Nei, mamma, du trenger virkelig ikke å komme nå. Tenk litt selv. Reisen er lang, du må ta nattoget, og du begynner jo å dra på årene. Hvorfor skal du ta på deg alt dette maset? Og nå er det jo vår du har nok mer enn nok å gjøre i hagen, sier sønnen min.
Men, Sindre, hvorfor ikke? Vi har jo ikke sett hverandre på lenge. Dessuten har jeg lyst til å bli bedre kjent med kona di, som folk sier; man bør jo bli kjent med svigerdatteren, svarer jeg ærlig.
Da gjør vi det sånn, mamma. Vent til slutten av måneden, så kommer vi heller alle sammen hjem til deg. Det er jo påske, så vi får mange fridager da, forsikrer Sindre meg.
Om jeg skal være ærlig, så var jeg allerede bestemt på å reise, men jeg stolte på ham og lovte å vente hjemme.
Men ingen kom. Jeg ringte ham noen ganger, men han avviste alltid samtalen. Senere ringte han tilbake og sa at de var veldig opptatte, så jeg ikke måtte vente på dem.
Det gjorde meg utrolig trist. Jeg hadde jo gledet meg. Sønnen min hadde giftet seg for et halvt år siden, men jeg hadde enda ikke fått møte svigerdatteren min.
Jeg fikk Sindre da jeg var tretti, og jeg giftet meg aldri. Så jeg bestemte meg for å få et barn for min egen del.
Kanskje det høres egoistisk ut, men jeg har aldri angret ett sekund selv om det var tøft mange ganger. Pengene strakk ikke til, og vi levde fra hånd til munn. Jeg jobbet på flere steder samtidig for at Sindre skulle ha alt han trengte.
Sønnen min vokste til, og dro til Oslo for å studere. For å støtte ham i starten, var jeg til og med i Sverige og jobbet, så jeg kunne sende ham penger til leie og skole. Mitt mammahjerte frydet seg over å kunne hjelpe.
På tredje året begynte Sindre å jobbe litt ved siden av, og etter han ble ferdig på universitetet, klarte han seg fint selv.
Han kom hjem til meg, men sjelden. Kanskje én gang i året. Jeg har faktisk aldri vært i Oslo, og det har jeg nesten vært litt flau over.
Jeg tenkte at den dagen han giftet seg, da drar jeg, og jeg begynte å legge til side penger for den anledningen. Jeg hadde spart opp seksti tusen kroner.
For et halvt år siden ringte Sindre og ga meg den etterlengtede nyheten han skulle gifte seg.
Men mamma, ikke kom nå. Vi skal bare gifte oss borgerlig først. Selve bryllupsfesten tar vi senere, sa han.
Jeg ble litt skuffet, men hva kunne jeg gjøre? Sindre lot meg hilse på svigerdatteren over video. Hun virket ordentlig og flott. Veldig pen. Og rik. Faren var visst en kjent forretningsmann. Jeg kunne bare glede meg over at det gikk så bra for ham.
Men tiden gikk, og Sindre kom verken hjem til meg eller inviterte meg til dem. Jeg ble bare mer utålmodig, ville så gjerne helse på svigerdatteren og klemme sønnen min. Jeg bestilte billetter, bakte brød, lagde mat, tok med syltetøy og annet hjemmefra. Før jeg gikk på toget, ringte jeg til Sindre.
Nei, mamma hvorfor det? Jeg er på jobb, kan ikke møte deg. Her er adressen, du får ta en taxi, svarte Sindre tørt.
Morgenen etter var jeg i Oslo, tok taxi (det kostet skjorta!), men byen var så vakker i morgensolen at jeg nøt utsikten ut av bilvinduet.
Det var svigerdatteren min, Ingrid, som åpnet døra. Ingen smil, ingen klem bare et kort «gå på kjøkkenet». Sindre hadde allerede dratt på jobb.
Jeg begynte å pakke ut sekken min poteter, rødbeter, egg, tørkede epler, sylteagurk, sopp, tomater og flere glass med syltetøy. Ingrid så bare kaldt på det hele og sa at det var bortkastet, for de spiser aldri sånt, og hun lager ikke mat hjemme.
Hva spiser dere da? spurte jeg overrasket.
Vi bestiller mat hver dag. Jeg liker ikke å lage mat, det blir så mye lukt her, og den blir liggende, svarte hun.
Plutselig kom en liten gutt, rundt tre år, inn med barneurin og strålehår.
