14. oktober
Det er fortsatt noe ugjort her hjemme
Gamle Bestemor Valborg åpnet hageporten med møye, stavret seg mot inngangsdøra, fomlet lenge med det gammeldagse, rustne låset, og gikk inn i sitt gamle, kalde hus. Hun satte seg tungt på en stol ved ovnen som enda ikke var fyrt opp.
Det luktet tomt inne i stua. Hun hadde bare vært borte i tre måneder, men i løpet av den tiden hadde edderkoppnettene rukket å henge seg ned fra taket, den antikke stolen knirket som om den klaget over savnet, vinden ulte gjennom pipen huset hilste henne strengt velkommen: Hvor har du vært, husfrue, hvem har du overlatt oss til? Hvordan skal vi klare vinteren?
Ja, jeg vet det, kjære gamle hus, vent litt så jeg får puste ut Jeg skal snart fyre i ovnen, så skal vi bli varme sammen igjen
For bare ett år siden pilte Bestemor Valborg lett omkring i det gamle huset: kalket vegger, malte vinduskarmer, hentet vann. Hennes lille, lette skikkelse bøyde seg ærbødig foran de gamle bildene på veggen, styrte rundt ovnen, og beveget seg rastløst gjennom hagen for å plante, luke og vanne.
Huset var takknemlig, gulvplankene knirket muntert under de raske, små skrittene hennes, dører og vinduer åpnet seg villig under hendene som var slitne, men fortsatt sterke, og ovnen bakte gyldne brød. Det var godt samliv: Valborg og det gamle huset.
Mannen hennes gikk bort tidlig. Hun hadde oppdratt tre barn alene, gitt dem alle utdannelse, og de hadde klart seg bra i livene sine. Den eldste sønnen var sjøkaptein langt til havs, den andre var oberst i Forsvaret. Begge bodde langt unna, og kom sjeldent hjem.
Bare yngstedatteren, Ingrid, ble værende igjen i bygda som ansvarlig for landbruket. Hun jobbet fra tidlig til sent og kom kun innom hos moren på søndagene og da gjerne med ferske boller i hånden så var det en hel uke til neste gang.
Trøsten var barnebarnet Siv. Hun hadde nærmest vokst opp hos bestemor.
Og for en ung kvinne det hadde blitt ut av henne! Vakker var hun: store grå øyne, hår som solmoden havre helt ned til livet, tykt, krøllete og blankt det skinte som gull. Når hun slo håret opp i en hestehale, falt lokkene som et dryss over skuldrene. Guttene i bygda ble stående målløse hver gang hun viste seg. Figuren var flott, og hvor hadde vel ei bygdejente fått slik holdning og skjønnhet fra?
Bestemor Valborg hadde vært pen i sin ungdom, men om man tok det gamle bildet hennes og la ved siden av et av Siv, da så det ut som en budeie mot en dronning
Hun var klok også. Hun hadde utdannet seg ved landbrukshøyskolen i Oslo, og flyttet deretter hjem igjen for å jobbe som økonom. Gifte seg gjorde hun også med bygdas dyrlege og gjennom statens boligprogram for unge familier fikk de et flunkende nytt murhus.
Det var ikke småtterier, det huset solid, moderne, murstein og alt. Nesten en liten villa, ikke bare et hjem.
Men rundt bestemorens gamle stuehus bugnet det av hage, bærbusker og blomster. Rundt Siv sitt nye hus hadde ingenting rukket å vokse, det var bare et par stusselige stauder der. Og hagearbeid var ikke Sivs sterke side. Hun var nok vokst opp i bygda, men var av det sarte slaget, alltid skånet av bestemor for trekk og tungt arbeid.
Så fikk Siv en sønn, Vidar. Med småbarn i huset ble det ikke tid til grønnsakshage, og Siv begynte å tigge bestemor om å flytte inn hos dem: Kom nå, huset her er stort og moderne, du slipper å fyre!
