Nå slikker han seg igjen! Morten, kan du ta ham bort?
Ingrid ruller med øynene mens hun ser irritert på Tormod, som hopper forvirret rundt føttene hennes. Hvordan klarte de å ende opp med en slik tulling av en hund? De hadde jo brukt evigheter på å velge rase, diskutert med hundetrenere og veid for og imot. De visste at det var et stort ansvar. Til slutt falt valget på schæferhund, en lojal venn, vakthund og beskytter i én og samme pakke. Som en sjampo med «alt i ett». Men denne beskytteren må man jo redde fra kattene i nabolaget…
Han er jo fortsatt valp. Bare vent, når han blir større skal du se!
Jada, jeg venter i spenning på at det store udyret vokser opp. Du har vel lagt merke til at han spiser mer enn oss begge? Hvordan skal vi klare å fø ham? Og ikke trampe sånn, da, du vekker barnet! mumler Ingrid mens hun plukker opp skoene som Tormod har dratt utover stuegulvet.
De bor på Frogner i Oslo, i første etasje i en gammel murbygård med vinduer så lave at de nesten flukter med asfalten utenfor. Beliggenheten er super bortsett fra én ting: Vinduer ut mot et bortgjemt hjørne av bakgården, hvor det samles folk på kveldene, skyggene flakker, og det av og til oppstår slagsmål.
Nesten hele dagen er Ingrid hjemme alene med lille Anna, som nettopp har kommet til verden. Morten drar tidlig til jobben på Nasjonalgalleriet, og ellers jakter han etter bøker og kuriositeter på markeder og antikvariater. Han har et blikk for gamle skatter selverklært kunstekspert, som Ingrid fleiper og klarer å finne kunst, sjeldne bøker og småtteri midt i mengden. Han har blitt like hekta på å samle som på jobben. Plutselig har de en halv kunstsamling på veggen og i glasskapet står det Figgjo-fliser, sølvbestikk fra forrige århundre og gamle porselensfigurer. Ingrid kjenner det knyter seg i magen med alt dette verdifulle og lille Anna alene om dagene, særlig når det stadig meldes om innbrudd i blokka.
Ingrid, når tror du at jeg og Tormod skal gå ut? Nå eller etter lunsj?
Ikke spør meg, det er ikke min hund, det der!
Men Tormod spisser ørene da han hører ordet «gå tur», og fyker ut i gangen, sklir nesten i svingen, griper båndet og løper tilbake med logrende hale. Rart det ikke er hest og ikke hund. Han elsker alle, hopper opp på hvem som helst, lar alle kaste ball med ham, men gjester kommer seg ikke over dørstokken! Han er så snill og åpen, men de kjøpte ham faktisk for sikkerhetens skyld! Han jager ikke engang etter kattene i bakgården. Han løper til dem med ballen og venter at de vil leke. Ikke rart han har fått seg en klaps eller to av nabolagets knalltøffe katter kanskje de burde fått seg en av dem! I morgen er hun alene igjen. Morten reiser til Lillehammer på et kunstarrangement, og hva skal hun gjøre? Passe på porselenet og lufte denne store tullehunden? Akkurat det hun trengte…
Ved daggry lister Morten seg opp for ikke å vekke henne, men Ingrid får likevel med seg den bløte lyden av vannkokeren, klirringen fra hundebåndet og Mortens hysjing på Tormod. Hun faller inn i søvnen igjen, og når Anna vekker henne, er Morten allerede borte. Dagen begynner som vanlig. En helt vanlig, rolig dag. Er ikke det litt av lykken? Veninnene sukker: «Åh, Ingrid, giftet deg så tidlig, bare hjemme med mann og barn, stakkars deg, livet ditt forsvinner på kjøkkenet» Men er ikke hverdagen full av små gleder? Selv om ikke alt har blitt som hun drømte om: hun savner friheten, mer plass, mer penger, og ikke minst alle Morten sine dyre samlerier… Nå har han dratt hjem en hund også, og hvem må ta seg av den? Men Ingrid har innsett at kjærligheten inkluderer det hele, både det gode og det plagsomme. Ingen har lovet deg et fullkomment liv… Da hun aksepterte det, fant hun ro og valgte å glede seg over det hun har, ikke bare lengte etter alt annet.
