Simon, jeg skjønner alt, men jeg har da ikke blitt ansatt som kokkepike for moren din, hvisket Ingrid frustrert, og la en boks hermetiske erter i handlekurven. Jeg har bare lyst til å kaste alt, sette meg i bilen og kjøre hjem. Vi ble jo lovet en rolig familiekveld for oss tre, men i stedet lager vi mat til en hel bataljon slektninger, mens moren din bare sitter! Er dette egentlig normalt?
Simon trakk skuldrene opp mot ørene og stirret entusiastisk på ingrediensene til krabbepinner, som om de var det mest interessante i verden. Det var et slikt blikk som en hund får når den blir tatt på fersken.
Ingrid, ikke så høyt, folk ser jo på oss… mumlet han, og prøvde å ta henne forsiktig på albuen, men hun trakk den raskt til seg. Mor har kanskje feilberegnet litt, det kan skje oss alle. La oss bare kjøpe det vi skal, komme tilbake og gjøre ferdig salatene. Hold ut for min og høytidens skyld.
«Feilberegnet». For et fantastisk ord.
Ingrid presset tennene så det knaket. Hun visste svært godt at svigermor hadde beregnet alt usedvanlig nøyaktig.
…Alt startet med en telefon en uke tidligere. Valborg Simonsen ringte for å ønske de unge godt nyttår, og tilfeldigvis inviterte hun dem til seg.
Mine kjære, kvitret svigermoren med så sukkersøt stemme at noen kunne fått diabetes bare av å lytte. Kom hit på jul, da vel! Jeg savner dere så. Bare oss tre, mimre litt, prate sammen. Det er så ensomt mellom fire vegger.
Ingrid stivnet med det samme. Hun hadde en ubehagelig magefølelse. «Rolige familieprater» hos svigermor endte alltid med det samme en intens avhør om barnebarn.
Første gang Valborg tok opp dette, var Ingrid og Simon ikke engang gift.
Ingrid, har du aldri tenkt på barn? spurte hun plutselig da de var alene.
Ingrid ble helt satt ut.
Eh… begynte hun nølende, febrilsk søkte hun etter et svar. Jeg vil gjerne ha barn, men ikke akkurat nå. Vi er jo bare kjærester.
Åh, Ingrid, det trenger ikke stå stempel i passet for at barn skal komme, viftet Valborg med hånden. Men alderen… Klokka tikker, du blir ikke yngre. Og jeg heller… Så dør jeg vel uten å ha sett barnebarn.
I starten forsøkte Ingrid å spøke det bort, etter hvert kom de små stikkene tilbake. Til slutt, nesten uten å merke det selv, begynte hun å vike unna svigermor og hennes slitsomme spørsmål for nervenes skyld.
Sånn ble det til at hun og Valborg knapt kjente hverandre; de møttes nærmest ikke. Ingrid hadde fortsatt dette i tankene, men Simon blandet seg inn. Han var altfor høflig og kjærlig sønn til å si nei.
Ingrid, la oss ta turen, maste han etter neste telefon, så henne dypt i øynene. Hun er gammel. Hun er ofte ensom. Bare én gang, for min skyld. Vær så snill.
Simon, jeg holder deg ikke tilbake. Reise du gjerne. Du vet jeg ikke feirer jul.
Men tenk på det som en vanlig middag, ikke som jul, fortsatte han. Mor vil gjerne bli bedre kjent med deg. Vi er jo en familie…
Ingrid sto imot lenge, men til slutt sa hun ja. Hun trodde det ville holde med et smil og litt kake til te. Hvor feil hun tok…
Alt begynte å rakne dagen før. Valborg insisterte på at de skulle komme klokken åtte, «for å sitte lenge sammen». Ingrid var helt imot hun ville sove ut. Med mot og diskusjon fikk hun forhandlet seg til klokken ti.
