En enkel bønn
Jeg fikk vite at bestemoren skulle flytte fra en nabo. Hvert år på navnedagen hennes pleide jeg å dra på besøk, kjøpe en kake og en pose plommer bestemor elsket plommer. Da jeg stod foran oppgangen og lette etter mobilen som ringte, ropte naboen fra første etasje:
Er det deg, Solveig? Bestemor har flyttet, vet du.
Strengt tatt var det ikke min bestemor, men bestemoren til min eksmann. Vi møttes på universitetet, da bodde han fortsatt med bestemor. Første gang han dro meg med hjem, var jeg kjempenervøs, visste at dette var en slags utvelgelse. Ole hadde ikke foreldre, det var bestemor som hadde oppdratt ham fra han var fem år. Gleden var stor da bestemor med en gang tok imot meg som om jeg var hennes egen.
Vi giftet oss siste året på universitetet, og bestemor ga oss den villeste bryllupsgaven en liten leilighet med ett rom. Ja, den lå i utkanten av Oslo, femte etasje uten balkong og uten heis, men den var vår! Hun hadde spart penger hele livet, ville ikke være til bry for de unge.
Jeg hadde aldri hatt noe egent. Min stefar var alltid streng, passet på at jeg ikke spiste mer enn hans egne barn, skjente på meg om jeg brukte for mye vann og ga meg skylden for strømregningen. Da jeg var sytten, begynte jeg å jobbe som servitør og leide et knøttlite rom, nesten som et kott. Jeg hadde jo Oslo-adresse og dermed ikke rett på studentbolig. Derfor føltes den lille leiligheten som et ekte slott for meg.
Men jeg fikk bare bo der et år. En dag, da jeg skulle lage frokost til Ole og kom hjem en time tidligere fra jobb, fant jeg en blond, nesevis jente i dobbeltsenga. Hun røyket, blåste røyken mot taket, mens jeg hørte vannet renne fra badet. Hun dekket seg bare med det teppet bestemor hadde gitt oss til jul og lot som ingenting.
Slik endte forholdet vårt etter fem år. Jeg laget aldri et stort drama, vi skilt oss rolig. Ole beholdt leiligheten, jeg krevde ikke noe, selv om den blondinen, som fulgte Ole hele veien, stadig messet: «Få henne til å signere, ellers havner hun med en eller annen taxisjåfør og tar hjemmet fra deg!»
Hvor har bestemor flyttet, da? spurte jeg mens jeg avbrøt samtalen på mobilen.
Til deres leilighet! Det venter jo snart en liten, så de byttet.
Jeg ble urolig bestemor ble dårlig til beins etter hofta brakk, og den nye leiligheten var i femte etasje uten heis. Hvordan skulle hun klare seg der? Før, da jeg fant blondinen i senga, hadde Ole og jeg nettopp bestemt at vi skulle flytte til bestemor og ta vare på henne. Nå ble hun boende helt alene, uten vennskap eller støtte fra naboer. Her kjente jo alle henne i oppgangen det var alltid noen å be om hjelp.
Og nyheten om barnet stakk litt ekstra. Ole ville aldri ha barn med meg, mente man burde «leve for seg selv først».
Takk uansett, tante Kirsten.
Jeg dro til bussholdeplassen, ventet på bussen og brukte førti minutter på reisen mens jeg prøvde å holde kaken i balanse.
Det var trist å vende tilbake til leiligheten jeg hadde følelsen av å være verdens lykkeligste i. Jeg fulgte den kjente veien og la merke til alt som var forandret en ny butikk, et gjerde rundt en gammel tomt… En ny lekeplass var satt opp, og en liten gutt satt med bena i en stor vanndam.
Jeg er på stranden! lo han.
Jeg smilte og ga ham en sjokolade som jeg hadde i lommen.
Her, Robinson!
Bestemor latet som alt var normalt da jeg kom, og sa at det var hun selv som hadde foreslått flyttingen.
Ole kommer innom, kjøper mat, kjører meg til legen hvis jeg må, sa bestemor.
Når var han her sist? spurte jeg.
I går.
Jeg skjønte hun ikke snakket sant, for søppelbøtten under vasken var overfylt og brødet var hardt som stein.
Jeg stikker i butikken og kjøper ost, hadde helt glemt det, foreslo jeg.
Det om osten var bare en løgn.
Bestemor prøvde å avvise, men jeg insisterte. Da jeg dro, glemte jeg med vilje paraplyen min slik at jeg måtte komme tilbake et par dager senere, og da kunne jeg handle for henne igjen. Bestemor satte seg imot, og sa Ole fortsatt kom, men da jeg var syk en uke og ikke kom, ringte hun selv og spurte forsiktig om jeg snart kunne besøke henne.
Det var vanskelig å reise til henne ofte, så jeg fant en løsning: Jeg avtalte med den lille gutten som «lekte strand» at han fikk femti kroner uka for å ta ut søppet for bestemor daglig. Mat bestilte jeg med hjemlevering og kjøpte til og med smarttelefon til henne, og lærte henne å bruke appen. Ole mente bestemor aldri ville greie det, men det gjorde hun. Jeg besøkte henne en gang i uka, noen ganger oftere, noen ganger sjeldnere. Bestemor var der som alltid, og snakket om Oles førstefødte som om det var min egen, viste meg videoer fra Ole på den nye telefonen.
Har du fått se oldebarnet? spurte jeg.
Nei, han er da for liten!
