Du har jo aldri elsket meg. Du giftet deg med meg uten kjærlighet. Nå kommer du til å forlate meg når jeg er blitt syk…
Jeg forlater deg ikke! sa Ingrid og la armene rundt Einar. Du er den beste mannen! Jeg kommer aldri til å forlate deg…
Han klarte ikke helt å tro på henne. Humøret hans var på bånn
Ingrid hadde vært gift i tjuefem år, og i alle disse årene hadde hun fortsatt å være ettertraktet hos menn. Allerede som ung var hun blant de mest populære jentene.
Egentlig, helt siden barneskolen! Nesten alle gutter løp etter Ingrid den gangen. Likevel, noen skjønnhet var hun aldri.
Hun hadde ikke gått fra mannen sin, selv om han var alt annet enn ukomplisert.
Nei, Ingrid levde sammen med Øystein helt til han gikk bort. De oppdro datteren sin, fikk henne gift. Den unge mannen tok Silje med seg til Italia, nå sender de flotte bilder og inviterer på besøk. Men Ingrid og Øystein fikk aldri somlet seg avgårde… Kanskje Ingrid drar en dag. Men Øystein det var det.
Det var en bilulykke som tok Øystein. Meningsløst og trist… Men det ble sagt til Ingrid etterpå at han kanskje hadde blitt dårlig bak rattet. Hjertet sviktet, han mistet besinnelsen og klarte ikke styre.
Kanskje han besvimte? foreslo hun.
Vi får aldri vite sukket venninnen Anne, som var lege. Skadeomfanget var massivt, det var ikke mulig å redde ham.
Ingrid var i sjokk. Det var Anne som hjalp henne med alt det praktiske.
Hun fikk vite detaljene via legekontaktene sine. Øystein ble gravlagt, og Ingrid ble alene igjen i det store huset de sammen hadde bygget opp gjennom livet.
Egentlig ikke så stort hvis man var to eller om det kom gjester, men for én person for en kvinne var det nå plutselig altfor romslig, og føltes mer som en byrde.
Et hus trenger en mann
Silje kom til begravelsen. Hun tok en prat med moren om å selge huset, kjøpe leilighet, kanskje flytte ned til dem i Italia.
Nei! utbrøt Ingrid. Jeg har ikke bygd dette huset for å selge det. Og til Italia vil jeg ikke. Jeg har sett den Italia…
Mamma!
Du er så naiv, Silje! smilte Ingrid gjennom tårene. Jeg bare tullet litt.
Hvis du tuller, er det kanskje ikke så galt likevel.
Alt var egentlig veldig uklart. Øystein hadde også vært tvetydig. Til tider omsorgsfull og kjærlig, men hadde sine mørke sider. Kunne slite Ingrid helt ut når han fikk dårlig humør. Etterpå angret han og ba om unnskyldning, men Ingrid var ikke den som gikk og bar nag. Det gikk opp og ned. Tjuefem år! Man blir jo sprø…
Silje dro etter noen dager mannen hennes jobbet mye, og hun måtte hjem til sitt. Ingrid ble igjen alene.
Men kvinnene kjenner seg selv hun visste det kom til å bli midlertidig.
Og det gjorde det. Halvt år med sorg, så tørket hun tårene og oppdaget at hun hadde fått en liten gruppe beundrere rundt seg igjen.
Selv moren hennes hadde undret seg.
Hva er det alle mennene finner i deg, egentlig? Du er jo ikke den vakreste, men de faller jo som fluer! Eller kanskje det er jeg som ikke skjønner…
Du er snill, mamma humret Ingrid mens hun la på leppestift Skjønnhet betyr ingenting. Tom ord. En kvinne må ha noe sjarmerende, karisma. Noe ved seg.
Gå nå ut, kvinne. gapskrattet moren Ellers blir frieren lei og går.
Kommer en ny en, vel, trakk Ingrid på skuldrene.
Det har nå gått snart tretti år siden denne praten med moren, og ting er ikke blitt særlig forandret. Kvinner klager på at det ikke finnes ledige menn etter førti, ingen å gifte seg med.
Ingrid forsto ikke dette. Hun var førtiseks og hadde akkurat to friere begge gode menn.
Hjertet hennes dro mot Marius. Hun likte ham veldig godt, både å se på og å snakke med. Sjarmerende, intelligent. Alt var lett med ham, både i samtaler og sosialt.
Men Marius var en ordkunstner. Ingrid forelsket seg i ham gjennom ørene, men alder og erfaring lærte henne at han ikke var en mann å bygge hus og liv med.
