg! Jeg har aldri lovet å gifte meg med deg! For alt jeg vet, er det ikke engang sikkert at barnet er mitt!
Derfor syns jeg du skal ta deg en tur, for nå drar jeg min vei, slik sa Eirik, han som var sendt til bygda vår i forbindelse med jobben, mens han snakket til forvirrede Anne-Mari.
Hun sto der, helt lammet av det han sa. Var dette den samme Eirik som hadde erklært sin kjærlighet, båret henne på armen og kalt henne Lille Anni? Hadde lovet henne alt hun kunne drømme om? Nå sto det plutselig en fremmed og irritert mann foran henne
Anne-Mari gråt i en uke, vinket farvel til Eirik for godt. Hun var tross alt blitt trettifem, ikke spesielt vakker, og visste at sjansen for å finne kvinnelig lykke var liten. Derfor bestemte hun seg, hun skulle bli mor på egenhånd.
Da terminen kom, fødte Anne-Mari en jente med høy røst. Hun kalte henne Synnøve. Synnøve vokste opp som et rolig, snilt barn uten å skape bry for moren sin.
Det var som hun forstod: Skrik eller la være, ingenting forandrer seg likevel. Anne-Mari behandlet datteren sin greit, sørget for mat, klær og leker men ekte morskjærlighet var det vanskelig å se. Hun holdt aldri rundt jenta mer enn hun absolutt måtte, hadde aldri tid til å leke eller trøste. Enten var hun for opptatt, for sliten, hadde hodepine eller tusen andre gjøremål. Instinktene våknet aldri skikkelig.
Da Synnøve var sju, skjedde det noe helt uventet Anne-Mari ble kjent med en mann. Ikke nok med det, hun tok ham også med seg hjem! Det ble snakket om i hele bygda. For ei lettsindig kvinne, den Anne-Mari.
Mannen, som ikke var herfra og ikke hadde fast arbeid, het Knut. Folk mente han kanskje var en svindler, for ingen visste helt hvor han bodde eller hva han egentlig drev med.
Anne-Mari jobbet på Coop-butikken i sentrum, mens Knut av og til hjalp til når de skulle losse varene fra traileren. Da de stadig vekk møttes der, blomstret det opp et forhold.
Ikke lenge etter spurte Anne-Mari om han ville flytte inn. Dette vakte sterke reaksjoner fra naboene:
Først drar hun hjem en ukjent kar! Så tenker hun ikke på veslejenta engang, skallet de rundt på grenda. Han sier nesten ikke et ord, sikkert fordi han skjuler noe!
Men Anne-Mari hørte ikke på noen. Hun følte at dette kanskje var hennes siste sjanse på kjærlighet. Men synet på Knut forandret seg etter hvert.
Huset hennes hadde lenge skreket etter hjelp etter at et mannfolk forsvant ut av dørene. Knut, som han het, startet med å sette verandaen i stand, tettet taket og reiste opp gjerdet. Hver dag fikset han noe nytt, og huset ble finere og finere.
Folk la merke til at denne stillferdige mannen virkelig dugde, og stadig flere ba om hjelp. Han svarte:
Hvis du er gammel eller ikke har råd, hjelper jeg deg gratis. Men ellers må du betale, enten med penger eller litt mat fra gården.
Noen ga ham kontanter, andre syltetøy, kjøtt, egg og melk. Anne-Mari hadde kjøkkenhage, men ingen dyr; husholdningen manglet melk og fløte. Før var det sjelden Synnøve fikk smake ekte rømme eller melk, men etter Knut flyttet inn, sto det både fersk melk og fløte i kjøleskapet.
Knut var det man kan kalle gullende hender. Anne-Mari, som aldri hadde vært i nærheten av å bli kalt vakker, forandret seg. Hun lyste opp, smilte mer, ble mildere, var langt hyggeligere mot Synnøve og smilte så det kom smilehull i kinnene hennes hvem hadde trodd det?