Groggy trådde de over terskelen hjemme hos svigermor og… ingenting. Ikke noe lukten av kjøtt, ingen susing fra stekepannen. Selveste festens vert møtte dem i frynsete morgenkåpe og hårruller.
Endelig! Dere kom da! utbrøt Valborg ved inngangsdøra. Halv elleve, faktisk! Gjestene er på trappen, og her har ingenting skjedd. Dere burde stått opp tidligere! Nå skal vi hjelpe til.
Ingrid frøs fast med ytterjakken halvveis av.
Hvilke gjester? spurte hun fortumlet.
Åh, hvem ellers… Liv og Vidar fra Bergen er en tur innom, det kunne jeg ikke la være. Tante Sigrid kommer innom fra tredje etasje. Niesen min lover å stikke innom… Jeg kunne jo ikke jage alle vekk! Nå, nok prat, inn på kjøkkenet, tiden flyr!
Her gikk det opp for Ingrid de var ikke invitert som gjester. De var invitert som gratis arbeidskraft.
Høytiden ble til en mareritt. Valborg forvandlet seg fra stolt vertinne til general, og slengte rundt seg med vaskeklut for å vise dominans. Ingen finger rørte hun matlagingen. Ikke nok med det hun hadde kjøpt feilvarer, flere ting manglet helt. Svigermor ga Simon en lang liste og sendte de unge til butikken.
Ingrid var klar til å flykte, men holdt ut for Simon.
Snart var de begge tilbake på sine «arbeidsstasjoner». Ingrid ved skjærebrettet, Simon ved potetskummen. Istedenfor feststemning fikk de hver sin oppgaveliste og drev på i stekevarmen fem timer i strekk.
Mot firetiden begynte gjestene å strømme inn; velduftende, smilende, pyntet. Ingrid og Simon var svette, oppskrapet, og draget av trøtthet hang over dem. De satte seg til bordet i siste liten, med røde kinn og flekkete klær. Det føltes ikke som feiring mest som et liv i motbakke.
Valborg hadde derimot rukket å skifte til pen kjole, sminket seg til med leppestift og satt nå stolt i enden av bordet og mottok ros.
Du er virkelig så flink, Valborg. Hvor mye du har fått til! skrøt en ukjent kvinne mens hun tok av salaten niesen hadde skjært.
Man prøver sitt beste. Alt for gjestene, svarte svigermor, og smilte forsiktig.
Og så midt i stemningen dro Valborg opp barnespørsmålet igjen: hun løftet glasset og holdt en moralsk tale om «klokka som tikker». Om ikke Simon diskret presset kneet mot Ingrid, hadde hun velte salatskålen rett på bordet.
Dette var siste gang, sa hun tørt til Simon på vei hjem. Jeg setter ikke min fot hos moren din mer. Vil du hjelpe henne, så gjør det alene. Jeg er ferdig.
Simon protesterte ikke. Han bare nikket stille.
…Tre måneder passerte. Ingrid fikk tilbake ryggen etter den skjebnesvangre dagen, men den bitre ettersmaken var igjen. Så da Simon i mars sa at moren inviterte igjen, knøt hun haken.
Hun inviterer oss på åttende mars. Sier det skal bare være oss tre kanskje tante Liv stikker innom en liten tur, men det er bare for å gratulere, så drar hun, forklarte Simon, og la til, da han så Ingrids blikk: Du må ikke, bare så du vet det.
Simon stivnet, ventet på skrik og kjeft om ødelagt høytid. Men Ingrid stirret bare ut på vinduet, så…
Ok. Fortell moren din at vi kommer.
Ingrid… Er du sikker? Du sa jo…
Jeg husker. Men hvis jeg sier nei, begynner hun nok en gang med press og ringer oss daglig. Jeg vil at hun aldri inviterer oss igjen, ikke gråter og ikke spiller på sympati. Hør: bare stol på meg. Om du ikke vil slave over grytene igjen.