Det var bare på ettårsdagen at oldebarnet kom på besøk. Bestemor ba meg ta ut ti tusen kroner fra kortet hennes til gave. Slik fikk jeg vite om Oles besøk på hans bursdag, på barnets, på nyttår og engang i april, sikkert den blondinens dag. Til alle festdager tok bestemor ut penger til gave.
Hun prøvde å gi meg penger også, men jeg nektet alltid.
Da blir jeg veldig lei meg, sa jeg.
En dag sa bestemor:
Greit. Men da må du love meg å oppfylle én eneste bønn. Så skal jeg slutte å mase om penger.
Hvilken bønn?
Jeg sier det senere.
Senere så senere, tenkte jeg. Og jeg gav henne mitt løfte.
Da jeg ble sammen med Pål, var bestemor den første som fikk vite om det. Jeg hadde ikke kontakt med mamma hun ble etter hvert alkis sammen med stefar, og det eneste jeg fikk høre var at jeg var en ubrukelig taper.
Du lot mannen med leilighet gå! Hvordan kan du være så dum? Du kommer til å leve hele livet ditt i små hybler!
Pål hadde ingen leilighet. Men han lovet å jobbe til han fikk en, og han var fem år yngre enn meg. Jeg sa nei lenge før jeg til slutt ga etter. Han var snill og morsom, hele familien hans tok meg godt imot. De bodde i et hus utenfor Oslo, og i tillegg til eldstebroren Pål var det fem brødre til.
Jeg turte ikke å ta sjansen på å få en jente for syvende gang, sa hans mor med et trist smil. Nå får jeg vente på et barnebarn fra dere! Vil du ha barn, eller satser du på karrière?
Jeg vil ha barn, svarte jeg.
Da venter jeg på barnebarn fra dere, Pål er den mest stabile, de andre er rene villstyringer!
Vi giftet oss nøkternt, uten stor fest, og brukte sparepengene på å reise bort sammen. Jeg bekymret meg mye for bestemor hjemme, men det måtte til.
Og bekymringen var ikke forgjeves. Hvordan det skjedde vet ingen kanskje ble hun dårlig og prøvde å be om hjelp, kanskje ville hun selv ta søppelet ut… De fant henne på trappen, livløs.
Jeg visste jeg ikke måtte gråte, eller bli for oppspilt nettopp dagen før hadde jeg tatt graviditetstesten og gledet meg til å fortelle bestemor… Men hvordan kunne jeg la være å gråte? Hvis jeg ikke hadde reist bort, hadde ingenting skjedd! Jeg rakk ikke begravelsen, Ole sa ikke engang ifra, selv om han visste jeg fortsatt hadde kontakt med bestemor. Men jeg ringte ikke for å krangle.
Noen dager etter ringte Oles kone.
Tror du du er så smart? Vi går til retten og beviser at hun var utilregnelig da hun skrev det der!
Jeg skjønte ikke hva hun mente. Hun ropte, slang skjellsord, og først på slutten forstod jeg at det gjaldt en leilighet.
Neste dag ringte også en advokat. Han ba meg komme for å lese testamentet. Bestemor hadde også skrevet et brev.
Jeg leste brevet med tårer i øynene. Bestemor sa så mange gode ord om meg, takket meg og jeg ble flau jeg hadde aldri gjort dette for å få takk, bare fordi jeg var virkelig glad i henne som min egen familie. Hun var jo den eneste jeg hadde. «Her er min bønn: ta imot denne leiligheten som gave, det er alt jeg har å takke deg med.»
Jeg trodde bestemor mente sitt lille hjem, men advokaten forklarte at det var den store toromsleiligheten Ole og kona hans bodde i. Ettromsleiligheten tilhørte jo Ole, den hadde han fått av bestemor.
Jeg ba om betenkningstid, og sammen med Pål gikk vi igjennom alt. Jeg ville ikke ha noen leilighet, ikke trusler fra Ole og kona, ville ikke risikere barnet mitt for boligens skyld. Men å ikke følge bestemors siste bønn var heller helt feil. Vi diskuterte lenge, og endte til slutt med en løsning.
Vi inviterte Ole og kona til advokaten, og konfererte med ham først. Han mente jeg var for snill, men lot oss ta avgjørelsen.
Oles kone startet krangelen, ville slåss om det ikke var for at Pål stod ved siden av meg; hun kom med trusler.
Hold opp nå! ropte Ole plutselig. Hun har rett til den, hun har tatt vare på bestemor i tre år.
Jeg mistet nesten målet jeg hadde forberedt en lang tale til Ole.
Dette er ingen diskusjon. Vi flytter tingene og gir deg leiligheten, sa han uten å se på meg.
Da sa jeg til dem alle hva jeg hadde bestemt. At jeg ikke ville ødelegge familielivet deres, at jeg ville klare meg godt med den lille ettromsleiligheten i utkanten, at jeg og advokaten hadde snakket om hvordan det kunne ordnes, og at det bare var Oles samtykke som manglet.
Da så Ole på meg for første gang, med skyld i blikket.
Kona hans roet seg med det samme, begynte å kreve kaffe og kjeks, og sa hun burde fått beskjed med én gang, så folk slapp å stresse.
Så fikk jeg en datter. Jeg kalte henne Sonja, samme navn som bestemor. Og Pål sin mor ble så glad. Hun fikk flere barnebarn senere, men Sonja vil alltid være hennes aller mest elskede…
Én eneste bønn Da Vika fikk vite av naboen at bestemoren var flyttet, ble hun overrasket. Hun besø…
