Mot et nytt liv
Mamma, hvor lenge skal vi være fanget i dette hullet? Vi bor jo ikke bare på bygda, vi bor på bygdas utkant, sukket datteren min da hun kom hjem fra kafeen.
Signe, jeg har sagt det hundre ganger: her er hjemmet vårt, her har vi røttene våre. Jeg flytter ikke.
Mamma lå på sofaen, føttene hvilende på en pute. Denne stillingen kalte hun “Lenin-gymnast”.
Kan du slutte å gnage om røtter hele tiden? Mamma, om ti år visner den rota di, og så kommer det nok en eller annen “kjip kar” springende, som du vil jeg skal kalle pappa.
Etter de sårende ordene reiste mamma seg og gikk bort til speilet i klesskapet.
Røttene mine er da fine, hva er det du maser om?
Jeg sier jo nettopp det, de er helt greie så langt, men snart blir det som i eventyret “Gulroten, gresskaret eller søtpoteta” du kan velge det som passer deg best som kokk.
Jenta mi, hvis du vil så veldig gjerne flytte, får du gjøre det selv. Du er myndig nå jeg er ikke til hinder for deg.
For samvittighetens skyld, mamma. Om jeg drar til et bedre liv, hvem skal passe på deg her?
Trygden, fast lønn, internett og sikkert finner jeg en kar til, som du selv har sagt. Det er lett for deg, du er ung, moderne, skjønner deg på livet nå til dags, og tenåringer går deg ikke på nervene. Jeg er omtrent halvveis til Valhall.
Der sa du det! Ser du du tuller som vennene mine, og du er bare førti…
Hvorfor sier du det høyt? For å ødelegge dagen min?
Hvis vi oversetter til katteår, så er du bare fem, svarte hun kjapt.
Du er tilgitt.
Mamma. Før det er for sent, bli med vi tar toget og drar herfra. Det er ingenting her som holder oss igjen.
For bare en måned siden fikk jeg endelig ordnet navnet vårt riktig på strømregninga, og vi har legesenteret rett borti gata, kom mammas siste argumenter.
Man får hjelp overalt med helseforsikringskortet, og huset trenger vi ikke selge. Går det dårlig, kan vi alltids vende tilbake. Jeg skal vise deg at man kan leve skikkelig!
Lege på ultralyd sa en gang: “Den jenta gir deg aldri ro.” Jeg trodde han spøkte, men jammen fikk han bronse i “Åndenes makt” senere. Greit, vi drar. Men om det ikke går, lover du å la meg reise tilbake uten drama?
Helt ærlig!
Faren din lovet meg det samme i kirken og dere er like sta begge to.
***
Signe og mamma gikk ikke for noen mellomstor by de satte kursen rett mot Oslo. De tok ut alle sparepengene for de siste tre årene og flyttet inn i en liten studioleilighet mellom torget og bussterminalen. De betalte husleie for fire måneder på forskudd. Pengene forsvant nesten før de fikk tenkt seg om.
Signe var rolig og energisk. Hun pakket ikke engang ut, men kastet seg rett ut i bylivet kreative tilbud, uteliv og alt det sosiale. Signe skjøt fart: fikk lett kontakt med folk, lærte seg byens populære steder, snakket og kledde seg som om hun alltid hadde bodd der som om hun hadde oppstått av Oslos bakgrunnsstøy og snobberiet.
Mamma levde mellom morgenens beroligende te og kvelds-gamle Filmdrops. Allerede første dag, til Signes irritasjon, begynte hun å sjekke arbeidsmarkedet. Oslo tilbød stillinger med lønn som ikke samsvarte, og man ante en skjult felle. Etter litt regning uten hjelp fra noen klarsynt, konkluderte mamma: maks et halvt år, så drar vi tilbake.
Hun lot seg ikke overtale av datterens “moderne” ideer hun gikk for det trygge og fikk jobb som kokk på en privatskole, og vasket opp på en kafe om kveldene.
Mamma, nå står du jo bak grytene igjen døgnet rundt! Det er jo akkurat som hjemme. Da opplever du jo ingenting av storbylivet. Du kunne jo tatt noen kurs designer, sommelier, eller i verste fall brynspesialist. Kjørt T-bane, drukket kaffe, og blitt urban.
Signe, jeg er ikke klar for å lære noe nytt nå. Ikke nå. Du må ikke bekymre deg for meg, jeg klarer meg. Få deg den jobben du ønsker deg, du.
Etter å ha sukket over morens manglende nysgjerrighet, slo Signe seg til rette. Hun slo seg ned på kafeene hvor unge gutter fra distriktene betalte for henne; hun fant sin plass i psykologien og spiritualiteten i byen, som runebloggeren på Instagram anbefalte; hun deltok i samtaler der det utelukkende handlet om suksess og penger. Signe hadde ikke hastverk med å få jobb eller kjæreste hun og Oslo måtte bli bedre kjent først.
Fire måneder senere betalte mamma husleia av egen lønn, sluttet som oppvasker, fikk utvidet kokkejobben til et ekstra skolekjøkken. Signe rakk å droppe flere kurs, prøve lykken på radioen, bli statist i en studentfilm (der honoraret var pasta med kjøttsaus), og date to “musikere”, hvor den ene var en ordentlig tulling og den andre en katt som slett ikke ville slå seg til ro.
