Bestemor Ragna! ropte Marius. Hvem har gitt deg lov til å ha en ulv i bygda?
Ragna Mariusdatter brast i gråt da hun så det sammenraste gjerdet. Hun hadde allerede flere ganger forsøkt å forsterke det med gamle planker, reparert råtne stolper og håpet at det skulle holde til hun kunne spare opp nok fra den magre pensjonen sin. Men det gikk som det måtte, og gjerdet ga etter.
I ti år hadde Ragna klart seg alene etter at hennes kjære ektemann, Harald, gikk bort. Han var utrolig flink med hendene. Så lenge Harald levde, trengte Ragna aldri å bekymre seg. Han kunne håndtere alt snekring, reparere, fikse små og store ting hjemme og ute på tunet.
Han ordnet alt selv, så de slapp å ty til håndverkere. Hele bygda respekterte Harald for hans godhet og arbeidsomhet. De var lykkelige sammen i førti år, bare én dag unna jubileet deres. Det lille huset deres, den grønne kjøkkenhagen og de velstelte dyrene alt dette var resultatet av deres felles slit.
De hadde én sønn, Espen, deres store stolthet. Han lærte seg tidlig å jobbe, og Ragna måtte aldri mase. Når mora kom sliten hjem fra melkefabrikken, hadde Espen redan båret inn ved, hentet vann, tent opp i ovnen og gitt dyra mat.
Når Harald kom hjem fra sin jobb, vasket han seg og satte seg på trappa med pipa mens Ragna laget middag. På kveldene spiste de alltid sammen og delte dagens nyheter. Det var gode tider.
Men tida flyr, og igjen står bare minnene. Espen vokste opp, flyttet til Oslo, tok utdanning og giftet seg med urbane Siv. De bosatte seg i hovedstaden. Først kom Espen hjem i feriene, men etter hvert fikk kona overbevist ham om at utenlandsreiser var mer spennende, og slik ble det hvert år. Harald ble skuffet; han forstod ikke sønnens valg.
Hva er det Espen sliter sånn med, egentlig? Jeg tror det er den Siv som har lurt han. Hva skal han med all den reisingen?
Faren savnet ham, moren lengtet. Men hva kunne de gjøre? Bare leve og vente på et livstegn. Så ble Harald syk, mistet matlysten og ble svakere for hver dag. Legene ga medisiner, men etter hvert sendte de ham bare hjem for å la ham få ro. Om våren, når skogen våknet til liv og fuglesangen klang utenfor, gikk Harald bort.
Espen kom i begravelsen, hulkende og bitter over at han ikke rakk å si farvel. Han ble hjemme en uke, før han reiste tilbake til Oslo. I de neste ti årene skrev han bare tre brev til moren. Ragna satt igjen alene og solgte kua og sauene til naboene.
Hva skulle hun med dem nå? Kua sto lenge utenfor Ragnas hus og lyttet til den gamle moren som gråt sårt. Ragna pleide å gå til den innerste stua, dekke til ørene og gi seg over til sorgen.
Uten en mann i huset forfalt gården gradvis. Taket lekket, trappen på bislaget råtnet, kjelleren ble oversvømt Ragna gjorde så godt hun kunne. Hun la til side fra pensjonen for å hyre folk, men noen ganger måtte hun fikse ting selv hun var jo oppvokst på gård og kunne det meste.
Slik gikk årene, knapt til salt i grøten, og så slo ulykken til igjen: Synet sviktet brått, hun som aldri før hadde hatt problemer. På butikken strevde hun med å se prisene. Etter noen måneder kjente hun knapt skiltet på butikken.
Helsesykepleieren kom på besøk og insisterte på at Ragna måtte på sykehuset for kontroll.
Vil du bli blind, Ragna? De kan operere så du får synet tilbake!
Men snakk om operasjon skremte Ragna, og hun ville ikke reise. Etter et år så hun nesten ingenting. Det gjorde ikke så mye; hun hadde sine rutiner.
Hva skal jeg med det lyset? Fjernsyn ser jeg ikke uansett, bare lytter til nyhetene. Jeg gjør alt hjemme på husken.
Men uro kjente hun på iblant. Det var blitt mer ugreit folk i bygda, folk brøt seg inn i fraflyttede hus og stjal det de så. Ragna savnet en god hund, en som kunne skremme vekk uvedkommende med bjeff og blått blikk.
