Da jeg var sytten år gammel, dro pappa sin vei. Mamma jobbet på to steder og tjente ikke stort. Vi måtte spare på alt mulig. I familien vår hadde vi bare frukt og godteri til jul eller andre høytider. Jeg torde aldri be mamma om noe ekstra. Jeg prøvde heller å tjene penger selv og forsørge meg. Jeg har en lillesøster. Sammen med mamma gjorde vi alt vi kunne for at hun ikke skulle føle seg dårligere enn andre.
Dessverre sluttet ikke problemene i familien da pappa døde. Mamma fikk hjerneblødning og måtte legges inn på sykehuset. Etterpå klarte hun ikke å gå lenger. Hun fikk uføretrygd, men det var ikke nok penger til å dekke alt. Vi hadde det tøft, men jeg prøvde å holde fast i håpet om at det ville bli bedre.
Jeg måtte slutte på videregående fordi jeg ble familiens eneste forsørger. Det var utrolig tungt å ta vare på en syk mor og en liten søster alene. Mange ville hjelpe meg, men jeg takket nei. Før sykdommen var mamma varm, raus og ærlig. Etter slaget ble hun annerledes.
Først klaget hun på hvor urettferdig alt var, etterpå klagde hun på lillesøsteren min og meg. Vi lagde dårlig mat, vasket ikke godt nok, eller brukte for mye penger på oss selv.
Jeg forsøkte å ikke ta det hun sa altfor tungt. Hun var syk og jeg kunne forstå det, men det gjorde vondt at hun behandlet oss sånn. Jeg gjorde alt for henne, men det ble aldri satt pris på. Venner maste på meg om å ansette en sykepleier til mamma og finne meg en bedre jobb. Det fantes steder jeg kunne tjent mye mer, men da kunne jeg ikke vært der for mamma. Hvordan kunne jeg gjøre det? Mamma har to døtre hvorfor skulle en fremmed passe på henne? Jeg klarte ikke tanken på det.
Mamma klagde bare mer og mer. Kjeftet på oss for de minste kjøpene, selv om vi knapt brukte penger.
Jeg holdt ut og var tålmodig lenge. Men en hendelse endret alt mellom meg og mamma.
Jeg ble syk. Fryktelig hodepine, feber og hoste.
Jeg klarte ikke sove hele natten, og bestemte meg for å gå til legen om morgenen. Søsteren min merket hvor dårlig jeg var. Hun ordnet seg for skolen, ga meg en klem og ba meg gå til legen med én gang. Men mamma, som vanlig, sa at jeg ikke trengte legehjelp. At unge folk kommer seg gjennom alt uten behandling. At hun hadde det mye verre, og vi trengte pengene mer til henne. At jeg bare ville sløse bort penger på undersøkelser og lege, og det sikkert bare var influensa. Hun beskyldte meg for å ikke bry meg om henne, og nesten ønske henne død.
Jeg satt bare rolig og gråt. Helt ærlig, jeg hadde ikke mer krefter igjen. For mammas skyld hadde jeg ofret studiene og begynt å slite hardt selv om jeg hadde andre muligheter. Kanskje var jeg så sliten at jeg mistet besinnelsen og skrek til henne. Jeg sa henne sannheten om hva jeg følte.
Legen fant ut at jeg hadde lungebetennelse. Han mente jeg burde legges inn, men det kunne jeg ikke. Jeg kunne ikke forlate søsteren min hjemme alene med mamma. Jeg kjøpte medisiner og dro hjem til venninnen min.
Mari slapp meg inn. Hun ga meg kjeft for at jeg snublet rundt ute istedenfor å ligge under dyna. Vi satt lenge og pratet. Jeg fortalte om alt hjemme og spurte om hun kunne hjelpe meg å finne en sykepleier til mamma. Jeg trengte også et sted å bo jeg klarte ikke bo hjemme lenger.
Mari tilbød at jeg kunne bo hos henne og ba meg dra hjem for å hente tingene mine.
Da jeg kom hjem, ventet mamma på meg og skrek da jeg åpnet døra. Ikke et ord om hvordan jeg hadde det, bare mer snakk om penger. Jeg ga henne mat, så gikk jeg på rommet mitt for å hvile. Jeg kan ikke bo her lenger.
Venninnen min holdt ord. Hun fant en sykepleier til mamma og lot meg flytte inn hos seg. Jeg byttet jobb og besøker henne ikke lenger. Kanskje jeg virker kald, men jeg gjorde alt for henne. Jeg fikk aldri et eneste takk. Var det verdt det? Fremtiden ligger fortsatt foran meg.
Hver måned setter jeg av penger til mamma og betaler for sykepleieren. Jeg gir faktisk mer enn det som kreves. Siw, hun som nå tar vare på mamma, forteller at mamma husker oss mindre og sjeldnere nå. Hun gratulerer oss ikke lenger med bursdag, selv om vi gratulerer henne. Men det viktigste er ikke det. Nå har jeg fått ny jobb, snart flytter jeg og søsteren min inn i vår egen leilighet. Søstera mi støtter meg og sier: «Man skal ta vare på foreldrene sine, men ikke hvis de gradvis tar livet av deg.»For første gang på lenge kjenner jeg at fremtiden er vår. Vi lager varme måltider sammen, ler når vi søler melk på gulvet, og krangler over hva slags gardiner som passer best i stua. Det er ikke store ting, men det føles som et helt nytt liv. Søsteren min forteller meg om drømmene sine, og jeg begynner å få nye drømmer jeg også. En kveld, mens vi pakker ut de siste eskene i leiligheten, sier hun at det endelig føles som hjemme.
Noen savn slipper meg aldri helt, men jeg ser på søsteren min og vet at vi har funnet noe ingen kan ta fra oss. Mot slutten av sommeren kjøper vi en pose med epler og deler dem i sofaen, og for første gang siden vi var små spiser vi frukt midt på sommeren uten å spare, uten å telle. Da ler vi, begge to, og jeg skjønner plutselig at det vi har nå, er nok. Endelig er det bare oss, og endelig er det fred.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