Simon så vekk. Han bestemte seg for ikke å spørre mer…
…Åttende mars startet, mot alles forventning, ikke med alarmklokke og stress. Ingrid og Simon lå i senga, så på en tullete serie, spiste is rett fra pakken. Ikke noe stress, ikke sminke, ikke leting etter skjorte.
Midt på dagen begynte Valborg å ringe.
Hei, Valborg? Du tror det ikke… Vi har nettopp våknet, sa Ingrid med falsk anger. Vi var opp sent med venner i går, glemte alarmen.
Hvordan går det an, Ingrid? Jeg venter på dere, klagde Valborg. Skynd dere! Gåsen blir kald!
Vi kommer straks! En time, halvannen maks, så er vi der! lovet Ingrid og la på. Hun snudde tilbake til serien.
Simon sendte henne nervøse blikk. Men han var hellig sikker: bedre seng, enn svette på svigermors kjøkken.
Klokka ett ringte telefonen igjen. Ingrid lot den gå før hun tok.
Vi er på vei nå, Valborg! Skal bare ringe taxi er plutselig hos deg, trallet hun, fortsatt under dynen.
En time til ny forklaring.
Det har vært en kollisjon mellom personbil og buss, veien er sperret, meldte Ingrid og dempet TV-en. Kjempestor kø, men det løser seg nok snart.
Mot halv fire brast det for Valborg.
Hvor ER dere?! brølte hun uten den milde tonen fra morgenen. Hvor lang tid tar det? Dere kunne gått til fots!
Men Ingrid hørte smålatter og samtaler i bakgrunnen. Hun knep øynene.
Valborg, er du ikke alene? sa hun rett ut.
Alene ikke alene… Hva gjør det? svarte svigermor irritert. Slektninger kom for å gratulere. Jeg kan ikke jage dem. Så kommer dere eller ikke? Jeg er helt utslitt, klarer ikke stå lenger!
Så hun hadde, igjen, planlagt i hemmelighet, og håpet på gratiskokker. Men denne gang måtte hun ordne alt alene.
Vet du… Vi kommer ikke, svarte Ingrid rolig.
Hva?!
Jeg har blitt dårlig underveis. Tror jeg må snu og dra hjem.
Stillhet på andre siden og brått brøt Valborg ut.
Hvordan våger du?! Utakknemlig pike! Jeg har stått hele dagen over gryter! Hvem har jeg gjort alt dette for? For Hvem?! raste svigermor. Du gjør det med vilje! Plager meg! Får jeg blodpropp nå? Simon! Gi meg Simon!
Simon hørte alt, men rørte seg ikke. Ingrid tenkte litt, trykket på den røde knappen, skrudde av mobilen.
Det ble som jeg sa, sa hun til Simon. Igjen ventet hun på oss som tjenere. Hun får klare seg med staben hun selv har samlet.
…Senere samme kveld kjørte de til Ingrids foreldre.
Forskjellen kjentes fra første sekund. Det var liv og røre, men stemningen var helt annen. Ingen satt og ventet sur, ingen forventet hushjelp. Ingrids mor prøvde å få plass til en enorm salatbolle på bordet. Til og med faren stod og skar brød.
Der kommer ungdommen! strålte faren da Ingrid og svigersønnen kom. Simon, hent noen stoler fra soverommet til stua, dere har ikke sitteplass!
Simon gikk og gjorde det. Ingrid stilte seg ved moren og hjalp med dekketøy.
De hjalp alle til, ja men ikke av tvang. Det kjentes naturlig; hver bidro litt, for at alle skulle ha det fint.
Ved bordet betraktet Ingrid sin mors smil og Simon som snakket livlig med svigerfar, og merket hvordan stresset sakte slapp taket. Rettferdigheten var gjenopprettet. Kanskje litt brutalt, kanskje med litt konflikt, men Valborg ville neppe våge det stuntet igjen. Nå var broene til svigermor brent, men det er bedre enn å være kokkepike i andres liv…
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
