Da jeg var 23, jobbet jeg som servitør på et populært spisested midt i Oslo sentrum. Det var et sånt sted hvor det alltid var stappfullt billig meny, høy musikk, lange køer til lunsj. Jeg hadde ingen kontrakt. Ingen forsikring. Ingenting. De betalte meg per dag. Dersom jeg ikke møtte opp ingen lønn. Hvis jeg var syk ingen som brydde seg. Likevel var jeg alltid først på jobb og sist ut den døren. Jeg kunne menyen utenat, holdt ut med sure gjester, vasket bord sulten og sliten, men jeg trengte de pengene.
Den dagen jeg skjønte at jeg var gravid, ble jeg redd. Ikke for barnet, men for jobben. Likevel bestemte jeg meg for å være ærlig. Jeg gikk inn på kontoret til sjefen, lukket døren stille, og sa:
«Jeg er gravid, men jeg vil gjerne fortsette å jobbe.»
Hun hilste ikke. Hun så på meg med kalde øyne og svarte:
«Dette er ikke en barnehage. Gravide blir langsomme, syke, krever unntak. Jeg trenger folk som leverer.»
Jeg prøvde å forklare at jeg følte meg bra, at jeg kunne tilpasse meg turnusen, at jeg trengte jobben. Hun avbrøt meg kontant:
«Vær snill og lever inn forkleet i dag.»
Jeg avsluttet skiftet mitt, gråt i det lille toalettet. Gikk ut bakdøren med uniformen i hånden og en plastpose med mine ting. Ingen vinket farvel. Ingen spurte. Jeg dro hjem, satte meg på senga, og for første gang kjente jeg ekte frykt hvordan skulle jeg brødfø barnet mitt?
De neste månedene ble de tyngste i hele mitt liv. Jeg vasket andres leiligheter, solgte hjemmelaget syltetøy, skoleboller og lomper på gatehjørner. Jeg var alene. Noen netter sov jeg sittende, med babyen i armene, fordi jeg ikke hadde noen vugge. Men akkurat da begynte jeg å lage mat mer seriøst. En nabo bestilte lunsj til ektemannen, så en annen til et lite kontor. Jeg startet med fem lunsjer per dag, så ti, etter hvert tjue.
Etter en stund leide jeg et lite lokale med komfyr, to bord og en gammel kjøleskap. Jeg kalte det opp etter meg; «Livs Kjøkken». Begynte å selge frokost, lunsjmenyer, skoleboller og desserter. Åpnet klokken seks om morgenen og stengte klokken sju. Jobben stanset aldri. Sønnen min vokste opp mens han så meg jobbe; tre år gammel begynte han å rekke meg kopper, hjelpe til med å telle kronene i kassa. Så ansatte jeg én hjelpende hånd. Etter hvert en til.
Nå har jeg en liten cateringbedrift for raske måltider og arrangementer leverer frokost til firmaer, lunsjer på bestilling, enkel mat til bursdager og møter. Jeg er ikke rik, men jeg lever i ro. Betaler husleie, skolepengene til sønnen min, regninger, og har til og med fått kjøpt mitt eget utstyr.
Fem år senere kom det en kvinne inn i lokalet og spurte om eieren. Jeg så opp, og kjente henne igjen. Det var min gamle sjef. Den samme som kastet meg ut da jeg var gravid. Jeg var annerledes nå tynnere, praktisk kledd. Hun så overrasket ut og spurte:
«Er det deg som eier stedet?»
Jeg svarte:
«Ja.»
Hun satte seg klønete. Sa at restauranten hun hadde jobbet for, har vært stengt over ett år. At firmaet hennes gikk konkurs. At hun har hatt mange jobber, uten noen stabilitet. Hun så meg rett i øynene og sa:
«Jeg trenger en jobb. Det er tungt. Jeg vet vi ikke skilte oss på best mulig måte, men jeg kommer og ber om en sjanse.»
Jeg var stille i noen sekunder og spurte så:
«Husker du dagen du sparket meg fordi jeg var gravid?»
Hun så ned. Sa «ja». Innrømmet at hun bare tenkte business, ikke mennesker. Jeg svarte at den dagen lot hun meg stå igjen uten noe i redsel, med mage, uten forklaring. At hun aldri ga meg en sjanse.
Hun ba om tilgivelse. Ikke gråt, men stemmen hennes dirret. Sa livet har lært henne mye. Jeg trakk pusten dypt og svarte at jeg ikke bærer nag, men nå styrer jeg bedriften min annerledes. Mine ansatte har tydelige vakter, respekt og verdighet. Jeg vet hva det betyr å jobbe mens magen skriker.
Til slutt tilbød jeg henne en prøvedag men på mine premisser: presisjon, respekt og ingen ydmykelser. Hun takket ja, med blanke øyne.
Jeg ble stående bak disken, så på mitt lille kjøkken, bordene, grytene og veien jeg hadde gått for å komme hit.
Jeg følte ikke hevn. Bare at jeg er en som ikke leger sin smerte ved å påføre andre smerte.
