Da jeg var sytten år, forlot faren min oss. Moren min jobbet hardt, hadde to jobber og tjente ikke mye. Vi måtte spare inn på alt, og det hendte bare i jula at familien fikk frukt og godteri. Jeg turte aldri å be mamma om noe. Jeg forsøkte å tjene mine egne penger for å forsørge meg selv. Jeg har en lillesøster også, og sammen med moren min gjorde vi alt vi kunne for at hun ikke skulle føle seg mindre verdt enn andre.
Men farens død var dessverre ikke slutten på utfordringene våre. Etter en tid ble moren min innlagt på sykehus med hjerneslag. Etter det kunne hun ikke gå. Hun fikk uføretrygd, men det var aldri nok. Det var krevende, men jeg prøvde å holde håpet oppe om at det skulle bli bedre.
Jeg måtte slutte på videregående, for etter det var jeg eneste som tjente penger til oss. Det var tungt å ta vare på en syk mor og en lillesøster. Mange rundt oss tilbød hjelp, men jeg takket alltid nei. Før hun ble syk var mammaen min alltid så vennlig og raus, men etter slaget forandret hun seg.
Først klagde hun mye over sin egen ulykke, så begynte hun å kritisere både søsteren min og meg. Vi lagde mat feil, vasket ikke grundig nok, eller brukte for mye penger på oss selv.
Jeg forsøkte å tenke at det er sykdommen som talte, og prøvde å ikke ta det inn over meg. Men det var sårt å høre slike ting, særlig når jeg visste hvor mye jeg ofret for henne. Venner presset meg flere ganger til å ansette en sykepleier til mamma og bytte jobb. Jeg kunne ha begynt et sted der jeg tjente mer, men da kunne jeg ikke ta vare på mamma. Hvordan skulle jeg kunne gjøre det? Mamma hadde to døtre ikke en fremmed som skulle stelle henne. Det føltes utenkelig.
Men klagene fra mamma bare økte. Hver gang vi kjøpte noe, kjeftet hun, selv om vi var nøye med å spare inn på alt.
Jeg tålte mye og holdt ut lenge i stillhet. Men én hendelse forandret alt mellom oss. Jeg ble syk. Hodet sprengte av smerte, jeg frøs og hostet.
Hele natten sov jeg ikke. Neste morgen bestemte jeg meg for å gå til lege. Søsteren min så hvor dårlig jeg var. Hun klemte meg før hun gikk på skolen og ba meg om å ikke utsette legebesøket. Moren min derimot påsto som alltid at jeg ikke trengte lege, at ungdom tåler sykdom og blir fort friske. Hun minnet meg på hvor mye verre hun hadde det, og hvor viktig det var å spare penger. Om jeg brukte alt på lege og medisiner, ville det sikkert bare være en vanlig influensa uansett. Hun beskyldte meg til og med for å ikke bry meg om henne og at jeg ville at hun skulle dø.
Jeg satt der, lyttet til alt, mens tårene rant lydløst. Ærlig talt hadde jeg ingen krefter igjen. Jeg hadde gitt opp studiene, jobbet tungt og sagt nei til så mye annet for hennes skyld. Men nå var jeg så sliten at jeg mistet tålmodigheten og raste mot moren min. Jeg sa hva jeg egentlig følte.
Undersøkelsen viste at jeg hadde lungebetennelse. Legen ville at jeg skulle legges inn, men det var uaktuelt for meg jeg kunne ikke etterlate søsteren min alene med mamma. Jeg kjøpte det jeg trengte av medisiner, og dro hjem til min gode venninne.
Ingrid åpnet døra for meg. Hun skjente på meg, og ba meg holde meg i ro i senga hennes i stedet for å traske rundt ute. Vi satt lenge og snakket. Jeg fortalte alt om situasjonen hjemme og spurte om hun kunne hjelpe meg å finne en sykepleier til mamma. Jeg trengte også et sted å bo jeg kunne ikke bo hjemme lenger.
Ingrid foreslo at jeg flyttet inn hos henne midlertidig og at jeg kunne dra hjem etter tingene mine senere. Da jeg kom hjem, stod mamma og ropte fra første sekund jeg åpnet døra. Hun lurte ikke på helsa mi, men regnet heller over penger igjen. Jeg lagde mat til henne og trakk meg tilbake til rommet mitt for å hvile. Det var siste gangen jeg bodde hjemme.
Ingrid holdt løftet sitt hun fant en sykepleier og lot meg bo hos henne. Jeg byttet jobb og sluttet å besøke mamma. Kanskje noen ser på meg som kald, men jeg vet jeg har gjort alt jeg kunne. Jeg har aldri fått et takk. Er det egentlig verdt det, da? Nå har jeg hele livet foran meg.
Hver måned sender jeg penger til mammas kontoutgifter og for å lønne den flinke sykepleieren. Jeg gir til og med mer enn det som trengs. Vibeke, damen som passer på mamma, sier at hun husker oss mindre og mindre nå. Hun sender ikke lenger gratulasjoner på bursdager, selv om jeg og søsteren min gjør det. Men det viktigste er at jeg har fått snudd mitt eget liv. Jeg har fått ny jobb, og snart flytter jeg ut fra Ingrid. Søsteren min og jeg har planer om å leie leilighet sammen. Hun støtter meg også, og sier: Man skal ta vare på foreldrene sine, men ikke hvis de sakte tar livet av deg.
Denne tiden har lært meg at noen ganger må man sette grenser, selv når det handler om familie. Hvis man ikke tar vare på seg selv, har man heller ingenting å gi videre.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
