Inger hastet hjemover med tunge handleposer i hendene.
Tankene hennes kretset rundt alt som skulle gjøres: lage middag, mate guttene, og så hjelpe den yngste med leksene etterpå.
Allerede på avstand så hun at det stod en ambulanse foran blokken deres. Hjertet hennes sank mannen hadde vært skrøpelig i det siste, kanskje hadde det forverret seg såpass at de måtte tilkalle ambulanse?
Skal dere til nummer femten? spurte hun sjåføren, stemmen skalv av uro.
Nei, til fjorten. Ei eldre dame har blitt dårlig, svarte han rolig.
Inger pustet lettet ut. Ikke til dem. Det måtte være hos naboen, fru Nilsen. Ikke bra, for hun var jo helt alene og oppi åttiårene nå.
Å nei, fru Nilsen har jo katten sin, hvis hun blir med til sykehuset må noen ta seg av Mia, tenkte Inger mens hun gikk opp trappene til etasjen deres.
Det var liv ved døren til naboen. Døren sto på vidt gap, en båre i gangen og ektemannen hennes, Erik, hjalp ambulansepersonellet å lede den gamle damen ut.
Sjåføren kommer opp straks, sammen går det nok greit, sa ambulansearbeideren.
Fru Nilsen lyste opp da hun fikk øye på Inger:
Inger, de tar meg til sykehuset nå. Kan du passe på Mia for meg? Maten står på kjøkkenbordet, doen hennes er klar. Bytt gjerne en gang om dagen. Håper jeg er hjemme igjen til nyttår, sa hun og overleverte nøkkelen.
Selvfølgelig tar jeg vare på katten din, bli du frisk! svarte Inger og la hånden trøstende over fru Nilsens.
Ligg stille, du skal ikke reise deg, irettesatte ambulansearbeideren henne vennlig. Nå, alle sammen, vi må dra.
Vent litt, Inger, jeg har én ting til å be deg om, sa fru Nilsen. På kommoden i gangen ligger en lapp med telefonnummer på. Hvis det skjer noe med meg, ring det nummeret. Det er datteren min, Ragnhild. Vi har kranglet og ikke snakket på mange år…
Inger forsikret at det skulle gå bra, og etter at ambulansen hadde kjørt avgårde, tok hun lappen og sjekket at alt var bra med Mia før hun låste døren.
Tenk at vi har bodd vegg i vegg så mange år, og jeg visste ikke engang at fru Nilsen har en datter, sa hun til Erik da han kom opp.
Ikke jeg heller, har aldri sett noen på besøk hos henne, svarte Erik. Blir det mat snart?
Inger sukket og gikk i gang med middag og kveldens gjøremål. Etter at guttene sov, husket hun igjen på datteren til fru Nilsen og så på lappen hun hadde fått.
Hun så på klokka det var for sent å ringe nå, og uansett ville Ragnhild ikke slippes inn på sykehuset så sent hvis hun ikke kjente de ansatte.
Neste dag tenkte Inger på løftet sitt da hun kom for å mate Mia. Katten hoppet takknemlig opp i fanget hennes og malte, men Inger nølte skulle hun ringe, eller ikke?
Til slutt tok hun mot til seg:
Hei, er det Ragnhild? spurte hun da telefonen ble tatt. Du kjenner ikke meg, jeg er naboen til moren din. Hun ble hentet av ambulanse i går. Kanskje du vil besøke henne?
Jeg har ingenting med den damen å gjøre, svarte Ragnhild hardt. Hun har ikke vært moren min på mange år.
Kjære deg, er du riktig klok? utbrøt Inger opprørt. Hva som enn har skjedd mellom dere, hun kan hende aldri kommer hjem igjen… Er du virkelig så fornærmet at du ikke engang bryr deg?
Dette angår ikke deg! svarte Ragnhild kort.
Du har steinhjerte. Hadde jeg fått muligheten til å se min mor igjen for et øyeblikk, hadde jeg gitt halve livet mitt for det! Tro meg, når hun er borte, kommer du til å angre. Jeg pleiet min egen mor i seks år, og ja, det var tøft… Ofte føltes det uutholdelig. Du aner ikke hvordan det er å pleie noen som bare ligger. Nå, snart ti år etter at hun gikk bort, ville jeg heller hatt henne liggende ti år til bare hun var her.
Opprørt la Inger på.
Ja, Mia, kanskje du må bli med oss hjem om fru Nilsen ikke kommer tilbake. Jeg håper du og vår Max kommer overens. Jeg ringte sykehuset i dag, men det går ikke noe bedre med henne…
…Nyttårsaften nærmet seg. Inger og Erik var på vei hjem fra butikken, Erik bar på et frodig juletre.
Kan dere holde døren for oss? ropte Inger til to kvinner som var på vei inn i oppgangen, før hun vendte seg til mannen: Erik, kom igjen nå!
Han skjøv seg forsiktig inn med treet. Inger kastet et blikk på kvinnene og stivnet.
Er det deg? utbrøt hun. Fru Nilsen, er du utskrevet?
Ja, jeg fikk mast meg hjem, og nå føles det mye bedre, så de slapp meg hjem for å feire nyttår. Forresten, dette er Ragnhild datteren min! sa fru Nilsen, ansiktet strålte.
Vi har allerede snakket sammen, lo Ragnhild. Men bare på telefon!
Sammen fulgte de alle opp trappene. Ragnhild støttet moren sin varsomt, og bøyde seg mot Inger:
Takk for at du åpnet øynene mine. Kan jeg stikke innom deg litt senere?
Selvfølgelig, svarte en overrasket Inger.
En halvtime senere stod Ragnhild i døren til Inger og Erik med en kake i hendene. De drakk te, og Ragnhild fortalte:
Vi ble uvenner for ti år siden, over noe smått. Jeg husker nesten ikke hva. Hun var alltid lærer, alltid oppdragende, og jeg bare hisset meg opp. Vi snakket ikke sammen på et år, begge for stolte. Siden har vi bare ringt og gratulert hverandre i høytidene.
Jeg sa visst til og med at jeg hadde foretrukket hun ikke var der, heller enn å bli oppdratt hele tiden. Da du ringte meg, Inger, og fortalte om sykehuset, ble jeg nesten lettet først. Men da du snakket om din egen mor, ble jeg redd. Går hun bort, mister jeg barndommen min, har ingen mor igjen å kalle på, og står alene i verden…
To dager tenkte jeg på det du sa, Inger, så la jeg stoltheten bort og dro til henne på sykehuset.
Du aner ikke, hun kviknet til nesten med en gang etter besøket, og jeg slipper henne aldri igjen! sa Ragnhild hjertelig, før hun hastet hjem til moren.
Hva var det du sa til henne? undret Erik etterpå.
Jeg bare sa sannheten. Bare sannheten kan åpne øynene til folk, svarte Inger lavt. Du, kjære, ikke glem å ringe din mor i dag. Eller kanskje vi skulle feire nyttår hos henne? Nå har vi egentlig bare én felles mamma igjen her i verden…
