Sønn er ikke klar for å bli far…
«Løsaktige! Utakknemlige gris!» ropte mamma etter meg, Maren, så høyt hun kunne. Den voksende magen min gjorde henne ikke mildere snarere tvert imot. «Kom deg ut av huset, og kom aldri tilbake! Jeg vil aldri se deg igjen!»
For første gang mente mamma virkelig alvor. Hun hadde kastet meg ut før, men denne gangen fordi jeg ble gravid var det ingen vei tilbake. Jeg skulle aldri få komme hjem igjen, bortsett fra kanskje om alt hadde ordnet seg.
Jeg stod igjen på trappa, gråtkvalt med min lille koffert av eiendeler, og tok meg til slutt motet til å oppsøke kjæresten min, Henrik. Til min forferdelse hadde han ikke engang fortalt sine foreldre at jeg ventet barn med ham. Da moren hans forstod situasjonen, spurte hun bare kort om det var for sent å gjøre noe. Det var det jo. Magen kunne ikke skjules lenger. Jeg var i sjokk og desperat nok til å gjøre hva som helst for å få hjelp. Bare en måned tidligere hadde jeg protestert vilt mot mammas forslag om å kontakte krisesenter, men nå var jeg bare lammet av frykt for fremtiden.
Min sønn er ikke klar til å bli far, sa Henriks mor kaldt til meg. Han er for ung, du kommer til å ødelegge hele livet hans. Vi skal selvsagt hjelpe deg så godt vi kan. Jeg har snakket med en venninne og ordnet plass til deg på et senter for unge gravide som ingen vil ha.
Senteret tildelte meg et lite rom. Endelig kunne jeg puste ut, roe meg, og slappe av. Ingen kjeftet på meg, og personalet hjalp meg både fysisk og psykisk med å forberede meg på fødselen. Da alt var over, og jeg fikk det lille bylten i armene, kjente jeg bare panikk og redsel. Men etterhvert, da jeg fikk summet meg, begynte jeg å se nærmere på det lille mirakelet min egen datter.
Julen nærmet seg, og jeg ble varslet om at jeg måtte finne et annet sted å bo det sto allerede andre unge jenter på venteliste til mitt rom.
Det var lille Eira på armen min, knapt en måned gammel, og vi satt sammen i det lille rommet, uvitende om fremtiden. Hvordan skulle vi klare oss? Hvor skulle vi få penger fra? Hvem kunne vi bo hos? Mamma hadde stengt hjertet sitt for oss, ville ikke engang se barnebarnet sitt, og hadde strøket oss fra livet sitt.
Så trist en julaften vi har, lille venn, sa jeg lavt til Eira. Julen hadde alltid betydd mye for meg. Jeg elsket å gå julebukk sammen med andre barn og synge julesanger jeg kunne alle, og pleide å tjene godt med penger, for jeg rakk mange hus hver jul. Nå lengtet jeg etter den gamle følelsen, å gå fra dør til dør og spre juleglede. «Hvorfor ikke?» tenkte jeg. Babyen min er rolig og stille, jeg pakker henne godt inn, tenker jeg, og går synger så mange sanger jeg bare greier. Om noen ikke åpner, så er det ikke verre enn det.
Første juledag valgte jeg meg ut et stille villastrøk for julebukkingen min. Akkurat som jeg hadde fryktet, var folk skeptiske da de åpnet døren og så en ung mor. Mange hadde ventet seg smågutter med lue og kostyme, ikke en jente med en nyfødt. Likevel, noen slapp meg inn, og jeg sang med alt jeg hadde. Folk takket ikke bare med noen hundrelapper, men også med pepperkaker, brød og annet godt. Mange smeltet ved synet av lille Eira. De forsto at ingen velger å synge julebukk med baby uten grunn.
Etterhvert føltes det ganske tungt å gå fra dør til dør. «Kanskje jeg skal prøve denne store villaen til slutt. De ser rike ut, kanskje gir de en ekstra gave,» tenkte jeg fornøyd. Lommeboken min var blitt fyldigere nå, og jeg kjente for første gang på lenge litt ro.
Kan jeg få synge en julesang for dere? spurte jeg, da eieren åpnet døren til det flotte huset. Men det som videre skjedde inne hos den ukjente mannen forvirret meg. Han ble stående og stirre på meg, kikket så ned på babyen. Ansiktet hans bleknet, han vaklet og sank ned i sofaen.
Ingrid? hvisket han.
Unnskyld? Nei, jeg heter Maren Du tar meg nok for noen andre.
Maren?» hvisket han forvirret. Men du ligner sånn på min avdøde kone Og denne lille det er en jente?
Ja.
Jeg hadde også en slik datter Men begge døde bilulykke. Nylig drømte jeg at kone og barn kom tilbake. Og nå står du her Kan det virkelig være slik livet er?
Jeg jeg vet ikke hva jeg skal si
Kom inn, vær så snill! Fortell meg gjerne om livet ditt, jeg vil høre.
Jeg ble litt redd for ham alt virket for sterkt, for følsomt. Samtidig hadde jeg ikke noe sted å gå, så jeg gikk inn i den store stua, hvor mannen bodde alene. Straks så jeg bildet av en ung kvinne og et barn på veggen og det var umulig ikke å se likheten med meg og Eira
Og så begynte jeg å fortelle. Jeg snakket og snakket, alt bare rant ut av meg, hver detalj, hver følelse. Endelig var det noen som brydde seg. Mannen satt bare og lyttet, og iblant så han på Eira, som sov tungt og smilte i søvne. Kanskje hun kjente det selv: at hun hadde kommet hjem. Og kanskje ville dette huset snart føles som vårt hjem ogsåDa jeg var ferdig, satt vi tause sammen en stund. Lyset fra juletreet la farger på veggen, og Eira pustet stille mot brystet mitt. Utenfor snødde det tett, som om verden ville pakke oss inn i stillhet og varme et øyeblikk til.
Han reiste seg, rørte forsiktig ved skulderen min og sa, med en stemme som brast av gamle sorger og nytt håp: Ingen kan fylle tomrommet etter dem jeg har mistet. Men kanskje kanskje kan vi hjelpe hverandre?
Jeg kjente tårene presse på igjen, men denne gangen var det ikke bare av sorg og ensomhet. For første gang på lang tid føltes framtiden ikke lenger som en vill, mørk vei ute av syne. Den var bare ukjent, og det behøvde ikke være det samme.
Så ble vi sittende, tre mennesker i et rom fullt av gamle minner og en liten åpning for nye. Han spurte forsiktig om jeg ville bli til kvelden og feire litt jul med ham, kanskje til og med over natten hvis vi trengte det. Jeg svarte ja. På kjøkkenet laget han kakao, og jeg sang for Eira, akkurat som mamma en gang sang for meg.
Den kvelden, da jeg la hodet på puten ved siden av Eira, slo det meg at drømmen om en familie ikke alltid ser ut slik man trodde. Kanskje ser det ut som en ung mor med koffert, en fremmed med et savn så stort som nattehimmelen, og et lite barn med smil i søvne samlet rundt et nytt håp julemorgen.
Og slik, den natten, skrev vi de første linjene i en historie vi deler, med snøen som teppe og fremtiden som gave.
