Deja vu
Hun har alltid ventet på brev. Alltid. Helt siden barndommen. Hele livet.
Adresser har endret seg. Trærne har blitt lavere, folk fjernere, ventingen stillere.
Han stolte ikke på noen og forventet ingenting. Han var en ganske vanlig, solid mann. Jobb. Og hjemme hadde han en hund. Han reiser alene, eller sammen med firbente.
Hun er en sjarmerende jente med store, triste øyne. En gang spurte noen henne:
Hva kan du ikke gå ut hjemmefra uten?
Uten et smil! svarte hun, og de små søkkene i kinnene hennes bekreftet det.
Så lenge hun kunne huske, hadde hun stort sett vært venn med guttene i nabolaget. Pirat med skjørt, kalte de henne i bakgården. Men hun hadde én lek for seg selv. Hun lekte at hun var mamma, hadde mange barn, en snill mann, og sammen bodde de i et stort og koselig hus med en vakker hage rundt.
Han kunne ikke se for seg livet uten sport. I garasjen, i en eske, hvilte pokaler, medaljer og diplomer i stillhet. Han visste ikke hvorfor han sparte på det. Av respekt for foreldrene, som var så stolte! Han hadde lenge tenkt å gi dem til dem. Førsteplassene hadde ikke vært for å vinne. Han likte selve prosessen, å presse seg til utmattelse, svette, for å kjenne på den nye bølgen av krefter etterpå. En ny pust.
Hennes foreldre døde. Hun var rundt sju år gammel. Lillebroren og hun selv ble plassert i hvert sitt barnehjem. Slik vokste de opp, med sine kamper, sorger og gleder. Livet på institusjonene var bak dem. Nå bor de i hver sin boligblokk, på hver sin side av gaten, i et område med lave bygårder, lune gater, lyse bakgårder og bondemarked. Hennes beste, og eneste, venner er brorens familie.
Det er en urolig dag. Hennes vakt er over. Hun går gjennom gårdsplassen til bussgarasjen. Vaktmesteren, Bjørn, tar henne igjen, gir henne en farslig klem, takker for kakene.
Sov hjemme i natt, hører du?!
Jeg rekker det. Hun vinker og gir ham et kyss på kinnet før hun skynder seg til bilen.
Ah, sukker ambulansesjåføren etter henne.
I høytidene blir hun ofte satt sammen med de samme, få som vil jobbe leger har sjelden lyst i slike stunder.
I teamet deres er det to menn til. Men kollegaene hennes liker henne ikke særlig. Hun liker å se ordentlig ut og ta seg godt ut det forandrer mye hvis legen er i godt humør og ser oppgående ut.
Han kjører så fort han kan. Sports-troféene hopper rundt i bagasjerommet, og hunden på baksetet klynker urolig. Faren foreslo å feire nyttår sammen. Samme dag la han ned esken i bilen. Han gleder seg over at han denne gangen ikke må jobbe høytiden, selv om han savner guttene og trenerjobben betyr mye for ham. Men de sjeldne møtene med foreldrene etterlater alltid en slags bitterhet Noen dager før nyttår våkner han av en telefon tidlig om morgenen.
Mamma er dårlig. Faren har skjelvende stemme. Den standhaftige mannen, pensjonert oberst, kan ikke skjule uroen. Foreldrene har vært sammen siden skoletiden, og selv nå ser de på hverandre som ungdomskjærester. Den gløden i øynene deres har alltid gjort ham stum. Som om de visste en hemmelighet!
Hun smiler slitent. I dag, som alltid før nyttår, har hun bakt flere forskjellige kaker og kjørt dem ut til folk i byen etter vakta. I dag fikk hun til og med sove noen timer på vaktrommet. Ellers ville ikke Bjørn latt henne kjøre; han ville heller ha kjørt henne selv, lykkelig som et barn om hennes beskjedne smil.
Det er cirka ti kilometer hjem til foreldrene. Brått kommer snøstormen. Han husker hunden, som nølte med å gå i bilen, og klirringen fra bagasjerommet, de endeløse reisene, veiene veiene
Mamma, pappa, hold ut Jeg har bare dere
Hunden slikker ham i nakken, som om han forstår tankene hans.
Unnskyld, kompis, og deg også!…
Hun skrur av motoren. Snøstorm nå, så dumt! Det er én kake igjen. To, tre kilometer ute på landet, og etter svingen, ligger hyttefeltet, der hennes kjære pasient bor, alltid så blid, full av liv nei, hun vil ikke kalle denne damen for gammel, til tross for alderen. Hennes mann har den samme lysende gnisten i blikket. Et herlig par. De elsker å reise. De klager aldri. Kanskje sånn ville hennes egne foreldre vært nå
Brått får hun glimt av en mørk skygge, rett foran bilen. Mot den hvite snøtåken fra oven.
