Kidnappinget av Århundret
Jeg vil at menn skal løpe etter meg og gråte fordi de ikke klarer å ta meg igjen! leste Ingvild høyt fra lappen sin, tente på den med lighteren, og lot asken falle i vinglasset sitt før hun tømte det mens venninnene lo høyt.
Juletreet blinket lurt som om det tenkte seg om, og så blusset lysene enda klarere. Musikk ble skrudd opp, glass klirret, ansikter snurret sammen til et fyrverkeri av feststemning. Det drysset gullglitter fra greinene eller kanskje husker jeg det bare sånn
Ma-a-ma Mamma, våkn opp!
Med store anstrengelser åpnet jeg det ene øyelokket. Over meg vokste det frem noe som mest minnet om et lite juniorlag i fotball.
Hvem er dere? Kjenner jeg dere, barn?
Barna lo og spøkte, nikket og presenterte seg:
Mamma, husk nå, Håkon 9 år, Olav 7, Jens 5 og Even 3!
Hele gjengen, med luringblikk og iver. Det var i alle fall ikke denne typen gutter jeg ønsket skulle jage meg nyttårsnatten
Hvor er treneren deres nei, altså, hvor er pappaen deres? kremtet jeg med en stemme som var like tørr som brødskalken på kjøkkenbordet. Skaff mamma litt vann!
Jeg rakk så vidt å hvile hodet før det igjen lød mas: Mamma!
To glass vann, en klementin og et krus sylteagurk-lake ble presset i hendene mine. Storebror hadde skjønt hvordan man bringer mor til live etter en fest. De vokser opp
Mamma, kom deg opp, du lovte jo gnålte de små.
Jeg forsøkte å hente frem noen minner som kunne forklare hvor jeg var, og hva jeg angivelig hadde lovet.
Kino?
Nei
McDonald’s?
Nei!
Lekebutikk?
Nei, mamma! Kan du slutte å late som? Vi er snart klare, bare du som ikke er oppe!
Kan dere fortelle mamma hvor vi skal? ga jeg til slutt opp.
Kjære, kom nå, lød en mannsstemme. Inn i rommet kom en høy, mørk mann. Hasselbrune øyne, et mykt blikk med et spill av gyldne prikker for et syn!
Vi er klare, bilen er pakket. Vi svipper innom Meny på veien, så drar vi avgårde!
Jeg prøvde oppriktig å huske hvem denne mannen var og hvorfor alle disse barna kalte meg for mamma. Ingen anelse. Alt var taust.
Mamma, ikke glem badetøyet vårt! Og ta med til deg selv også! hylte en fra gangen.
Jaha, så det er basseng også? Hva slags lykke-liv har jeg snublet inn i, og hvorfor husker jeg ingenting?
Da jeg endelig fikk åpnet øynene ordentlig og kikket meg rundt, ble det stadig klarere: Jeg kjente ikke igjen noe som helst. Ikke noen bilder, ikke møblene, ikke en gang de tunge gardinene med det merkelige mønsteret.
Rommet var fremmed. Den eneste kjente tingen var en rød julestjerne en vakker poinsettia i en hvit potte med perlepynt. Hvem har ikke hatt en sånn på bordet til jul?
Jeg lukket øynene og prøvde å rulle tilbake tråden fra kvelden før. Jeg og jentene hadde møttes på restaurant for å feire nyttår, Secret Santa og alt som hører med slik vi gjorde som studenter, bare nå med dyre håndvesker, fancy hår og alltid for lite tid.
Venninnene var glitrende, lett nervøse av sjelden frihet. Endelig hadde vi rømt fra hamsterhjulet: menn, barn, skole, barnehage, gryter De lyste av frihet, som tenåringer på rømmen fra mattetimen.
Og jeg var rolig, fin som alltid. Ugift, min egen sjef. Så ingen å forklare noe til, ingen å vente på, ingen å stå til ansvar for.
“Siste brud på markedet,” fleipet de andre, skålte og fylte opp proseccoen min.
Jeg ga bort en gave et sett hudpleie med svart kaviar og gulltråder. Vi lo så tårene trillet, spøkte med at man kunne smøre kremen på brødskiven til champagnen. Snapchat og kamera gikk varmt, som om det var et kunstverk, ikke ansiktskrem.
Tilbake fikk jeg juleblomsten den poinsettiaen i den hvite potten. Og en flaske uvanlig musserende vin som venninnen hadde dratt med seg fra et gammelt slott i Frankrike. Slik vin åpnes kun ved store anledninger.
Leste en lapp kanskje en skål, kanskje et nyttårsønske og så var det slutt. Resten var svart. Som en dårlig vits: gikk, falt, våknet, gips.
I speilet så jeg fortsatt ut som meg selv ung kvinne, til og med samme sminke som til nyttår. Men hvor kom disse barna og denne mannen fra? Jeg kunne barnas navn, men ikke hans! Noe skurret.
Jeg tuslet ut i gangen. Kofferter sto klare: to store, svarte og beige, av dyrt merke. Gratisrekvisitter ved eventyr, altså. Rundt lå små fargerike barneromper.
Altså ikke skogstur, men et lengre eventyr? Hvor?
«Mannen» kom inn, tok rutinert tak i koffertene og geleidet meg vennlig mot døren.
Vi må snart dra, sa han uten stress.
Jeg gløttet nervøst på hånden hans ingen giftering! Ikke på han, ikke på meg. Enda en merkelighet Eller?
Barna trillet inn i en stor, komfortabel familiebil. Sekkene på plass, beltene på. Mannen bak rattet. Jeg pustet dypt og fant setet foran.
