Jeg ropte ut gjennom vinduet: Mamma, hvorfor er du så tidlig ute? Du kommer til å fryse! Hun snudde seg, vinket med snøskuffen som en hilsen: Jeg gjør dette for dere late ungdommer! Og neste dag var mamma borte…
Ennå den dag i dag klarer jeg ikke å gå rolig forbi vår gamle gårdsplass…
Hver gang jeg ser den stien mellom porten og døra, knyter det seg i hjertet mitt som om noen klemmer til rundt det. Det var jeg som tok det bildet andre januar…
Jeg gikk bare forbi, så sporene i snøen og stanset opp.
Knipset et bilde, uten egentlig å vite hvorfor. Nå er det bildet det eneste jeg har igjen fra de dagene…
Nyttår feiret vi alltid samlet i familien.
Mamma var oppe tidlig den trettiførste. Jeg våknet av lukten av nystekte karbonader og stemmen hennes på kjøkkenet:
Jenta mi, våkne opp! Kan du hjelpe meg med å gjøre ferdig salatene? Ellers spiser pappaen din opp alle ingrediensene før vi er i gang!
Jeg subbet ned i pysjen, bustete på håret. Der stod hun ved komfyren, i sitt yndlingsforkle med ferskener på det gamle jeg hadde gitt henne da jeg gikk på barneskolen. Hun smilte, kinnene røde av ovnsvarmen.
Mamma, jeg må få drikke kaffe først, klaget jeg.
Kaffen kan du ta etterpå! Nå er det tid for salat! lo hun, og kastet meg en bolle med ovnsbakte grønnsaker. Kutt dem smått, akkurat slik jeg liker. Ikke som sist biter på størrelse med neven!
Vi hakket og småpratet om alt mulig.
Hun møtte fortelle hvordan de feiret nyttår da hun var liten ikke noe snakk om slike utenlandske salater, bare sildesalat og klementiner som bestefar tok med hjem fra jobben nå og da.
Så kom pappa hjem med juletreet. Et kjempehøyt tre, nesten opp til taket.
Ja, damer, her har dere ei ekte skjønnhet! ropte han stolt i døra.
Oi, pappa, har du felt hele skogen? utbrøt jeg.
Mamma kom, tittet og bare ristet på hodet:
Vakkert er det, men hvor vi skal ha det, vet jeg ikke. I fjor var det i det minste litt mindre.
Likevel var hun med og pyntet. Jeg og søstera mi, Liv, hengte opp lyslenker, og mamma tok frem de gamle julekulene de samme som vi brukte i min barndom. Hun tok opp en glassengel og sa lavt:
Denne kjøpte jeg til deg til din aller første nyttårsaften. Husker du det?
Jeg husker, mamma, løy jeg.
Egentlig hadde jeg glemt det, men jeg nikket likevel. Hun lyste opp da hun trodde jeg husket den lille engelen…
Broren min kom utpå ettermiddagen. Bråkete som alltid, med bæreposer, gaver, og flaske med seg.
Mamma, nå har jeg tatt med ordentlig champagne! Ikke sånn sur vin som i fjor.
Å kjære sønn, bare dere ikke blir for fulle, lo mamma og omfavnet ham.
Ved midnatt gikk vi alle ut på tunet. Pappa og bror fyrte opp raketter, Liv hvinte av glede, og mamma stod tett inntil meg med armen rundt skuldrene.
Se, jenta mi, hvor vakkert det er, hvisket hun. Så godt vi har det
Jeg klemte henne tilbake.
Vi har det aller best, mamma.
Vi drakk champagne rett fra flaska, lo da en rakett fløy inn mot naboens uthus.
Litt på en snurr danset mamma rundt i ullstøvlene under “På låven sitter nissen”, og pappa løftet henne lekent opp. Vi lo så tårene trillet.
Første januar slakket vi av hele dagen. Mamma lagde mat igjen denne gangen var det kjøttkaker og hjemmelaget gelebiter.
Mamma, nå holder det! Vi er runde som julegriser allerede! sutret jeg.
Det er ingenting, det spises opp. Nyttår varer jo en hel uke, svarte hun og vinket bort bekymringene.
Andre januar stod hun opp tidlig, som alltid.
Jeg hørte ytterdøra slå, så ut vinduet der var hun i gården med snøskuffa. I den gamle, varme dunjakken, skaut knytt på hodet.
Hun laget stien sirlig: fra porten til trappa smal og rett. Hun skjøv snøen til husveggen, slik hun alltid gjorde.
