Min ekskone…
Det skjedde for to år siden. Oppholdet mitt i Oslo nærmet seg slutten, og jeg skulle reise hjem til Kristiansund. Etter å ha kjøpt billett, bestemte jeg meg for å ta en rusletur i byen. Jeg hadde fortsatt tre timer å slå i hjel før bussen min gikk.
På gata kom en kvinne bort til meg, og jeg kjente henne igjen med en gang. Det var min første kone, Ingrid, som jeg ble skilt fra for tolv år siden. Hun hadde nesten ikke forandret seg, bare ansiktet hennes var blitt uvanlig blekt. Jeg tror dette møtet gjorde henne like opprørt som det gjorde meg.
Jeg elsket henne intenst, til det sykelige, derfor gikk det ikke. Jeg var sjalu på henne og på alle rundt henne til og med hennes egen mor. Dersom hun ble litt forsinket, hamret hjertet mitt, og jeg følte at jeg holdt på å kveles av uro.
Til slutt orket ikke Ingrid mer. Hun forlot meg fordi hun ikke klarte flere daglige forhør: hvor hun hadde vært, hvem hun hadde vært sammen med, hvorfor hun var forsinket. Jeg husker godt at jeg en dag kom hjem fra jobb med en liten valp skjult under jakka jeg ville glede henne med en morsom gave men leiligheten var tom. På bordet lå det et brev.
I brevet skrev hun at hun dro, selv om hun elsket meg. Min mistro hadde brutt henne ned, og hun måtte reise. Hun ba meg om unnskyldning og tryglet meg om å ikke lete etter henne
Nå, tolv år senere, tilfeldigvis på denne arbeidsreisen til Oslo, sto hun plutselig foran meg. Vi snakket sammen lenge, før jeg oppdaget at jeg kanskje ville miste bussen min. Til slutt sa jeg:
Unnskyld, Ingrid, jeg må gå nå. Jeg begynner å få dårlig tid til min rute.
Ingrid svarte:
Erik, kan du gjøre meg en tjeneste? Jeg vet at du har det travelt, men for alt det gode vi delte, vennligst si ja til denne ene tingen. Kan vi stikke innom et kontor litt lenger borte? Det er viktig for meg, og jeg tør ikke gå inn alene.
Selvfølgelig sa jeg ja, men ba henne skynde seg. Vi gikk inn i et stort, gammelt bygg, og hun ledet meg gjennom korridorene. Vi gikk opp og ned trapper, fra den ene enden til den andre. Det føltes som om det tok femten minutter, ikke mer. Folk i alle aldre, fra små barn til gamle menn, passerte oss. Jeg la ikke merke til hvordan og hvorfor så mange barn og eldre var der. Tankene mine var bare hos Ingrid.
Plutselig åpnet hun en dør, kastet et siste blikk på meg som om det var et farvel, og forsvant inn. Hun sa:
Det er rart. Jeg klarte verken å være med deg eller uten deg.
Jeg ble stående utenfor og ventet på henne. Jeg ville så gjerne spørre hva hun egentlig mente med det siste hun sa. Men hun kom ikke ut igjen.
Da våknet jeg nesten opp fra en tåke. Jeg visste jeg måtte rekke bussen. Jeg så meg nervøst rundt. Bygningen jeg sto i, var forfallen og tom. Vindusåpningene gapte uten glass, og det fantes ikke trapper bare noen gamle planker hjalp meg å komme meg ned.
Jeg kom for sent til bussen, hele én time for sent. Jeg måtte kjøpe en ny billett, og betalte 320 kroner ekstra for neste rute. Da jeg fikk billetten, informerte ekspeditøren meg: Bussen jeg opprinnelig skulle ta, hadde kjørt av veien og havnet i elven. Ingen hadde overlevd.
To uker etter sto jeg foran døren til min tidligere svigermor, Bergljot. Jeg hadde funnet adressen til slutt. Bergljot fortalte meg at Ingrid døde elleve år tidligere, bare ett år etter skilsmissen. Jeg trodde henne ikke, tenkte hun prøvde å skjule Ingrid for meg, slik at jeg ikke skulle plage datteren hennes med min sjalusi.
Da jeg ba om å få se graven, overrasket hun meg ved å si ja. Noen timer senere sto jeg foran steinen som bar navnet til kvinnen jeg elsket hele livet. Hun smilte mot meg fra bildet i marmoren, ingen levende, men på et vis reddet hun livet mitt den dagen.
Av det lærte jeg at kjærlighet kan være evig, men den tåler ikke ufrihet. Bare når vi slipper fri våre nærmeste, kan vi virkelig elske og kanskje faktisk bli reddet.
