Rita hadde gått til venninnen sin, Liv, for å vanne blomstene og mate hennes skilpadde. Liv og mannen hennes hadde reist på ferie. Rita låste seg inn med nøkkelen hun hadde fått, gikk inn i gangen og ble stående som forstenet! Overalt lyste det fra lampene, juletreet glitret av lyslenker og TV-en sto på med høy lyd. Fra badet hørtes det lyder. Rita åpnet døren til badet, og måtte dekke til munnen av forbauselse
Det var lenge siden, en nyttårstid hvor Rita tilbrakte dagene i dyp ensomhet. Eller, ikke stolt ensomhet, men en tung og trist en
Bestevenninnen Liv hadde reist med mannen sin til Geilo, fem dager før nyttår.
Hun hadde gitt oppgaven til Rita, som den mest pålitelige av vennene sine, å vanne blomstene og passe på skilpadden hennes.
De bodde i samme bygård, bare i forskjellige oppganger.
Rita hadde sagt ja. Da visste hun ennå ikke hva slags prøvelse skjebnen hadde i vente for henne.
For bare en uke før nyttår, under middagen, hadde kjæresten hennes, Jon, plutselig kommet med en overraskende beskjed. Jon, som hun hadde vært sammen med i to år, fortalte henne at han hadde forelsket seg i en annen!
Og ikke nok med det hun var allerede fire måneder på vei! Så, som en anstendig mann, måtte han jo gifte seg med henne.
Det var ikke bare kvinnen selv, men også moren og bestemoren hennes, som insisterte på bryllup.
Jon selv gjorde ikke motstand. Han sa:
Og hva med meg, da? spurte Rita fortumlet.
Jon, som fortsatt tygde på maten, tørket seg rundt munnen og svarte:
Du? Ikke ta det så tungt. Det er vel ingen stor tap. Du vet jo at kjærligheten for lengst har forsvunnet mellom oss, det er bare tomt skall igjen.
Slik skjer ofte. Du burde vært takknemlig for at jeg redder deg fra meg selv.
Kan du hjelpe meg å pakke sakene? Nei? OK, jeg ordner det selv.
Så begynte han, veldig rolig, å pakke sammen tingene sine
Rita satt hjemme og gråt i fire dager. Etter hvert kom også venninnen hennes, Silje, på besøk og det viste seg under samtalen at Rita ikke hadde spist på flere dager, bare drukket kaffe.
Silje, Rita og Jon hadde egentlig bestilt bord på restaurant sammen til nyttår.
Nå skulle Jon ta med sin nye kone til deres felles feiring.
Rita ville for alt i verden ikke feire nyttår med foreldrene sine. Hun visste at de bare ville synes synd på henne. Moren likte aldri Jon særlig godt
Så, den 31. desember gikk Rita rundt med håpet om et lite nyttårsmirakel. Hvorfor? Kanskje av gammel vane.
Vi forstår alle voksne som barn at mirakler ikke skjer, men likevel ønsker vi oss noe hver nyttårsnatt og håper kanskje det skjer noe magisk
Dagen gled sakte over i kveld. Ingenting spesielt hendte. Rita kom plutselig på at hun aldri hadde fått gitt Jon nyttårsgaven hun hadde kjøpt: en myk, varm genser i kornblå ull.
Hun hadde kjøpt den like før han flyttet ut. Genseren hadde kostet en del penger.
Rita pakket opp genseren, prøvde den selv. Alt for stor, skuldrene hang.
Den hadde vært stor, selv på Jon, tenkte hun, og la den tilbake i posen.
Så la hun på seg litt sminke, bestemte seg for ikke å gråte mer, og gikk ut i vinterkvelden.
Hun hadde alltid trodd at slik som man feirer inn det nye året, slik blir året. Bedre å gå en tur gjennom byen på nyttårsnatta enn å sitte alene hjemme med sorgen.
Det var bare halvannen time til midnatt. Rita håpet tiden ville gå fort så hun kunne dra hjem igjen.
