EKTESKAP AV OMSORG
Kan jeg få snakke med deg et øyeblikk, Harald? I døråpningen til kontoret sto hodet til lyshårede Synnøve. Hun som alltid ellers var både krevende og høylytt, var forbausende høflig og rolig denne gangen.
Hva er det du vil? Harald løftet blikket fra datamaskinen og så skeptisk på stedatteren sin.
Jeg har en stor tjeneste å be deg om, svarte Synnøve, uten å vente på invitasjon. Hun gikk bestemt over terskelen, lukket døren bak seg, og satte seg rett overfor den forvirrede mannen.
Lønningsposen kommer ikke til å bli større! sa Harald bestemt, nesten som om han visste hvorfor Synnøve var kommet. Ikke mas om det. Du gjør ikke jobben din godt nok. Kommer for sent, leverer alltid for sent og gjør jobben vanskelig for både meg og de andre, de hadde hatt denne samtalen før. Harald mislikte at Synnøve stadig kranglet med de ansatte, diktet opp farlige rykter, og at hun aldri kom overens med kollegaer hun ikke likte. Han hadde sterkt vurdert å sparke henne flere ganger, men det hadde han ikke hatt hjerte til. For Synnøve var datter til hans kjæreste kvinne, Ingrid. Harald møtte Ingrid for femten år siden, og de levde sammen lykkelige helt til hun ble syk av kreft og døde for to år siden. Nå var stedatteren hans eneste tilknytning til Ingrid, og Synnøve minnet ham sårt om kvinnen han hadde elsket.
Lønnen har jeg skjønt for lengst, svarte Synnøve vrangt. Jeg er her for et helt annet ærend.
Så, hva gjelder det? Harald hevet et øyebryn, nysgjerrig.
Harald, begynte Synnøve, sårt og skjør. Du vet hvor vanskelig jeg hadde det etter mamma døde? Hun var den eneste i verden som virkelig elsket meg og alltid var der for meg …
Derfor gjorde du livet hennes så vanskelig, kanskje? Harald rynket pannen. Han husket godt forholdet mellom Ingrid og Synnøve. Ingrid elsket datteren, men denne hadde alltid vært vilter, og Ingrid strevde med å holde roen. Hvorfor forteller du meg dette? Ikke spill på min medlidenhet. Gjør det kort, jeg har mye å gjøre.
Harald, jeg … jeg lurte på om du kan hjelpe meg økonomisk? Jeg ønsker å prøve meg på noe eget, men trenger penger til å ta kurs og opplæring.
Nei, svarte Harald kontant. Med den arbeidsmoralen din klarer du deg neppe som gründer. Jeg har sagt det mange ganger: Synnøve, du må vokse opp! Du har fremdeles ikke sluppet tenåringsulempene, selv om du nå er voksen.
Jeg lover, hvis du hjelper meg med å komme i gang, skal jeg skjerpe meg! Alt dette tullet er jeg like lei som deg. Jeg ønsker å leve vanlig, jobbe, bygge karriere, gifte meg, få barn …
Hmmm, Harald så skeptisk på henne. Har du fått deg kjæreste, kanskje?
Nei, ikke akkurat, Synnøve ristet på hodet. Hvis jeg hadde det, hadde jeg vel ikke sittet her. Livet er enklere sammen med noen.
Den er jeg med på. Men, en partner må også være den rette, Harald trommet lette på bordet, som om han overveide noe han helst ville slippe å si. Vet du, jeg har faktisk et forslag som kan gi deg det du drømmer om.
Forslag? Synnøve så overrasket ut, hun skjønte ikke hvor dette bar.
Jeg kan gi deg pengene, men på én betingelse, Harald smilte lurt, lenet seg tilbake i stolen.
Og det er? Synnøve ble urolig. Hun kunne ikke, engang i sitt mørkeste mareritt, forestille seg hva Harald nå kom til å be om.
Gift deg med meg, og du får alt du ønsker deg, sa Harald lavt, mens hendene var foldet foran ham, blikket alvorlig.
Giftemål? Med deg?! Synnøve var først rystet, så lo hun høyt. Harald, nå må du gi deg. Det kan du ikke mene om din egen stedatter!
