TO SØSTRE…
Det var en gang to søstre. Den eldste, Ingrid vakker, suksessrik og velstående. Den yngste, Åse en fortapt dranker. Når denne fortellingen utspiller seg, er det ikke lenger noe å si om skjønnheten hennes: 32 år gamle Åse ligner mest på en gammel kone. Mager og blålig opphovnet i ansiktet, så oppsvulmet at øynene knapt kan skimtes, håret matt og bustete, hverken kjent med såpe eller børste på lenge.
Ingrid kan ingen klandre, hun har brukt mye tid og penger i forsøk på å trekke søsteren opp av alkoholens sump: hun har sendt henne på dyre rehabiliteringer, til kjerringråd og healere forgjeves. Hun kjøpte til og med en liten, koselig leilighet til henne, men skrev den i eget navn, så ikke Åse kunne bytte den vekk mot brennevin. Etter et halvt år var det bare en skitten madrass igjen i leiligheten, den Åse nå lå og var døden nær på, da Ingrid kom inn for å ta farvel før hun skulle flytte til utlandet for godt. Åse orker ikke å snakke lenger, hun makter bare å åpne øynene ørlite og ser med smale gliper et svakt silhouett i det møkkete, uvaskede vinduet.
Rundt henne ligger det tomme flasker, samlet opp fra bygdas øvrige drankere, som gjerne delte med Åse. Ingrid klarer ikke forlate søsteren slik. Hvordan skulle hun leve med den samvittigheten etterpå? Hun bestemmer seg for å lette sitt hjerte og ta Åse med til tante Liv ute på bygda. Søstrene har nesten ikke hatt kontakt med tanten, det eneste Ingrid husker er at morens søster, som fortsatt skal være i live, pleide å komme med gårdsgaver: syltetøy, røde, duftende epler, og tørkede sopper om høsten.
Bygdas navn har Ingrid i bakhodet. Tenker at, siden det ikke kom noen beskjed om begravelse, er tanten sikkert i live. Hun får hjelp av en bekjent, svøper Åse inn i et teppe og legger henne i baksetet. Så kjører de til bygda Hestevik. De finner fram det er bare fire beboelige hus der, hele bygda består ikke av mer. Inne hos tante Liv blir Åse lagt i sengen, Ingrid legger igjen noen tusen kroner på bordet: «Det går mot slutten med henne, jeg må dra, tante Liv. Pengene er til begravelse… kanskje jeg kommer tilbake en dag, så jeg finner igjen graven.» Hun gir også nøkkelen til leiligheten til tanten hvem ellers?
Ingrid takker nei til en kopp te og drar.
Liv, som er en frisk og stillferdig kvinne på 68 år, bretter opp teppet, ser at Åse fortsatt puster, så setter hun over vann på vedkomfyren. Imens skjærer hun opp tørket urter fra lerretsposer, tilsetter noen bær, og brygger så alt sammen i en termos. Kannen står til å trekke, godt lokket. I tre døgn gir hun Åse urtebrygg med honning, nesten med tvang med en teskje inn i munnen annenhver halvtime også om natten. På fjerde dagen tilsetter hun melk fra sin egen geit, Solveig, igjen med skje. Etter hvert kommer grønnsaksuppe og hjemmelaget hønsebuljong til. Hun har bare syv høner, men nøler ikke med å slakte to for å koke kraft til sin syke niese.
Først etter en måned klarer Åse å sette seg opp i sengen. Liv drar henne av gårde på en sleden til badstuen (det er vinter), svøper henne inn i ullsjal og teppe. I badstuen dufter det av urter Liv vasker Åse med de varme avkokene. Deretter grer hun håret hennes. Etter hvert lukter håret som sommeren på setra…
Ensomme tante Liv legger hele sitt gode hjerte og all sine omsorgskrefter i niesen slik bringer hun Åse tilbake til livet, skje for skje fyller hun henne med urtedrikk og godhet. Dyre klinikker og såkalte kloke koner kunne ikke berge henne, men en ekte norsk tante kunne. Åse overlever. Hun henter seg inn ved hjelp av Solveigs søte, kløverduftende melk, ved hjelp av varme omeletter av ferske gårdsegg. Håret blir blankt og mykt igjen.
Rødmen kommer tilbake i kinnene. Hun viser seg å være en vakker kvinne med blå øyne. Etter hvert begynner hun å hjelpe til i huset og ute i fjøset: hun lærer å melke Solveig, plukker egg hver morgen. De lager enkel, men god mat av hagens grøde. Åse, som har vært nær døden, tenker aldri på sitt gamle liv hun trives med sitt nye, rene utgangspunkt. Hun gleder seg over soloppgangen, skyene som seiler over himmelen, blomstene som folder seg ut om våren.
Nede ved den sivkledde elvebredden har ei and fått dunede, små unger, og Åse går dit med tørre brødskalker. En dag oppdager hun et talent tante Liv lærer henne å hekle. Først små brikker, men etter en handletur i byen for å kjøpe nøster, hekler Åse store, myke sjal med eventyrlige mønstre. Bestillingene strømmer inn, og hun begynner å tjene gode penger.
Tre år senere flytter vakre Åse og kjære tante Liv fra øde Hestevik til en fredelig småby ved en lun fjord. For pengene fra Livs oppsparte midler og salget av Åses eksklusive sjal kjøper de seg et lite, koselig hus med hage. Om morgenen napper Solveig, geita hvis transport Ingrid betalte for, epler fra grenene og tygger tankefullt mens hun ser ut over fjorden. Og der, ute i det blikkstille vannet, bader de to kvinnene hun er aller mest glad i.
Og det fineste med denne historien? Den er sann.
