Ikke min mann, Einar…
Gamle Ingrid satt ved sengekanten til ektemannen og tørket hans varme panne med en klam klut. Skodden lå tungt rundt huset, og noe uvirkelig hang i luften, som om tiden gled sakte og umerkelig.
Einar, jeg har alltid tenkt å fortelle deg sannheten, men våget aldri. Jeg har løyet for deg, Einar, du er ikke min mann!
Den gamle mannen åpnet øynene og så overrasket på henne, før vinduet plutselig fløy opp av seg selv.
Ikke avbryt nå, sa Ingrid, for hvem vet om vi skilles for alltid og jeg vil ikke dø uten å ha innrømmet alt. Husker du da du etter krigen forvillet deg inn i vår lille bygd? Jeg ble så forfjamsa at jeg kastet meg rundt halsen din. Du lignet så fryktelig på min ektefelle! Jeg hadde fått telegram om at han aldri kom hjem, og så sto du der, levende. Jeg trodde papirene tok feil og at min mann var tilbake. Men straks jeg omfavnet deg, kjente jeg at du var fremmed. Jeg rødmet og ba om unnskyldning, men lot deg overnatte i fjøset.
Dagen etter skulle du bøte på døra, og da ramlet hele bjelken ned over deg. Jeg tenkte jeg måtte begrave enda en mann, men du pustet fortsatt levende, visst. Jeg fikk legen til å komme, og han sa: Her er det en kraftig kar, bare litt svikt i hukommelsen. Da bestemte jeg meg for å si at du var min mann. Du var stor og sterk, og jeg visste jeg ikke kunne klare meg alene med barna etter krigen. Du trodde på det, og samvittigheten har plaget meg siden. Men vi vennet oss til hverandre ble glad i hverandre og jeg ønsket aldri å endre på det. Først nå angrer jeg på at jeg tok avgjørelsen for deg. Kanskje livet ditt kunne vært annerledes…
Einar stirret på henne i taushet. Så, plutselig, lo han høyt, som om latteren kom fra en annen verden.
Du er så sær, gamle Ingrid! Hvorfor skulle jeg ville ha et annet liv? Jeg har alltid elsket deg. Det er sant at jeg kom til bygda din uten mål og mening, men så så jeg deg og ble fortapt. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle nærme meg deg, så jeg ville hjelpe til i huset kanskje du ville like meg og la meg bli. Da slo bjelken meg, og alt ble mørkt. Våknede til legen ved min side, og du som stelte meg. Jeg ba legen fortelle deg at jeg hadde mistet hukommelsen, så jeg kunne bli hos deg.
Du gjenkjente meg som mannen din, og jeg ble glad for at jeg slapp å finne på unnskyldninger.
Så lur du er, fniste Ingrid. Kunne du ikke sagt det før? Da kunne vi ledd sammen.
Jeg ville, men det var alltid så mye annet å gjøre. Først måtte vi oppdra de eldste, så fikk vi tre barn til sammen, svarte Einar med et smil i skjegget. Vi bar på våre små hemmeligheter hele livet, og så var de ikke hemmeligheter i det hele tatt.
Nå har vi endelig fått klarhet, sa Ingrid, ellers hadde vi bare underholdt skytsenglene med de rare historiene våre. Men Einar, ikke dø nå. Ikke la meg bli alene jeg klarer ikke uten deg.
Ikke vær bekymret, sa Einar rolig. Alt skal gå bra. Gå og legg deg nå. Morgendagen er visere enn kvelden.
De la seg, men Ingrid sov urolig tankene hennes fløy som skyer i vinden, og ville ikke la henne hvile. Allerede før solen hadde stått opp, våknet hun. Sengen ved siden av var tom. Hjertet knøt seg. Hun tittet ut mot tunet der satt Einar på trappen, røykende, borte i tåka. Hun pustet lettet ut. Døden hadde gått forbi denne gangen, så de kunne knirke litt til sammen.