Det var tungt i hjertet. Ute regnet det.
Rita gikk innom matbutikken. I jakkelommen fant hun plutselig lappen Liv hadde skrevet før hun reiste.
Annet punkt etter “vanne blomster”: Mate skilpadden to ganger i uka.
Rita ble stresset.
Nei, så flaut! Med alle mine bekymringer hadde jeg glemt alt! Liv kommer til å bli rasende hvis det skulle skje noe med skilpadden!
Hvordan kan jeg tenke på nyttår?
Så løp Rita avgårde til venninnen for å mate skilpadden.
Hun låste seg inn med nøkkelen, gikk gjennom gangen, og ble stående stiv av overraskelse!
Overalt var lysene tent, juletreet blinket av lyslenker, og TVen sto på med høy lyd.
Det kom lyder inne fra badet. Rita åpnet døren og spratt bakover av forbauselse.
På badet sto en ukjent mann og barberte seg, mens han nynnet på en sang.
Første tanke: innbruddstyv! Men hvem ville vel bryte seg inn for å barbere seg?
Hvem er du? spurte hun strengt.
Mannen vasket vekk skummet, snudde seg og smilte.
Ikke vær redd, sa han. Jeg er ikke farlig. Jeg heter Eirik og er Livs fetter. Jeg bor til vanlig i Trondheim, men er her i Oslo på et oppdrag. Skulle egentlig reist hjem, men det lot seg ikke gjøre. Jeg har heldigvis nøkkel til kusinas leilighet. Vi ringtes, og hun ga meg lov å bo her så lenge.
Har du sett skilpadden? spurte Rita plutselig.
Ja, jeg har matet den også. Den gikk bort i det hjørnet der, svarte han og pekte bak sofaen.
Han tok på seg skjorten.
La oss introdusere oss ordentlig, jeg heter altså Eirik.
Rita presenterte seg. Han rakte henne hånden, og sa:
Hva med å feire nyttår sammen? Det er bare ti minutter igjen.
Rita snudde plutselig, løp ut og styrtet ned trappa. Eirik kom etter, overrasket:
Vent litt, hva skremte jeg deg med? Hvor skal du?
Men Rita skyndte seg hjem, tok posen med gavegenseren og styrtet tilbake.
Da hun stormet inn i Livs stue igjen døra sto fortsatt åpen slo klokka tolv.
Eirik rakte henne et glass musserende, og hun ham posen.
Denne er til deg, godt nytt år! sa Rita.
Eirik åpnet, og inni lå den blå, fluffy ullgenseren. Han holdt den opp mot seg og den passet helt perfekt! Selv over skuldrene.
Mange nyttårsoverganger har jeg hatt, men dette er det mest overraskende sa Eirik, hans første ord det året.
Jeg har faktisk to overraskelser bruddet med Jon og møtet med Eirik, tenkte Rita, men sa ingenting, bare smilte.
Neste nyttår feiret Rita, Eirik og deres lille datter hjemme hos hamDe sto der et øyeblikk, hånd i hånd, mens rakettene utenfor malte regnbuebluss på stueveggene. Ingen av dem sa noe mer, men i blikket de delte, lå en stille enighet: Noen ganger er det først når alt snus på hodet at de beste fortellingene begynner.
Skilpadden krabbet ut fra hjørnet og så på dem med et snodig, nærmest ertende uttrykk. Rita begynte å le ikke et trist, hul latter, men ekte og boblende, slik hun ikke hadde gjort på lenge. Eirik smilte bredt med den blå genseren mot huden. Uten at hun visste det selv, hadde hun trukket pusten dypere enn på uker.
Kanskje dette året ikke blir så verst, sa hun lavt.
Nei, kanskje det blir helt fantastisk, svarte Eirik og løftet glasset. På tilfeldigheter og nye begynnelser.
Rita klinket mot hans, og for første gang på lenge følte hun at hun sto akkurat der hun skulle være, akkurat nå.
