Ikke meningen
Toget hadde rullet gjennom landskapet i to døgn. Folk hadde for lengst blitt kjent, drukket utallige kopper kaffe, og løst dusinvis av kryssord sammen. Praten begynte å gå om livet og alt som hører med. Nettopp på toget kommer reisekamerateffekten så tydelig frem folk deler historier du aldri hører andre steder enn mellom setene på et norsk tog.
Jeg satt på et sidesete, og i nabokupeen pratet tre eldre damer om gjærdeig og oppskrifter på votter. Toget suste inn på en bro, og utsikten var vakker over Drammenselva. Klar blå himmel, lav vintersol og en bred elv med skimtende småbølger. På den høye, gresskledde bredden stod en hvitkalket stavkirke med gyllen kuppel i det fjerne.
Det ble stille mellom damene. Én av dem laget et lite kors foran brystet.
Nå skal jeg fortelle dere en historie, sa den ene. Tro det eller ei.
Hun begynte: Det var en vår for noen år siden. Jeg har bodd alene i alle år, ingen barn, mannen døde tidlig. Grenda vår er ikke stor, men den strekker seg langs begge sider av elva. For å handle mat eller hente posten må man over gangbrua til andre siden. Den morgenen ringte broren min han var på jobbreise og tok en omvei for å besøke meg. Vi hadde ikke sett hverandre på fem år, han bor langt borte.
Glad ble jeg! Tenkte jeg måtte handle inn litt ekstra, kjøpe mel og sukker og bake en kake til så fint besøk. Jeg slengte på meg ulljakka, bare dro den om meg, tok på støvler, og løp ut.
Nede ved elva stanset jeg. «Skal jeg ta gangbrua, eller prøve å løpe over isen?» tenkte jeg. Det var milde vårdager, men nattefrosten satt fortsatt i, og borte ved brua satt det fiskere. Tenkte jo at, sitter de tunge karene der med isbor og utstyr uten å synke, klarer vel jeg meg også jeg er jo liten og lett på foten.
Forsiktig gikk jeg ned mot isen. Første skritt, så ett til. Isen knaket ikke. «Dette går bra,» tenkte jeg, «elva er smal her, jeg er kjapp.»
Tro det eller ei, men jeg skjønte knapt at jeg gikk gjennom isen, fortsatte damen. Det var som et lite sjokk gjennom kroppen, luften ble slått ut av meg, jeg rakk bare å gispe før jeg gled under. Prøvde å komme meg opp, men den våte jakka dro meg nedover. Heldige meg jeg hadde ikke kneppet den! Fikk av meg jakka i vannet, lettere å svømme med en gang. Tenk deg den redselen, når du tar tak i iskanten, så knekker den i stykker og du går under igjen. Jeg prøvde å rope, men stemmen bar ikke.
Så ser jeg naboen min står på elvebredden og ser rett på meg. Jeg vinker desperat i håp om at hun vil rope på fiskerne. Men hun rygger bare sakte unna og forsvinner! «Ja vel», tenkte jeg, «da er det slutt på meg. Synd, nå kommer bror min og finner meg aldri igjen.»
Siste krefter, men isen knakk igjen. Plutselig ser jeg en mann som kommer løpende. Det var ingen der før, så hvordan han kom dit er et mysterium. Han la seg ned på magen, rakk ut hånden og ropte:
Kom igjen, du klarer det!
Hvor jeg fikk styrken fra vet jeg ikke. Men så hørte jeg isen knake under ham også, så han spurtet til land, røsket opp en ung bjørk, og løp tilbake ut på isen. Han skubbet bjørka ut mot meg, men grenene var så glatte av is at jeg holdt på å skli av.
Da dro han bjørka til seg, vendte den andre enden ut og ropte:
Ta tak i rota! Hold deg fast i rota!
Jeg grep tak, og han dro meg ut som om jeg var en gamal kålrabi. Lå der på isen med tårer som frøs på kinnet. Han bøyde seg over meg.
Er du med oss, gode kvinne? spurte han.
Jeg nikket bare, orket ikke snakke.
Det var godt, svarte han. Gå hjem nå, du skal ikke bli syk.
Jeg tørket tårene, reiste meg og kikket meg rundt. Mannen var borte. Det er åpent landskap rundt elva, ikke mulig å stikke seg bort, men han var vekk. Jeg så bare fiskerne komme springende.
En av dem fulgte meg hjem. Jeg byttet til tørre klær, drakk rykende varm te. Men handle måtte jeg, så jeg gikk over brua og bort til butikken. Utenfor sto den samme naboen. Hun korset seg og så på meg som om jeg var en som hadde kommet tilbake fra de døde.
Du drukna ikke, altså?
Hvorfor ropte du ikke på folk? spurte jeg tilbake.
Jeg tenkte at om jeg gikk bort, så hadde vi bare gått gjennom sammen. Og fiskerne rakk jeg ikke bort til. Hvis du skulle drukne, da var det vel din skjebne. Men du drukna ikke, jo. Det gikk jo bra.
Broren min var hos meg bare en dag, og jeg fortalte ham ingenting. Da han reiste, spurte jeg meg rundt i bygda hvem kunne denne mannen være? Han var ikke en av oss, og hadde merkelig gamle klær, nesten som en kappe. I ei lita grend vet alle hvem som kommer på besøk, kollegaer og slekt inkludert. Ingen hadde sett mannen.
Jeg dro til nabobygda, innom kirken for å tenne et lys for at jeg ble berget. Og da jeg gikk inn, fikk jeg nesten hjertestans. På ikonet så jeg den samme mannen som hadde reddet meg Sankt Nikolai. Jeg falt bokstavelig talt på kne. Presten snakket lenge med meg etterpå.
Ja, slik kan det gå til, sa hun og smilte. Og jeg ble ikke syk etter den dagen, ikke et nyss engang. Tro det eller ei.
