ISTEDENFOR VINGER EN BOOMERANG BAK RYGGEN
Jeg skal sørge for at dere får det så tøft at dere angrer hele greia! Dere skal få danse! kveste skrek broren min sin kone, Ingrid, som stod i døra med et blikk som kunne skremme troll.
Hva er det nå, Ingrid? Jeg har jo gitt deg hele beløpet. Hvilke klager har du å komme med? mamma skjønte ikke hvorfor svigerdatteren hennes plutselig truet henne.
Og hvor står det at pengene er gitt? Har vi noen vitner? Noen kvittering? Du skylder meg og Martin halvparten av denne leiligheten! Ingrid nektet å gi seg, stod som en dyrepasser i døråpningen.
Du, Ingrid. Nå går du hjem og roer deg ned! Jeg var vitne til overleveringen. Holder det? Og hilse til broren min fra meg, han burde lære deg litt folkeskikk. Ikke kom tilbake, jeg var nødt til å gripe inn. Mamma var forsvarsløs.
Dere kommer til å angre, det blir for sent! Jeg går til en spåmann og legger forbannelse over dere! brølte Ingrid idet hun forsvant ned trappa.
Etter pappa døde, solgte mamma huset sitt i bygda og flyttet inn i min treromsleilighet i Oslo. Jeg var allerede blitt enke, oppdro femåringen min, Håkon alene. Mamma flyttet glatt inn hos oss, og det var bare hyggelig.
Vera, du har ikke noe imot at jeg gir Martin halvparten av pengene jeg fikk for huset? Han er jo sønnen min, og Ingrid gnager på ham rett som det er, klager på at han ikke tar ansvar for familien, mamma så på meg med et bedende blikk.
Herregud, for et problem! Selvfølgelig skal du gi ham det, det er bare rettferdig, jeg mente det.
Vi inviterte Martin og Ingrid til oss, overleverte pengene hånd til hånd. To år senere, hvem står ikke på døra, gnagsår og truer Ingrid. Hun krevde mer penger, forbannet oss, sendte alle slags trusler. Jeg viste henne døra, og siden den dagen orket vi ikke ha kontakt verken med bror eller svigerinne. Det var som om en svart katt hadde løpt mellom oss. Ulykker ramlet over oss som en foss vi gikk oss vil i motgang. Som det heter: du prøver å flykte fra ulykka, men den venter deg på bredden.
Mamma ble liggende, jeg ble syk på en måte ingen forsto, Håkon fikk eksem og klødde seg til blods. Alt gikk galt. I leiligheten, som etterhvert luktet av salver og medisiner, knakk ting, falt ned, gikk i stykker. Klokka på veggen stoppet midt på natta. Jeg, politioverbetjent, måtte gå av med pensjon. Jeg hadde tenkt å jobbe videre, men livet fikk andre planer. Jeg måtte ta vare på liggende mamma, behandle Håkon intenst. Og pengene de forsvant så lett, som tåke over fjorden.
Jeg husker hvordan jeg forvandlet leiligheten til et lite fiolparadis: overalt stod fioler, jeg formerte dem, solgte dem på Grønlands marked. Man kan si at disse små blomstene reddet oss fra gjelden de ble virkelig populære.
Hvert år kom slektninger på besøk, overnattet en uke, lot oss arve deres brukte, men rene klær, og kom med mat: kjøtt, pasta, ris, mel Vi ble like glade hver gang, så dro de hjem, og nullstilt alt igjen.
Pengemangel, sykdom, apati.
For å holde motet oppe, laget jeg blomsterbed utenfor inngangen. Jeg sådde frø om våren. Det vokste frem løvemunn, nattfiol, ringblomst enkle blomster, men de var min eneste inspirasjonskilde.
En dag gikk min nabo, Mikkel forbi, vurderte bedet mitt:
God dag, nabo! Kan jeg tilby deg litt penger til blomster? Kjøp flere, så alle blir misunnelige!
Jeg trakk på skuldrene, og Mikkel dyttet noen hundrelapper ned i lommen på morgenkåpen min:
Ta dem, vår kjære gartner! Du lager jo skjønnhet for oss alle.
Inspirert kjøpte jeg eksotiske planter og busker. Blomsterbedet duftet, blomstret i alle farger. Folk stoppet opp, stirret, sukket over paradisets strålende syn.
Hver gang stoppet Mikkel og beundret:
Bare hos et godt menneske kan det vokse så frodig, sa han.
Han bød ofte på sjokolade, godteri, is:
Dette er til deg, Vera for din utrettelige innsats.
Det må jeg si, det var hyggelig å få sånn oppmerksomhet fra en fremmed.
Årene gikk, og sakte ble alt bedre hjemme hos oss.