Jeg ropte:
Mamma, hvorfor er du ute så tidlig? Du blir jo kald!
Hun snudde seg, løftet spaden som en hilsen:
Vil dere heller vasse i snø til våren, dere latsabber? Sett på vann til te!
Jeg smilte og gikk inn på kjøkkenet. Hun kom inn en halvtime etter, rød i ansiktet, øynene glitret.
Sånn, nå er det orden i sakene, sa hun og satte seg for å drikke kaffe. Ble det ikke fint, vel?
Det ble kjempefint, mamma. Takk.
Det var siste gangen jeg hørte stemmen hennes så livlig.
Tredje januar, tidlig om morgenen, våknet hun og sa svakt:
Jenter, jeg kjenner det stikker litt i brystet. Ikke ille, men ubehagelig.
Jeg ble straks urolig:
Skal vi ringe legevakta, mamma?
Nei, du tullete jenta mi. Jeg er bare sliten. Har jo holdt det gående i flere dager. Litt hvile så hjelper det.
Hun la seg på sofaen, jeg og Liv satt ved siden av. Pappa dro til apoteket for å kjøpe tabletter. Hun fleipet enda:
Ikke se så dramatisk på meg. Jeg overlever dere alle, jeg!
Men så plutselig ble hun kritthvit og tok seg til brystet.
Å nå er det ille altfor ille…
Vi ringte ambulansen. Jeg holdt hånden hennes, hvisket:
Mamma, hold ut, de er snart her det går bra
Hun så på meg og sa nesten uhørlig:
Jenta mi jeg er så glad i dere alle Jeg vil ikke si farvel
Ambulansen kom fort, men de kunne ikke gjøre noe. Kraftig hjerteinfarkt. Alt var over på få minutter.
Jeg satt gråtende på gangen. Jeg trodde det ikke, for i går hadde hun jo danset under rakettene og ledd, og nå
Nesten på automatikk gikk jeg ut i gården. Snøen lot vente på seg. Og der så jeg sporene hennes. De små, rette, nøye fotsporene. Fra porten til trappa, og tilbake igjen. Akkurat slik hun alltid laget dem.
Jeg stod der lenge og bare stirret. Og spurte Gud: “Hvordan kan det være, at i går gikk et menneske her i livet, etterlater spor og i dag er hun borte? Sporene finnes, men mennesket er borte!”
Det føltes som om hun den andre januar gikk ut for aller siste gang for å lage klar stien til oss. Så vi skulle kunne gå der, selv uten henne.
Jeg rørte dem ikke, og ba alle la sporene være. De skulle få bli, til snøen skjulte dem for alltid.
Det var det siste mamma gjorde for oss. Omsorgen hennes syntes, selv når hun ikke lenger levde.
En uke etter lavet det ned med snø.
Jeg tar vare på bildet av hennes siste fotspor.
Hvert år, den tredje januar, ser jeg på det, og så på den hvite, tomme stien utenfor huset. Og det gjør så vondt å vite at et sted under snøen der finnes hennes siste spor.
Sporene jeg stadig følger etterOg likevel, forsvinner hun aldri helt fra meg. Hver januar, når jeg går ut i kulda og snør inn til anklene i den samme gårdsplassen, hører jeg lydene fra barndommen min: latteren hennes, lyden av snøskuffa mot steinene, sukkene hennes når vi klagde over å stå opp tidlig.
Jeg går forsiktig, som for å ikke ødelegge noe usynlig under føttene. Plutselig ser jeg det for meg: ikke lenger bare blåst, hvit snø men stien hennes, som om hun har gått rett foran meg, spaden i hånden, med hele sin omsorg og kjærlighet lagt ned i hvert eneste skritt.
Det er slik jeg bærer henne videre: i det bittelille smilet når jeg kikker på den gamle glassengelen, i duften av nytraktet kaffe, i minnene om varme støvler og fargede lyslenker. Og selv om snøen uunngåelig visker ut sporene, finnes de for alltid hos meg.
Neste gang det snør, skal jeg lage en sti gjennom hagen, smal og rett, akkurat slik hun pleide. Kanskje blir den ikke like sirlig. Kanskje går jeg skjevt, og sporene mine er mindre målbevisste.
Men jeg vet hun ville smilt av det, og sagt: Bare gå. Jeg rydder vei for deg, alltid.
Så gjør jeg det, år etter år. Og kjenner, med hvert eneste skritt, at mamma fortsatt viser meg veien hjem.