Den andre frieren, Einar, var rett fram og jordnær. En sånn som kunne drikke seg full i festlige lag, men fikk alltid ting gjort, jobbet, og skapte varme rundt seg. En ekte kar med gull i hendene, mild i naturen, men hadde ryggrad.
Han ville være stille og kjærlig med kona si, men ville snu fjell om det trengtes. Han var ikke den Ingrid ble mest tent på kvinnelogikk…
Han snakket ikke pent til henne, sa aldri store ord. Edru var Einar fåmælt. Men fikk han litt i glasset, kunne han dra en god historie, en vits, eller føre en samtale.
Og han kunne virkelig tåle et par øl, men neste dag stod han på, med kaldt vann i håret og full fres. Ikke mange ord, men alltid konkrete. Det var Einar Ingrid valgte.
Marius ble fornærmet over at talens makt ikke vant frem og forsvant.
Ingrid giftet seg med Einar, og han var lykkelig til randen. I bryllupet drakk han for mye og danset som besatt.
Du altså lo Anne det har såvidt gått et år siden Øystein, og nå gifter du deg igjen! Ingenting forandrer seg! Kvinner leter i dagslys og finner ingenting, men du bare går ut døra, så står de i kø.
Skal du også si: “Hva er det de finner i deg, du er jo ikke spesielt pen en gang!”
Nei, nei… men at du alltid har vært mistenkelig populær, det er sant.
Jeg vet ikke, Anne. Gå og snakk med mamma om det.
Ingrid blunket til venninnen og gikk for å danse med sin nye mann. Hun danset og presset alle tvil vekk fra tankene sine.
Og hva så om Einar var enkel? Han hadde styrke. Hender som dugde. Han så fortsatt bra ut. Og at han stort sett var stille kanskje det var like greit.
Hva om hun hadde valgt Marius? Kunne ikke leve av pene ord.
Noen måneder senere hadde Einar snudd tomta til Ingrid om til en hage full av eventyr. Han rev opp gamle trær. Gjorde jorda jevn. Lagde blomsterbed til Ingrid. Bygget lysthus. Inne i huset også var det spor av mannens sterke hender.
Nei, Ingrid hadde valgt helt rett.
Einar tjente også egne penger. Han likte å glede Ingrid med gaver og små overraskelser.
Når hun sammenlignet noen måneder av det nye ekteskapet med de tjuefem åra med Øystein, angret hun ekte på at hun ikke hadde møtt Einar tidligere. For en mann!
Om sommeren grillet de ofte og spiste i lysthuset, hvor Einar hadde snekret sammen et solid bord og benker.
Etter et godt måltid satt Ingrid der, mett som en katt og nøt livet. Einar smilte av henne.
Hva er det, Einar?
Ingenting. Bare glad.
Den første kona hans hadde vært en surpomp. Han trodde aldri han skulle møte en kvinne som Ingrid.
De fikk fire år med lykke. Så begynte Einar plutselig å føle seg… ikke bra.
Han ble fort sliten. Gikk ned i vekt uten grunn. Tok han seg en dram, som han likte, ble han virkelig dårlig.
Einar, du MÅ gå til legen! sa Ingrid engstelig. Det er helt tydelig noe galt.
Slutt nå, Ingrid! Det går over.
Nå er du urimelig! Hva om det ikke går over? Er du en sånn som er redd legen, som de fleste menn?
Nei.
Einar ville ikke si hva han egentlig var redd for. Han fryktet at hvis han ble alvorlig syk, ville Ingrid forlate ham. Hun ville ikke bli med en syk mann.
Han var realist nok til å forstå at Ingrid hadde giftet seg ut fra det praktiske, ikke av stor kjærlighet. Men han elsket henne! Mot alle odds.
Han hadde sett en forvirret kvinne på butikken som ikke fant lommeboka si og hadde blitt myk i hjertet med én gang. Sårbarheten hennes var rørende.
Han ville bare ta henne i armene og beskytte henne for resten av livet. Men hans egen mor, Astrid, syslet:
Det er ditt valg, sønn. Men hva du ser i henne, det skjønner ikke jeg. Ikke noen skjønnhet, ikke ung. En sånn som deg kunne få hvem som helst.
Men Einar ville ikke ha noen andre enn Ingrid. Og nå, hvis han ble syk, ville han virkelig være ønsket fortsatt?
Ingrid klarte ikke å overtale ham til legen. Så skjedde det en lørdagskveld, mens Anne og mannen Per var på besøk. Einar og Per drakk øl og grillet. Inne på kjøkkenet sa Anne til Ingrid:
Einar er vel syk, eller hva?
Jeg vet ikke! utbrøt Ingrid fortvilet. Jeg ber ham gå til lege… Men han vil ikke. Du er lege ser du det på ham også? Einar er jo ikke seg selv!