Mamma ble friskere og kviknet til. Håkons hud ble ren. Selv følte jeg meg plutselig som en kvinne i hvite blonder. Jeg ville elske og bli elsket, alder brydde meg ikke.
Håkon, etter å ha sett bestemor være syk, bestemte seg for å bli lege. Han kom lett inn på medisinstudiet i Oslo, og jobbet samtidig på sykehuset. Snart assisterte han på operasjoner, naboer kom stadig innom ham for råd, sprøyter og behandling
Håkon utdannet seg til intensivlege.
Vi pusset opp leiligheten sammen. Håkon kjøpte seg en brukt Volvo ikke verst for en student. Han planlegger å gifte seg med sin kollega, Solveig, hun er kardiolog. Alt går fredelig hos oss.
Så ringer Ingrid nylig, hes og trøtt:
Hei, Vera. Kan du besøke meg, jeg ligger på sykehuset?
Jeg drar til Ullevål, finner Ingrid på fellesrommet.
Hvordan gikk det sånn, Ingrid? jeg ser på en sliten kvinne, tom i blikket.
Det ble sånn Vi gikk i skogen, Martin og jeg, fant en menneskeskalle i gresset, tok den med hjem. Vasket, lakket og brukte den som askebeger. Et halvt år senere døde broren din i en bilulykke. To måneder etter ble vår sønn kvalt i garasjen, festet med venner. Jeg har lungebetennelse. Hvorfor tok vi den døde skallen hjem? Alt begynte der, Ingrid gråt bittert.
Nei, Ingrid, det begynte da du løp til svarte magikere og hekser. Skallen var bare resultatet, jeg klarte ikke å la være å si det. Hun brakte nok ulykker over oss.
Du har rett, Vera. Jeg angrer. Jeg har lagt forbannelse på dere og svertet dere. Min sinne var som svart tjære. Nå sitter jeg alene igjen. Unnskyld. La oss glemme dumme krangler. Før hadde jeg vinger bak ryggen, nå har jeg en boomerang som brenner, Ingrid bøyer seg, blir stille og ettertenksom.
Jeg fortalte alt til Håkon. Han var ikke likegyldig:
Mamma, la oss flytte tante Ingrid til min avdeling. Hun får bedre pleie der. Hun er jo ikke fremmed for oss.
Ja, gutten min, jeg hadde tilgitt Ingrid. Hun fortjente omsorg etter å ha mistet både mann og sønn.
Mikkel foreslo å forene våre liv. Han bodde etasje over.
Vera, flytt opp til meg, så blir det litt liv i leiligheten! Du er enke, jeg er enkemann, det vil bli noe å snakke om. Hva sier du?
Ja, Mikkel jeg kunne ikke tro på lykken som plutselig falt ned fra skyene, varmet opp sjelen, og fikk den til å glitre.
Mamma gledet seg for meg:
Ser du, Vera, skjebnen har vært rett ved deg, har nærmet seg sakte. Du har fortjent denne gleden.
Ingrid blir raskt bedre, og vil gjerne komme på besøk. Skal hun få lov? Jeg får diskutere med Håkon og MikkelJeg nølte et øyeblikk, kjente hjertet dunke så tenkte jeg på alt vi hadde vært gjennom. Ingen kan gå gjennom livet uten å gjøre feil, og noen feil setter dype spor. Men de kan også vise oss hvem vi er, og hvor langt vi kan nå når vi åpner hjertet.
Selvsagt, Ingrid. Du er alltid velkommen, sa jeg.
Da hun kom på besøk, satt vi sammen i stuen, gamle fioler blomstrende rundt oss, solen skinte inn gjennom vinduet, og latteren hennes var stille, men ekte. Hun så på meg med et nytt blikk, lettet over å ha blitt tilgitt, over å kunne begynne på nytt.
Håkon serverte kaffe, mamma strikket mens hun humret, Mikkel fortalte historier fra sitt liv, og Solveig tok plass ved siden av Håkon, øynene deres lyste av fremtid. Ingrid så seg rundt, tørket en tåre og sa lavt:
Det var her jeg burde vært hele tiden.
Med stuen fylt av varme, blomster og vennskap, kjente jeg at livet hadde snudd. Vi hadde fått vinger igjen ikke til å fly fra hverandre, men til å løfte hverandre.
Den kvelden, etter at gjestene hadde gått, åpnet jeg vinduet, lot sommerbrisen røre ved fiolene og fikk øye på boomerangen som var kastet bak ryggen. Nå var den kommet hjem, men ikke for å skade den kom med tilgivelse og håp. Og i det stille visste jeg: ingen forbannelse er sterkere enn et hjerte som velger kjærlighet.
Vi var mange, vi var forskjellige, men sammen ble vi hele. Og akkurat der, midt i blomsterbedet og latteren, hadde livet funnet oss og vi var endelig hjemme.