Hva får deg til å tro at jeg spøker? Harald var alvorlig. Vi har en stor aldersforskjell, men vi er tross alt voksne mennesker. Sammen kan vi begge få det godt.
Godt? Du er gammel nok til å være faren min! Hvorfor meg? Synnøve var opprørt. Harald var førtifem; han så fortsatt ganske ungdommelig ut, men hun kunne ikke ta forslaget hans seriøst. Dessuten forsto hun ikke hvorfor blant alle kvinner skulle han velge nettopp henne. Han hadde jo tilbud nok.
Du vet sikkert at jeg skal utvide firmaet og inngå avtale med et større konsern, ikke sant? Harald skjønte hun ikke tok hintet, og la det ut: Kontrakten krever at jeg er gift. Slik er reglene hos de nye samarbeidspartnerne. En familiefar anses som mer pålitelig og troverdig.
Men hva med andre? spurte hun. Hvorfor ikke velge noen andre?
For det første kjenner vi hverandre godt, du vet hvor høyt jeg elsket din mor. For det andre stoler jeg på at du ikke forteller noen at ekteskapet bare er proforma. For det tredje vet jeg du trenger penger. Gifter du deg med meg, får du en bedrift, Harald så på henne kun som forretningspartner.
Du mener et ekteskap på papiret, helt uten følelser? Synnøve roet seg, tenkte seg om.
Utelukkende et proformaekteskap. Så, hva sier du?
Jeg trenger å tenke på det.
Gjør det, sa Harald og nikket mot døren.
Da døren lukket seg bak stedatteren, merket Harald et stikk av anger. Han visste godt hvor egenrådig Synnøve var, og hun kunne like gjerne akseptere som å trekke seg i siste øyeblikk. Men nå var forslaget ute, og det var ingen vei tilbake.
Synnøve hadde aldri tenkt på Harald som en mann, men heller ikke egentlig som far. Han hadde aldri adoptert henne, og de hadde alltid holdt litt avstand fra hverandre. Nå endret det seg. Hun begynte å se på ham med nye øyne. Han var både tiltrekkende og karismatisk og, ikke minst, rik.
Til slutt sa Synnøve ja til forslaget. Avtalen var enkel: de skulle være gift på papiret, men bo hver for seg.
Bryllupet ble gjennomført, og Harald holdt løftet sitt. Han kjøpte en romslig leilighet til Synnøve, ga henne penger til bedriften, betalte for utdanningen hennes, og sørget for alt hun trengte.
Synnøve fulgte også sin del av avtalen og stilte som ektefelle på Haralds møter og i forretningssammenheng, alltid smilende og tilsynelatende lykkelig.
Etter bryllupet forandret Synnøve seg. Hun lot sitt gamle, bekymringsløse liv fare, ble roligere, og så på Harald med nye øyne. Han var klok, omsorgsfull og generøs. Hun fant det stadig vanskeligere å skulle skilles fra ham etter møter og reiser. Først nå forsto hun hvorfor moren hennes elsket denne mannen så høyt.
Gjennom det året angret Synnøve aldri på avgjørelsen sin. Etter endt avtale, ett år senere, var kontrakten i boks og de behøvde ikke lenger opprettholde fasaden. Nå var tiden inne for skilsmisse. Men relasjonen mellom dem hadde endret seg. Harald så ikke lenger på Synnøve som den opprørske stedatteren, og hun hadde begynt å like den mannen hun en gang mistrivdes med.
Takk, nå klarer du deg sikkert selv videre, sa Harald rolig. Som lovet gir jeg deg friheten tilbake.
Er du sikker på at du vil skilles? spurte Synnøve plutselig. De sto sammen utenfor rådhuset.
Vil du ikke det? Harald så i øynene hennes og så oppriktig vemod.
Jeg vil ikke, svarte Synnøve ærlig.
Jeg heller ikke, smilte Harald, dro henne inn til seg og så på henne med alvor. Men da må du bli min ektefelle, på ekte.
Jeg vil.
Slik gikk det til at paret aldri kom innenfor rådhusets dør den dagen. De snudde og gikk hjem, klare til å begynne livet sammen denne gang på ordentlig.