Hun spurte jegeren, Kåre:
Du veit ikke om jegeren har noen valper? Bare en, selv den minste! Jeg kan oppdra den.
Kåre så undrende på henne:
Men Ragna, hvorfor skal du ha jakthund? De hører hjemme i skogen. Jeg kan heller skaffe deg en ordentlig schæfer fra byen.
Schæfer koster sikkert skjorta
Ikke dyrere enn pengene, Ragna.
Vel, ok da. Ta den med!
Ragna regnet på sparepengene sine, og kom frem til at det akkurat rakk til en god hund. Men Kåre, som ikke var til å stole for mye på, utsatte det hele tiden. Ragna kjeftet på han for alt pratet, men innerst inne syntes hun mest synd på ham. Livet hans var ingen dans på roser alene, barnløs, eneste følget var ei flaske.
Kåre, jevngammel med Espen, hadde aldri reist bort fra bygda. Han følte seg for trang i byen og elsket jakt. Hele uker kunne han være i skogen.
Når jaktsesongen var over, tok han småjobber rundt om, gravde i åkrene, snekret og mekaniserte. Penger fra gamle damer gikk fort bort i brennevin.
Etter slike runder gikk han ut i skogen, syk og tufs, men etter noen dager kom han tilbake med godsaker fra naturen sopp, bær, fisk, furukongler. Han solgte det billig og brukte pengene slik han pleide. Stort sett hjalp han også Ragna mot betaling. Nå, med gjerdet i krise, måtte hun ha tak i ham igjen.
Jeg får visst vente med den hunden, sukket Ragna. Nå må jeg betale Kåre for gjerdet, og jeg har ikke stort igjen.
Kåre kom ikke tomhendt. Det rørte inni sekken på ryggen hans. Han smilte lurt og ropte på Ragna.
Se hvem jeg har tatt med til deg! Han åpnet sekken.
Ragna famlet seg fram og kjente en liten pelsete hode.
Men kjære deg, Kåre, har du skaffet meg en valp? utbrøt hun.
Det beste av det beste. En renraset schæfer, bestemor!
Valpen pep og forsøkte å komme seg ut av sekken. Ragna ble fortvilt:
Jeg har jo bare penger til gjerdet!
Skal jeg måtte ta den med tilbake, Ragna? Vet du hvor mange tusen jeg har betalt for dette dyret?
Hva skulle hun gjøre? Hun fikk gå til butikken, og ekspeditøren ga henne fem flasker hjemmebrent på krita og skrev henne opp i boka.
Innen kvelden hadde Kåre reparert gjerdet. Ragna serverte ham en god middag og en dram. Kåre, fornøyd og lys i blikket, forklarte stolt hva hun måtte gjøre med valpen, som nå sov ved ovnen.
Han må mates to ganger om dagen, og du bør kjøpe en kraftig kjetting han blir stor og sterk! Jeg kan dette med hunder.
Slik fikk Ragna en ny beboer Tassen. Ragna elsket valpen straks, og han lot henne til gjengjeld aldri være i fred. Hver gang Ragna gikk ut for å gi Tassen mat, spratt han som en liten geitekilling, overlykkelig for å se matmor. Det var én ting som bekymret henne hunden vokste fort til størrelse som en liten kalv, men han lærte aldri å bjeffe! Ragna ble frustrert.
Jaja, Kåre. Forbaska luring. Du har solgt meg en rar hund.
Men hva kunne hun gjøre? Man kan ikke kaste ut en så god sjel. Han trengte ikke å bjeffe alle nabohundene tok en stor omvei rundt Tassen, som vokste seg enorm i løpet av tre måneder.
En dag kom Marius, en av bygdas ivrige jegere, for å handle salt og fyrstikker på butikken før den lange vinterjakten i marka. Da han passerte Ragna, frøs han plutselig til.
Bestemor Ragna! Hvem har gitt deg lov til å ha en ulv i bygda?
Ragna fikk hjertet i halsen.
Herregud! For en tosk jeg har vært! Kåre har lurt meg! Sa det var en schæfer
Marius så på henne med alvor:
Du må løslate ham i skogen, bestemor. Ellers kan det gå galt.