Synnøve gikk nå på skolen. En ettermiddag satt hun på trappa og så på Knut som snekret og ordnet det ene etter det andre. Etterpå gikk hun til nabojenta for å leke, og ble der lenge. Da hun kom hjem, sent på ettermiddagen, fikk hun nesten hakeslepp Midt på tunet sto det husker! De gynget sakte i brisen og ropte liksom på henne.
Er de til meg? Onkel Knut! Har du bygget huskene til meg? Synnøve trodde ikke sine egne øyne.
Klart de er til deg! Kom og prøv! svarte Knut, sjelden så glad og åpen som da.
Synnøve satte seg, dundret frem og tilbake, vinden pep, og hun var verdens lykkeligste jente
Anne-Mari måtte tidlig på jobb, så det var Knut som laget frokost og middag. For noen kaker og gratenger han kunne lage! Det var han som lærte Synnøve å lage mat og dekke til bordet. Så mange talenter i denne stille, innadvendte mannen.
Da vinteren kom og dagene ble korte, fulgte Knut henne til skolen og hjem igjen. Han bar sekken hennes, fortalte historier fra eget liv: Om å ta vare på syk mor, selge leiligheten sin for å hjelpe henne, hvordan han ble lurt ut av hjemmet av sin egen bror.
Han lærte henne å fiske. Sommermorgenene gikk de til elva, satt stille, ventet på at fisken skulle bite. Slik lærte han henne tålmodighet.
Midt på sommeren fikk Synnøve sin første barnesykkel det var Knut som kjøpte den. Han smurte innsiden av knær hennes med grønnsåpe når hun slo seg gul og blå.
Knut, jenta kommer jo til å slå seg! maste Anne-Mari.
Hun tåler det, svarte han stødig. Hun må lære å både falle og reise seg igjen.
En jul ga han Synnøve et par ekte hvite skøyter. Om kvelden satt de sammen rundt det bugnende bordet, de ventet spent på midnatt, lo og skålte i brus og saft. Morgenen etter jublet Synnøve: Skøytene mine! Se, jeg har fått skøyter! Nye, hvite! Tusen takk! Hun klemte dem inntil seg, tårene rant av lykke.
Senere gikk Knut og Synnøve ned til elva, der han måkte banen fri for snø. Han holdt henne i hånden, hun falt, men han hjalp henne opp, alltid tålmodig, til hun sto trygt og etter hvert gled avgårde uten å falle. Synnøve hylte av lykke.
På vei hjem løp hun bort og kastet seg om halsen hans: Takk for alt, pappa!
Nå var det Knut som gråt, av glede. Han prøvde å skjule tårene, men de trillet, uten at han rakk å stoppe dem
Synnøve vokste opp, dro til Oslo for å studere og møtte selvsagt mange utfordringer i livet akkurat som alle andre. Men Knut var alltid der for henne. Han kom på skoleavslutninger, sendte henne matpakker fra bygda så hun slapp å sulte. Han geleidet henne opp kirkegulvet da hun skulle gifte seg, og sto utenfor sykehuset sammen med svigersønnen sin og ventet spent på å få høre om barnebarna.
Han passet og skjemte bort barnebarna, elsket dem høyere enn mange gjør med egne. Og så, en dag, gikk han bort, slik vi alle en dag skal.
Da Knut ble båret ut, sto Synnøve og moren sammen i sorg. Hun kastet en neve jord, sukket tungt og sa lavt:
Farvel, pappa Du var den beste faren i verden. Jeg vil alltid huske deg
For alltid fikk han en plass i hjertet hennes. Ikke som onkel Knut, ikke som en stefar, men som FAR For en far er ikke alltid den som gir deg livet, men den som virkelig er der for deg som deler sorgen, og gledene dine, som går ved din side.
Sånn var min historie, og sånn fortjente Knut verdens beste pappa å bli husket.