Hvor kommer du fra, vesle hund? Fra skogen, eller har du rømt fra noen? Vakre øyne! Hvorfor er halsen våt? Genseren klam… Å, jeg er så trøtt… Dina, Dina, min venn… Hvorfor gjør det så vondt? Mamma, jeg er på vei, pappa, jeg er snart fremme… Alt blir svart
Bjørn er ikke mulig å få tak i. Han har dratt for å hente barnebarna. Nei, ambulansen kan ikke komme frem, det er altfor mye snø.
Hold ut litt til, kamerat Jeg skal få deg løs. Herregud!… Det er en hund her også
Akkurat da skal hun til å kjøre av gårde, og en grå bil suser forbi.
Noen har det travelt hjem, tenker hun. Et par minutter senere spinner den grå bilen rundt, velter, sklir av gården. En svart hund ligger noen meter unna. Ser ut til å leve.
Hva er klokka egentlig? Hun misliker vanligvis varmt vann, men nå redder en varm dusj henne. Skjelvingen avtar. Hun setter seg på badegulvet, lukker øynene. Sukker. Skulle gjerne sovet litt
Hvordan i all verden fikk du ham ut, han var jo en diger mann! brorens stemme runger i hodet. Hele kroppen blir stiv, musklene husker smerten.
Mannen, begge hundene hun kjører dem til sykehuset i sin egen bil. Halvveis møter broren henne, og hjelper til. Samme dag reiser hun tilbake til hyttefeltet for å levere kaken. Hun har tatt med esken som hadde ramlet ut av bagasjerommet på den grå bilen.
Kanskje den er viktig for ham. Det viktigste er at alle overlever. Kommer han til seg selv, får han den.
Mannen til den eldre damen åpner døra, litt forvirret.
Har det skjedd noe? spør hun.
Kona er på sykehuset. Skal besøke henne. Sønnen min er ikke til å få tak i Jeg får ikke ringt ham…
Hun sier ingenting, ser ned.
Går det bra med deg? spør han, tar henne i hånda.
Skal jeg kjøre deg? tilbyr hun.
De kjører i stillhet. Snøstormen har stilnet.
Du har esken bak i bilen, hvor kommer den fra? til slutt spør den gamle obersten.
Det var en ulykke. En mann prøvde å unngå en hund som sprang ut fra skogen, bilen veltet, esken datt ut av bagasjerommet…
Grå bil, hvit hund, og hunden ute i veien var svart? hvisker han svakt.
Hun stopper bilen, snur seg mot ham. Obersten knytter nevene, stirrer ut på veien.
Han lever! Og kona di blir frisk. hun omfavner ham.
Vet du, jenta mi Kan jeg kalle deg det?
Selvfølgelig! Tårene står i øynene hennes.
Kona har drømt i flere netter om en svart hund. Sønnen min har hvit. Hvor kom denne svarte fra!?
Vakre øyne. Utrolig. Triste Det er første tanken hans når han våkner. Faren sover på stolen ved hans sykehusseng.
Mamma. Ulykken. Alt kommer tilbake. Og jentas øyne…
Nyttår blir feiret sent i januar. Moren blir friskere. Faren er glad. Dina halter litt, men det går seg til. Og jobben venter. Guttene må tilbake til trening etter juleferien, forberede seg til turnering. Han har blitt værende lenger hos foreldrene, men tankene kretser fortsatt rundt jenta
Han er allerede på vei, da faren roper fra loftsvinduet.
Pappa, trenger du hjelp?
Faren smiler lurt. Han ser seg rundt på loftet, legger merke til sports-premiene på hyllene.
Hmm hvor kommer de fra, herr oberst? smiler han.
Tenk på det!… Jeg tar ut Dina på tur før du drar.
Hun skynder seg hjem tidligere enn vanlig. Dina venter. Hun kunne ikke la være å hente henne hos veterinæren da hun kom til seg selv. Hvis ikke, måtte hun til kennelen. Dina er ikke helt kullsvart et hvitt hjerteformet merke på brystet.
Hun går inn i oppgangen, åpner postkassa nærmest automatisk, uten å se ordentlig. Skal akkurat til å lukke, da hun ser et hvitt brev i øyekroken.
I brevet står det:
Jeg kommer i kveld. Takk, min kjære! Kjærlighet, som et kompass, viser vei.