Tårene presset på. Så fælt å måtte si farvel med Tassen! God og snill var han, men en ulv var han likevel. I det siste hadde han blitt rastløs, trakk i lenka, ville ut. Folk i bygda var redd ham. Ragna hadde ikke noe valg.
Marius tok med seg ulven ut i skogen. Tassen logret og forsvant mellom trærne. Ingen så ham siden.
Ragna sørget i flere uker, forbannet Kåre som hadde narrer henne. Men Kåre angret også det var ikke slik det skulle gått. En gang hadde han på jakt funnet spor etter bjørn og hørt en stille klynking. Han hadde tenkt å gå vekk, for der det er bjørnunger, er bjørnemor nær. Men lyden var annerledes. Han fant revehi, og der lå en død ulvetispe, og noen blodige valper rundt. Bjørnen hadde angrepet, men én liten valp hadde overlevd, skjult under rota.
Kåre følte med den foreldreløse. Han tok den med hjem, og tenkte, kanskje Ragna kunne ta seg av den. Når ulven ble voksen, ville den gå tilbake til naturen, og han skulle finne Ragna en hund. Men alt ble ødelagt av Marius.
Kåre gikk fram og tilbake utenfor huset noen dager, usikker på om han skulle banke på. Vinteren hadde satt inn for fullt. Ragna fyrte i ovnen for å holde varmen.
En kveld banket det på døra. Hun åpnet. En mann sto utenfor.
God kveld, bestemor. Kan jeg få sove over i natt? Jeg skulle til nabobygda, men gikk meg vill.
Hva heter du, gutten min? Jeg ser dårlig.
Jeg heter Bjarte.
Ragna rynket brynene.
Jeg kjenner ingen Bjarte her
Jeg er ny, bestemor. Har kjøpt den gamle Åseth-gården og skulle se på den, men bilen sto fast, så jeg måtte gå, og så kom det storm!
Så det er du som har kjøpt huset til gamle Olav?
Han nikket.
Hun ba ham inn, satte på kaffekjelen. Uten at hun la merke til det, kastet han sultne blikk mot det gamle glasskapet hvor folk ofte la penger og smykker.
Mens hun puslet med ovnen, begynte han å snoke i skapet. Ragna hørte døren knirke.
Hva driver du med, Bjarte?
Det har jo vært pengeombytte! Jeg hjelper deg å kvitte deg med gamlepengene.
Ragna ble bister.
Sludder. Det har det da ikke. Hvem er du egentlig?!
Mannen dro frem en kniv og presset den mot haka hennes.
Ikke et ord! Finn frem pengene, smykkene, mat!
Hun var livredd forstod at dette var en forbryter på rømmen.
Men plutselig fløy døra opp. En svær ulv styrtet inn og angrep mannen. Han hylte men det tykke skjerfet reddet ham fra bittet. Med kniv slo han ulven i skulderen. Tassen skvatt unna, og mannen benyttet sjansen til å komme seg ut.
Akkurat da kom Kåre ruslende for å si unnskyld, og utenfor så han en mann med kniv stikke av, bannende. Kåre styrtet inn til Ragna, hvor Tassen lå blodig på gulvet. Kåre skjønte hva som hadde skjedd og ringte lensmannen.
Røveren ble tatt. Han bare innrømmet alt og fikk en ny dom.
Tassen ble bygdas store helt. Folk kom med mat til ham, hilste vennlig og passet på ham. Han var fri, men kom alltid hjem til Ragna, ofte sammen med Kåre etter jaktturer.
En dag sto en svart SUV utenfor huset hennes. Noen sto og hogg ved på tunet. Det var Espen, Ragnas sønn. Da han oppdaget gamle kjente, kastet han seg rundt dem begge.
Om kvelden satt de alle rundt bordet, og Ragna strålte av glede. Espen fikk henne overtalt til å bli med til byen for en øyeoperasjon.
Jaja, da får jeg vel det da, sukket Ragna. Barnebarnet mitt skal komme til sommeren, og jeg vil se ham. Kåre, pass huset og Tassen for meg. Kan du love det?
Kåre nikket. Tassen slappet fornøyd av ved ovnen, hodet på labbene. Hans plass var blant venner.
Sånn! Da vet du du får hilse hvis du vil høre mer, eller sende en tommel opp, så prates vi!