Hun sitter på pikerommet med Anna, som halvsover mellom måltidene og ofte blir liggende mot brystet til hun våkner og vil ha mat igjen. Døra ringer, men Ingrid åpner ikke ingen hun venter, og folk kommer ikke spontant på besøk i Oslo. Morgenstunden er verdifull og stille. Bare tikkingen fra veggklokka i gangen og lydene utenfra: suset av trikker og biler, koste-skrap mot fortauet, barnelek i bakgården… Men hvor er Tormod? Merkelig, han har ikke vist seg på en stund nå. Egentlig er han ingen klumsehund, han har rette ører og et våkent blikk bare litt fjollete av natur. Og her skal hun bo med ham, mate og lufte ham hver dag og nytteverdi? Null og niks. Kanskje de bare burde kjøpt en liten bichon frisé.
Men Anna er eventyrlig, og Ingrid betrakter henne stolt, hvisker «skatten min» når hun legger datteren i sprinkelsengen: Voks opp! Hva mer kan man ønske seg?
Akkurat da lyder en merkelig lyd fra stua. Et sted mellom knittring og pip. Ingrid stirrer ut i rommet. Lyden gjentar seg. Hun holder pusten, tar av tøflene og sniker ut. Det første hun ser, er ryggen til Tormod, krøpet sammen bak gardinet mellom gangen og stua, i en merkelig, spent positur, med tunga ut og blikket festet mot vinduet. Ingrid følger blikket hans og fryser til: I vinduet, eller rettere, gjennom lufteluka, stikker halve kroppen til en mann inn. En glattbarbert skalle, armer og skuldre er alt inne, og med et stønn forsøker han å klemme kroppen sin gjennom et klassisk innbrudd! Ingrid klarer knapt tro det skjer. Skal hun skrike? Mannen er snart helt inne i leiligheten! Ett sekund til…
Hun skvetter til når hun hører et brøl. En mørk skygge kaster seg mot vinduet, og det tar et øyeblikk før hun skjønner at det er Tormod. Han hopper opp på vinduskarmen, griper innbruddstyven i nakken! «Auu!» hyler mannen med skremt røst, øynene på vidt gap. Ingrid kaster seg ut i oppgangen, roper på naboene, og det tar ikke lang tid før folk strømmer til og noen tilkaller politiet. Alle prøver å hjelpe til og bare at de er der, er den beste hjelpen hun kunne fått. Hva hvis hun hadde stått alene? Mot sin egen frykt går hun nærmere innbruddstyven tenk om Tormod ikke slipper? Men Tormod holder ham fast i jakke-kragen, hardt men forsiktig. Ikke én dråpe blod. Bare når tyven forsøker å vri seg løs, strammer han grepet, og når mannen blir rolig, løsner han litt. Hvordan forsto han alt dette? Denne klovnehunden oppfører seg som en ekte politihund. Han bjeffet ikke engang, men lurte bak gardinet og lot tyven komme akkurat så langt inn at han satt fast, før han slo til og holdt ham med proffesjonell presisjon, uten å skade. «Our job is to detain, not punish», som man sier.
Selv de eldste politifolkene kunne ikke huske sist de hadde sett en innbruddstyv så lettet over å bli arrestert. Tyven var så redd for Tormods kjever at han nærmest tryglet om å bli satt fast, men hunden måtte overtales for å slippe. Han var så stolt over byttet sitt at han nektet å gi slipp, før politiets hundefører befalte ham. Da åpnet han munnen, satte seg lydig rett opp og ned, stirret stolt på politimannen, som for å si: «Oppdrag utført!» Han hadde bare manglet å salutere eksempelvis.
Dere er heldige med den hunden, sier betjenten, klapper Tormod på nakken og sukker: Vi burde hatt en sånn på patrulje…
Morten kommer hjem sent på kvelden. Forsiktig åpner han døra og blir stående forbløffet i gangen. Og det er det god grunn til: For det første Tormod ligger strukket ut over hele sofaen, noe han egentlig aldri får lov til. For det andre han ligger på ryggen med alle fire ben i været, mens Ingrid koser, klør og snakker mykt: «Gullet mitt, lille sjarmør. Voks deg stor og sterk! Mamma og pappa er så stolte! Så urettferdig jeg har vært med deg håper du tilgir meg…»
Denne historien fikk jeg høre på et av Levitan-festene, av hovedpersonen selv altså kunsteksperten. Tormod kunne fortalt det enda kvassere: hvordan han lusket, slo til og overlot forbryteren til politiet. Det er noen år siden nå, men minnene lever og det er som om Tormods poter fortsatt skraper på papiret og vil bli skrevet ned. Så nå fikk dere høre den…