***
Mamma, skal vi gjøre noe i kveld? Bestille pizza, se en film? Jeg er utrolig sliten, vil bare være hjemme, gjespet Signe i Lenin-gymnast-stilling på sofaen, mens mamma ordnet seg foran speilet.
Bestill du, jeg Vippser deg pengene. Ikke tenk på meg, jeg blir vel neppe sulten når jeg kommer hjem.
Når du _kommer hjem_? Hvor har du tenkt deg?
Jeg er invitert på middag, svarte mamma, småflirende som en tenåring.
Hvem av? Signe var plutselig ikke så begeistret.
Det kom en kontroll fra kommunen til skolen jeg serverte karbonader, de du alltid har elsket. Sjefen for kommisjonen ba om å bli introdusert for kjøkkensjefen. Jeg lo kjøkkensjef på en skole! Men vi tok en kaffe, som du pleier å råde meg til. I dag har han invitert meg hjem på middag.
Helt alene? Til en fremmed mann? På middag?!
Hva er galt med det?
Men har du tenkt over at han kanskje ikke bare er ute etter middag?
Jenta mi. Jeg er førti, singel. Han er førti-fem, kjekk og singel. Jeg setter pris på _alt_ han har lyst å invitere meg til.
Du Du tenker som en gammeldags bygdedame. Som om du ikke har noen valg.
Nå kjenner jeg deg ikke igjen. Det var jo _du_ som dro meg hit for at jeg skulle leve livet.
Det var ikke lett å argumentere mot. Plutselig gikk det opp for Signe: de hadde byttet roller. På de overførte pengene bestilte hun en stor pizza, og hele kvelden gikk hun løs på overfloden som selvplaging. Først nær midnatt kom mamma hjem glødende fornøyd uten engang å tenne lyset i gangen.
Og, hvordan gikk det? spurte Signe mørkt.
En skikkelig kjekk kar, og definitivt en norsk gubbe, lo mamma, og gikk rett i dusjen.
Mamma begynte å gå på flere dater: teater, standup, jazzkonsert, ble medlem av leseklubb, fant teklubben, meldte seg hos fastlegen. Et halvt år senere tok hun kurs, fikk flere sertifikater, lærte seg avansert matlaging.
Signe kastet heller ikke bort tiden. Hun ville ikke ligge moren til byrde, og prøvde å få jobb i kjente firmaer. Uansett hvor mye hun prøvde, ble hun avvist. Da det ikke gikk, mistet hun også de vennene som ikke ville betale for henne lenger. Hun tok jobb som barista, og etter to måneder fikk hun nattjobb som bartender.
Rutinen la seg som et lokk. Mørke ringer under øynene, mindre fritid og krefter. Også kjærlighetslivet gikk tregt. På baren ga fulle kunder henne vage tilbud om kjærlighet, men ingen passet til ordet “ekte kjærlighet”. Til slutt orket hun ikke mer.
Du hadde rett, mamma, det er ikke noe for meg her. Beklager at jeg dro deg hit, vi må vende hjem, utbrøt Signe fra døråpningen etter enda en tøff nattevakt.
Hva mener du? Hvor skal vi tilbake?
Hjem, hvor ellers? Signe runda stua, vredom seg og puttet klær på sofaen. Tilbake dit navnene skriveres rett og hvor vi har fastlege. Det var _du_ som hadde rett hele tida.
Jeg er jo fast registrert her nå, og har ikke lyst å dra, stoppet mamma henne og så inn i de røde øynene hennes for å forstå.
Men jeg vil! Jeg vil hjem! Jeg liker ikke denne byen: T-banen er håpløs, kaffe koster like mye som kotelett, og folk i baren er arrogante. Jeg har venner og bolig hjemme, og her har jeg ingenting. Du har jo også pakket kofferten?
Jeg flytter inn hos Odd Henning, sa mamma plutselig.
Hva mener du, flytter inn??
Jeg har sett at du har fått det til, betaler leie selv. Dette er en gave til deg, Signe! Du er voksen, pen, har jobb, bor i hovedstaden. Du har alle muligheter det renner ut av springen! Jeg er deg evig takknemlig uten deg hadde jeg forblitt i den dammen hjemme. Her lever jeg virkelig! Tusen takk, mamma ga datteren kyss på begge kinn, men Signe var ikke helt klar for gjensidig glede.
Men mamma, hva med meg da? Hvem tar vare på meg?! hulket Signe åpent.
Trygden, fast lønn, internett og kanskje en kar slenger innom, siterte mamma seg selv med glimt i øyet.
Så du bare forlater meg?! Bare sånn?
Ikke forlater. Du lovet å ikke lage drama, husker du?
Husker Greit, hvor er husnøklene?
Oppi veska mi. Men jeg har én forespørsel.
Hvilken?
Bestemor er også klar for å flytte. Vi har allerede snakket på telefon, hun pakker. Stikk innom henne, hjelp henne å gjøre klar kofferten.
Bestemor også hit?!
Ja, jeg brukte knepet ditt: pratet om bedre liv, muligheter og boliger. Akkurat nå trenger posten en erfaren ekspeditør, og du vet bestemor har jobbet førti år på posten hun finner veien for hvilket som helst brev, selv til Nordpolen. Hun kan like gjerne ta sjansen, før hun visner helt…
Nå vet jeg at livet ikke skjer av seg selv noen ganger må man tørre å kaste seg ut i det, og våge å prøve, enten det bærer eller brister.