Han rakte fram et pappbeger med kaffe varm, med melk. Jeg misliker det! Akkurat det stakk mest.
Klar, ferdig, gå! pep han mot barna. Vi rullet ut fra byen, og jeg kjente en uro vokse i kroppen.
Barna bak fniste og småkranglet med lav stemme. Han kjørte bestemt og trygg, kastet et lurt blikk på meg i ny og ne som om vi delte en stor hemmelighet. Som om han visste noe jeg burde huske.
Jeg følte meg som en pinnsvin i tåka. Alt så normalt ut, men ingenting var vanlig.
Vi suste ut av byen, lenger og lenger fra alt jeg kjente. Til slutt konkluderte jeg; dette er ikke min familie det er en ukjent fyr og ukjente barn!
Han har kidnappet oss!
Eller var det de som har bortført meg?
Men hvorfor kjente jeg da navnene på barna? Alt ble bare mer og mer forvirrende. Den eneste logiske slutningen til slutt; det må være denne fremmede mannen som har kidnappet meg. Og jeg må gjøre noe!
Jeg rettet ryggen, holdt kaffen hardt, og later som jeg bare ser ut av vinduet. Det slo automatisk inn en annen overlevelsesmodus; ikke bare forvirret kvinne, men en som skal klare seg!
Etter en stund kom det kor fra baksetet:
Pappa, må tisse!
Jeg er tørst!
Får vi noe å spise?
Vi stoppet på en bensinstasjon. Alle strømmet ut mot kiosken.
Dette var sjansen! Hjertet trommet så det overdøvet all lyd. Jeg smøg meg bort mot bilen, klatret inn men det var ingen nøkkel.
Der er du! Vi lette etter deg, ropte han rolig ut bilvinduet. Jeg spratt til.
Men da drar vi, smilte han og vinket meg ut. Jeg kjører, du kan slappe av.
En time senere vokste terminalbygget opp foran oss. Glasset glitret, biler og folk i bevegelse. Vi fant parkering og strømmet inn.
Jeg næret et siste opprør. Jeg skulle ikke bli bortført til et ukjent sted jeg ville forsvare meg med alt jeg hadde!
Jeg sakket akterut, et skritt til, og plutselig løp jeg.
Hjelp! Dette er kidnapping! ropte jeg til en vekter.
Det hele skjedde i løpet av sekunder. Jeg ble lagt i bakken, håndjern på. Plutselig sto det vakter med radio og alvorlige ansikter rundt meg.
Vent, la meg forklare! ropte mannen jeg trodde hadde kidnappet meg.
Det er en nyttårsspøk! Vi er ubevæpnet, dette er ikke en kidnapping!
Stemmen hans kom blant tåke, men så som i en komedie fikk jeg øye på dem; venninnene mine bak reklameveggen. Smilende, opprømte og litt sjokkerte.
Mamma! ropte barna, men de stormet mot en annen dame i vennegjengen. Venninnene strømmet til sikkerhetspersonalet, forklarte og lo om «kidnapperen».
Jeg ble løftet opp, håndjernene løsnet. Verden mistet snurren. Midt i flyplassen, rufsete og med galopperende puls, forstod jeg: Ingen hadde bortført meg.
Det hele var bare en spøk?
Da pulsen senket seg, forsto jeg bruddstykkene av samtalen:
Dette var tidenes spøk. Venninnene hadde lenge ønsket å spleise meg med «en bra fyr» som visst hadde hatt følelsene sine på lur i evigheter, men som aldri hadde våget noe og selv, ja, jeg har alltid sagt: «Takk, men nei takk. Jeg har det utmerket alene».
Så de tok ikke sjansen på å spørre. De skapte isteden en «familiefølelse», med frokost, barn i kontroll og en rolig, smart kar med varme øyne. For å vise, ikke overbevise.
Vi ville at du ikke skulle tenke, men føle, innrømte de. Bare kjenne på varmen.
Jeg kjente at det verken var plass til sinne eller frustrasjon. Ja, det var ekstremt. Ja, jeg var nær et hjerteinfarkt. Men eksperimentet var rent. Noen ganger trenger det ikke mer enn én morgen, tre barn og en kopp kaffe fra en «kidnapper» for å se klart.
Jeg så ham nå «romankarakteren» selv, med lurt glimt og et blikk som minner om katten fra Shrek. Barna klynget seg til ham; det var altså onkel og hans rampete nevøer.
Dere må løpe! lo venninnene, Flyet går!
Nytt kidnapping? Skulle jeg til Syden, spise mango og bade i havet?
Han rakte ut hånden.
La oss starte på nytt. Jeg heter Runar. Kan jeg få «kidnappe» deg litt til? smilte han.
Jeg så på venninnene. De fulgte spent med. Så på koffertene. Så inn i de hasselbrune øynene. Hva hindret meg egentlig i å bli med?
Kjør på! smilte jeg, og kjente at dette var den beste «kidnappingen» jeg noensinne kunne forestille meg.
Og, nesten hviskende: «Men barna blir igjen hjemme »
Venninnene lo, han smilte enda bredere, og plutselig var flyplassen og alle menneskene bare bakgrunnslyder for starten på noe nytt morsomt, varmt og overraskende trygt.
Av og til stjeler ikke livet oss. Det bare flytter oss raskt dit vi egentlig hører hjemme.
Hva jeg lærte? Jo noen ganger må man tørre å legge kontrollen på hylla og la vennene føre deg inn til overraskelsene. Pytt pytt, litt hjertebank overlever jeg. Noen eventyr er rett og slett verdt det.