Han ser verre ut, ja. Tynnere. Og jeg synes huden hans ser litt gul ut.
Herregud! Anne, du må overtale ham. Kanskje hører han på deg? Du er jo lege!
Anne så venninnen inn i øynene.
Ingrid elsker du ham? Jeg husker du var usikker en stund…
Ingrid bet seg i leppa, svarte ikke.
Men Anne rakk aldri å overtale ham Einar besvimte midt i bordet. De ringte 113. Ingrid ble med inn til sykehuset. Einar våknet aldri på veien. Hun satt og holdt han i hånden og ba stille.
Han ble operert med en gang.
Svulst på leveren.
Kreft? Ingrid var livredd.
Vi venter på prøvesvar nå.
Svulsten var godartet, men den var blitt stor da han endelig ble lagt inn.
Legene forbød Einar det meste, og advarte at det ville ta tid å komme tilbake og kanskje ikke engang helt. Tross alt, han nærmet seg femti.
Han så mørkt på alt. Moren kom til sykehuset med litt mat han hadde lov til å spise listen over tillatt mat var svært kort.
Sønnen min, jeg kjenner deg ikke igjen! sa Astrid. Du må være glad for at du overlevde. Ingen kreft! Spis nå disse karbonadene.
Jeg har ikke lyst på mat.
Du MÅ spise. Kommer Ingrid i det minste?
Hun kommer… foreløpig.
Hva mener du? Er du redd hun forlater deg nå? Da er hun bare dum!
Jeg er ferdig. Kan ingenting lenger! Får ikke jobbe. Ingenting. Femti til sommeren, men jeg er en ubrukelig gubbe. Hvem vil ha en halvt invalid mann?
Hva skjer her inne? Ingrid kom inn, overrasket over stemningen. Dere roper så hele avdelingen hører! Hei, Astrid.
Jeg går nå. Ha det, Ingrid! Og Einar.
Hva har skjedd?
Moren hans bare slo ut med hånden og gikk. Ingrid vasket hendene og satte seg på sengen.
Hva er det med deg, invalid? Du har både armer og bein. Resten gror. Vet du hva jeg leste om leveren?
Hva da?
Leveren er det eneste organet som vokser igjen. Hvis det er igjen femtien prosent så kommer den seg. Du har seksti prosent igjen. Du må bare gi den tid! Alt ordner seg.
Men har jeg det?
Hva da?
Tid.
Einar, hva er det? Har legen sagt noe til deg jeg ikke har fått høre?
Nei, jeg bare…
Han ble skrevet ut, men livet hjemme var vanskelig. Selv litt fysisk arbeid gjorde ham utmattet. Ingen glede lenger.
Og jubileet nærmet seg, tanken på å ikke spise og drikke var dyster. Ingenting å glede seg til.
Ingrid lot som hun ikke merket hvor dårlig det var, og spiste dietten hans med glede sammen med ham.
Ingrid… han tok mot til seg. Hva skjer nå med oss?
Hva mener du?
Jeg blir frisk fryktelig langsomt… Kommer du til å forlate meg, kanskje? Si det heller nå.
Hvorfor skulle jeg det? Jeg har det jo godt med deg!
Ja, da jeg jobbet og fikset alt. Nå er det ikke noe bra, verken for deg eller meg. Jeg har det ille med meg selv.
Ikke tenk sånn. Ta deg sammen nå!
Jeg prøver! Men hva er dette for noe, to ganger med hammeren og jeg er sliten som en hund.
Ingrid kom bort og la armene rundt ham bakfra. La kinnet mot nakken.
Jeg elsker deg. Jeg går aldri fra deg. Ta tiden til hjelp, alt går sin gang.
Du elsker meg? Helt sant?
Helt sant.
Ingrid forlater ikke Einar. Han kommer seg, sakte, men sikkert.
Hun laget jubileum for ham uten alkohol, så han slapp å føle seg utenfor.
Noen gode venner kom, de satt i lysthuset og spilte småspill.
Du har vært heldig med kona, Einar, sa vennene i det de gikk.
Da går dere vel hjem og tar dere en dram for helsen min? spøkte han.
Alle lo, og dro hjem. Ingrid og Einar satt sammen på trappa og så på stjernehimmelen den kvelden. Lykkelige. For første gang på mange måneder følte Einar at han faktisk ble bedre.
Han trodde på at han ville bli frisk igjen. Og at kona virkelig ikke kom til å gå fra ham. Han holdt Ingrid tett inntil seg.
Hva er det, Einar?
Alt er fint! sa han.
Endelig, smilte Ingrid og kysset ham på kinnet.
De var lykkelige…
