Sissel stod og vasket opp på kjøkkenet da Harald kom inn. Før det slo han av lyset i rommet.
Det er fortsatt nok dagslys ute. Vi trenger ikke sløse med strømmen, mumlet han surt.
Jeg hadde tenkt å sette på en klesvask, sa Sissel.
Det får du gjøre i natt, svarte Harald tørt. Da er strømprisen lavere. Og forresten, du trenger ikke å bruke så kraftig vannstråle når du vasker. Du bruker altfor mye vann, Sissel. Altfor mye. Sånn kan vi ikke holde på. Skjønner du ikke at du bare renner ut pengene våre på denne måten?
Harald skrudde ned trykket på kranen. Sissel så på ham med et trist blikk. Hun skrudde av vannet, tørket hendene og satte seg ved kjøkkenbordet.
Harald, har du noen gang sett deg selv utenfra? spurte hun.
Jeg gjør ikke annet enn å se på meg selv utenfra hver dag, svarte Harald irritert.
Hva tenker du om deg selv da? spurte Sissel.
Som menneske? svarte han.
Som ektemann og far.
Ektemann som ektemann, sa Harald. Far som far. Helt vanlig. Ikke bedre eller verre enn noen andre. Hva prøver du å få fram?
Mener du virkelig at alle menn og fedre er som deg? spurte Sissel.
Hva er det du vil frem til nå? Sitter du der og vil krangle?
Sissel skjønte at veien tilbake ikke fantes, og at denne samtalen måtte fortsettes, til han omsider forsto hvordan det var å leve med ham.
Vet du hvorfor du fortsatt er sammen med meg, Harald? spurte Sissel.
Og hvorfor skulle jeg forlate deg? svarte han med et skjevt smil.
Kanskje fordi du ikke elsker meg lenger, svarte hun. Og du elsker heller ikke barna våre.
Harald skulle til å protestere, men Sissel holdt frem.
Ikke si at det ikke stemmer. Du elsker ingen, Harald. Og det gidder jeg ikke diskutere med deg, så vi sparer tid. Jeg ville egentlig si noe annet. Jeg ville si hvorfor du ennå ikke har forlatt meg og ungene.
Ja vel, la meg høre, sa Harald.
På grunn av gjerrigheten din, svarte Sissel. På grunn av din grenseløse sparsomhet. Fordi for deg, Harald, vil et brudd med meg bety et enormt økonomisk tap. Hvor lenge har vi vært sammen? Femten år? Hva har de årene gått til? Hva har vi oppnådd, om vi ikke tar med at vi giftet oss og fikk barn? Hva har vi å vise til etter femten år?
Vi har jo hele livet foran oss, sa Harald.
Nei, Harald. Det er det som er poenget. Vi har ikke hele livet igjen. Det som er igjen. På all den tiden vi har hatt sammen har vi aldri reist til sjøen i ferien. Ikke én gang. Jeg snakker ikke om utlandet engang, bare å reise et eller annet sted i Norge. Men nei. Feriene tilbringer vi alltid i byen. Vi drar aldri ut i skogen for å plukke sopp engang. Vet du hvorfor? Fordi det er for dyrt.
Fordi vi sparer penger, sa Harald. For vår framtid.
Vi? sa Sissel. Er det vi som gjør det, eller deg?
Alt dette er jo for deres skyld, svarte han.
For hvem, oss? spurte Sissel alvorlig. Tror du virkelig at du har lagt av dine og mine penger hver måned i femten år for meg og barna?
Hvem ellers? svarte Harald. Takket være meg har vi jo spart mye penger allerede.
Vi? undret Sissel. Det er vel du som har penger på konto, ikke jeg. Men, kanskje jeg tar feil… Ok, la oss sjekke. Gi meg penger så jeg kan kjøpe nye klær til meg og barna. For i femten år har jeg gått i det samme jeg giftet meg i, og arvet klær fra kona til storebroren din. Akkurat som barna våre, de arver fra fetterne sine. Og viktigst av alt: Jeg vil endelig flytte ut i en egen leilighet. Jeg orker ikke lenger å bo hos moren din.
Mamma har gitt oss to rom, sa Harald. Og du kan ikke klage på henne. Når det gjelder klær til barna… Hvorfor bruke penger på tull? Når barna til storebroren min har vokst fra klærne, passer de jo fint til våre unger.
Og jeg da? spurte Sissel. Hvilken gammel dame skal jeg arve klær av? Kona til storebroren din?
Hvem er det du skal pynte deg for da? svarte Harald. Det blir jo bare latterlig. Du er mor til to. Du er trettifem! Det er ikke klær du burde tenke på.
Hva skal jeg tenke på da? spurte Sissel.
Livets mening, svarte Harald. På at det finnes større ting enn klær og dameting. Ting av virkelig verdi.
Og hva er det, ifølge deg? forsto ikke Sissel.
Åndelig utvikling, svarte Harald. Det er det som virkelig betyr noe. Du må komme deg opp på et høyere nivå enn klær, leilighet og sånt tull.
Jeg skjønner, sa Sissel. Derfor beholder du alle pengene for deg selv, og gir oss ingenting. For vårt lykkelige framtid. Så vi skal vokse åndelig. Stemmer det?
Fordi dere ikke er til å stole på, ropte Harald. Hadde dere hatt noe, ville alt gått rett ut av vinduet. Hva skulle vi da hatt å leve av, om noe hender med oss? Tenker du på det?