Dette er sønnen min, Jonas, sa Ingrid.
Jon, altså? spurte jeg.
Nei, JONAS. Ikke Jon. Jeg liker ikke at noen sier navnet hans feil, svarte hun spisst.
Greit, Ingrid.
Jeg heter forresten Ingrid, ikke Inga. Her i byen sier vi navnene korrekt, men det kan jo ikke alle vite.
Jeg følte tårene presse på. Ikke fordi Sindre giftet seg med en kvinne som hadde barn fra før, men fordi han aldri hadde fortalt meg det.
Det var verre. Jeg så et stort bryllupsbilde på veggen.
Så flott dere fikk tatt fine bilder da, når det ikke ble noe bryllup, sa jeg og prøvde å skifte tema.
Ikke bryllup? Vi hadde da bryllup for to hundre gjester. Det var bare du som ikke var der, Sindre sa du var syk. Men det var sikkert like greit, sa Ingrid og så på meg fra topp til tå.
Har du lyst på frokost? spurte hun uten varme.
Ja det hadde vært hyggelig.
Hun satte frem en kopp te og noen skiver dyr ost. Det var liksom hennes måte å servere frokost på.
Men jeg er vant til å spise skikkelig om morgenen, spesielt når jeg har reist langt. Jeg tilbød å lage egg, og jeg hadde brødet mitt med men Ingrid nektet meg å steke egg; hun ville ikke ha matos på kjøkkenet.
Hun ville heller ikke ha det hjemmelagde brødet. Hun og Sindre levde visst etter streng diett, sa hun.
Matlysten forsvant, og sorgen kom tilbake. Sønnen min hadde skammet seg over meg på sitt eget bryllup et bryllup jeg hadde spart penger i årevis til å delta på, og jeg ble ikke engang invitert.
Jeg drakk teen min stille, mens Ingrid var helt stille hun også alt var så trykket. Plutselig kom Jonas og krabbet opp i fanget mitt. Jeg ville løfte ham og klemme ham, men Ingrid viftet meg vekk.
Du kan ikke bare løfte ham, man vet ikke hvor du kommer fra, og dette er tross alt et barn, sa hun strengt.
Jeg hadde ikke tenkt på å kjøpe godteri til Jonas, men jeg strakte frem et glass bringebærsyltetøy til ham, «Dette kan du få på pannekakene dine», sa jeg.
Ingrid nappet det ut av hendene mine, «Hvor mange ganger har jeg sagt det? Vi lever sunt, og spiser ikke sukker!»
Tårene kom for alvor. Jeg greide ikke å drikke teen ferdig. Jeg gikk ut i gangen, tok på meg jakka og skoene. Ingrid brydde seg ikke hun merket ikke en gang at jeg gikk.
Jeg satte meg på en benk utenfor blokka og gråt. Jeg hadde aldri følt meg så avvist.
Etter en stund så jeg Ingrid komme ut med Jonas. Hun gikk bort til søpla og kastet alle glassene og varene jeg hadde tatt med meg hjemmefra.
Da hun var borte, gikk jeg bort, tok varene, la dem tilbake i sekken og dro til Oslo sentralstasjon. Heldigvis fikk jeg kjøpt en billett til hjemreisen, noen hadde avbestilt.
Nær stasjonen kjøpte jeg meg en god middag; fårikål, poteter og salat. Sulten var stor. Det kostet mye, men jeg tenkte: Jeg fortjener da å spise godt.
Jeg satte sekken i oppbevaring og gikk en lang tur i Oslo. Jeg begynte å smile igjen etter en stund.
På toget hjem fikk jeg ikke sove. Tårene trillet, for Sindre ringte ikke én gang for å høre hvordan det hadde gått.
Jeg hadde aldri trodd at min egen sønn, min eneste, som jeg hadde ofret alt for, skulle vende meg ryggen sånn.
Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med de 60 000 kronene jeg hadde spart til bryllupet hans. Skal jeg gi dem til ham, som et siste bevis på mors kjærlighet? Eller skal jeg la være for han har ikke fortjent det?
Men jeg forsto én ting: Foreldres kjærlighet kan være dyp og uten grenser, men også barn som vokser opp må lære å sette pris på hjertene som har båret dem. Av og til må man akseptere at smerte ikke kan kureres med gode intensjoner men aldri slutte å håpe på forsoning, eller slutte å ta vare på seg selv.