Hva skal vi leve av, om noe skjer? sa Sissel. Det sa du godt, Harald! Men når skal vi egentlig begynne å leve? Ikke sant du ser at vi lever her og nå som om akkurat det «hvis det skjer noe» allerede har skjedd for deg?
Harald sa ingenting, men så på kona med et strengt blikk.
Du sparer til og med på såpe, dopapir og papirservietter, fortsatte Sissel. Du tar med såpe og håndkrem hjem fra jobben, det du får utdelt der.
Mange bekker små gjør en stor å, sa Harald tørt. Det er sånn det starter. Å bruke masse penger på dyr såpe, kremer, servietter eller dopapir er bare idiotisk.
Kan du si omtrent hvor lenge vi skal holde ut, spurte Sissel. Ti år til? Femten? Tjue? Hvor lenge har du tenkt å spare før vi kan begynne å leve som folk? Med ordentlig dopapir? Jeg er trettifem nå, så det er vel ikke riktig snart?
Harald sa ingenting.
La meg gjette, fortsatte Sissel. Førti? Kan vi begynne å leve da?
Harald var fortsatt taus.
Jeg forstår, sa Sissel, det var dumt sagt. Tenkte ikke. Hvem begynner å leve i førtiårsalderen? Altfor barnslig. Jeg beklager. Hva med femti? Er femti år gammelt nok til å starte å leve?
Harald sa fortsatt ingenting.
Nei, for tidlig, sa Sissel med et sukk. Og tenk om noe skjer, og vi bruker opp pengene på dyr dopapir. Du har rett. Femti er for tidlig. Kanskje seksti? Setter vi i gang noe da? Hvor mye har vi spart opp på den tiden? Masse! Da kan jeg kjøpe nye klær til meg selv og til barna? Går det?
Harald svarte ikke.
Du Harald, sa Sissel, nå hører du? Jeg kom plutselig på noe. Hva om vi ikke blir seksti? Det er jo faktisk mulig. Vi spiser jo det dårligste, fordi du skal spare, og vi overspiser fordi det bare finnes billig søppelmat i huset. Har du aldri tenkt på at dette ødelegger helsen vår? Men det verste, Harald, er at vi alltid har dårlig humør. Har du merket det? Vet du, folk med dårlig humør lever ikke lenge.
Hvis vi flytter ut fra mamma og begynner å bruke penger på mat, så får vi ikke spart, sa Harald.
Nei, vi får ikke det, svarte Sissel. Og nettopp derfor går jeg fra deg. Jeg er lei av sparingen, jeg vil ikke mer. Du liker sparing, jeg gjør det ikke.
Hvordan skal du klare deg? spurte Harald, tydelig satt ut.
Jeg skal klare meg, sa Sissel. Ikke verre enn nå, hvert fall. Jeg leier meg en leilighet for meg og barna. Min lønn er like høy som din. Jeg har råd, både til leie og til mat og klær. Og det beste er: Jeg slipper å høre mer om strøm- og vannregningene dine. Jeg vasker klær når jeg vil, midt på dagen. Jeg kommer ikke til å få panikk om lyset står på litt ekstra. Jeg kjøper ordentlig dopapir. På mitt bord skal det alltid ligge servietter. Og jeg skal spise og handle det jeg har lyst til, uten å vente på tilbud.
Du kommer aldri til å klare å spare penger! utbrøt Harald.
Hvem sier det? Jo, jeg kommer til å spare, svarte hun. Dine barnebidrag til våre to, de kommer jeg til å sette inn på konto. Eller… Det gjør jeg egentlig ikke. Ikke fordi jeg ikke kan, men fordi jeg ikke vil. Jeg skal bruke alt opp. Hver krone, inkludert dine bidrag. Jeg skal leve fra lønn til lønn. Og i helgene får du og mor di ta barna. Da sparer jeg mye. Jeg kommer til å gå på teater, på restaurant, på utstillinger. Og om sommeren drar jeg til sjøs. Jeg har ikke bestemt meg for hvor ennå, men det finner jeg ut straks jeg er ferdig med deg.
Harald bleknet. Han ble virkelig redd. Ikke for sin kone. Ikke for barna. Nei, han var redd for seg selv. I hodet regnet han ut hvor mye han ville ha igjen etter barnebidrag og utgifter til barna når de var hos ham i helgene. Mest av alt var han fortvilet over Sissels planlagte ferier. For Harald var det ikke bare penger rett ut av vinduet det var hans penger.
Jeg har ikke engang sagt det viktigste, fortsatte Sissel. Den kontoen der du oppbevarer alt, den skal deles.
Hvordan så? spurte Harald forskrekket.
Likt, sa Sissel. Og de pengene skal jeg også bruke opp. Så mye som har hopet seg opp på femten år, blir det litt å ta av. De pengene skal også gå til mitt liv. Jeg skal ikke spare på livet, Harald. Jeg skal leve det nå.
Harald satt med åpen munn, prøvde å si noe, men ordene kom ikke. Frykten hadde lammet ham.
Vet du hva drømmen min er, Harald? sa Sissel. At, når tiden min er ute, så står det ikke én eneste krone igjen på min konto. Da vet jeg at jeg har brukt alt på meg selv, i livet mitt.
To måneder senere var Sissel og Harald skilt.