Bestemor Valborg hadde rundet åtti, beina lystret ikke som før, sykdom kom snikende. Hun ga etter, og flyttet til Siv.
Hun forsøkte å hjelpe til, men etter noen måneder hørte hun Siv si:
Bestemor, jeg er så glad i deg det vet du! Men du bare sitter, du arbeidet jo bestandig før! Jeg hadde håpet du kunne hjelpe til her
Men jeg klarer jo ikke, kjære beina bærer meg ikke lenger. Jeg har blitt gammel
Jammen, du ble liksom gammel med en gang du kom hit, du, bestemor
Så ble bestemor Valborg sendt hjem igjen, og hun følte seg enda mer mislykket for ikke å være til nytte for sitt elskede barnebarn. Helt oppgitt ble hun, orket nesten ikke å gå mellom senga og bordet, langt mindre til kirken som hun hadde elsket å besøke.
Presten, Pater Bjarne, kom på besøk. Han hadde fulgt Valborg trofast gjennom årene, visste hvor flittig og pålitelig hun hadde vært i menigheten. Han så seg rundt i stua var det kaldt, ovnen glødet bare så vidt, på gulvet var det iskaldt, hun satt med en avlagt strikkejakke og et flekkete skaut, og tøflene var temmelig fillete.
Presten sukket bestemor trengte hjelp. Kanskje Anna, som bodde nært og fortsatt var sprek, kunne hjelpe?
Han fikk frem brød, småkaker, og en halv fersk fiskepai som kona hans, Marianne, hadde sendt med. Så rullet han opp ermene, renset ovnen, bar inn ved, fikk fyr og satte vann over til en kopp te.
Kjære deg, Pater! Du må hjelpe meg med adressene på disse konvoluttene skriver jeg selv, blir det bare skriblerier ingen forstår.
Pater Bjarne satte seg ned og skrev adressene, og kikket bort på de ustø bokstavene i brevene. Med store, skjelvende bokstaver sto det: «Jeg har det riktig godt, kjære sønn. Alt er bra her hjemme, Gud være lovet!»
Men det var flekker overalt på arket, og flekkene luktet salt.
Anna tok på seg ansvaret for bestemor, og Pater Bjarne sørget for å komme innom jevnlig med nattverd og omsorg. Annas mann, Ove, en gammel sjømann, hentet henne til gudstjeneste på motorsykkelen på høytidsdagene. Livet fant roligere former igjen.
Siv kom sjeldnere på besøk, og så, noen år senere, ble hun alvorlig syk. Hun hadde lenge vært plaget med magen, men skyldte på det vanlige. Legene fant ut at det var lungekreft, og på et halvt år visnet Siv bort.
Mannen hennes slo rot på kirkegården, satt og drakk ved grava, hadde stort sett ingen plass i livet for andre. Sønnen deres, lille Vidar på fire, var etterlatt, forsømt, sulten og skitten.
Ingrid, tanten og landbrukslederen, tok ham til seg, men hennes arbeidsdager var fulle, og det ble snakket om å sende gutten på internat. Internatet var ikke så galt, med mat og en snill bestyrer, men hjem var det ikke. Ingrid hadde ikke noe valg, hun måtte holde ut til pensjonisttilværelsen.
En dag ankom bestemor Valborg igjen, sittende i sidevognen på Oves gamle motorsykkel, og hun sa uten å nøle:
Jeg tar Vidar til meg.
Mamma, du går jo nesten ikke! Hvordan skal du klare en liten gutt? Han må jo ha varme måltider, rene klær
Så lenge jeg lever, setter jeg ikke Vidar bort på internat, svarte bestemor bestemt.
Alle ble overrasket av bestemorens styrke til og med de som trodde hun hadde mistet vettet på sine gamle dager. Hvordan kunne hun ta vare på et barn da hun selv trengte hjelp?
Presten hadde uro i magen da han dro for å besøke henne etter gudstjenesten. Hvordan ville han finne Valborg og lille Vidar? Sultne og forkomne?
Inne i stua var det varmt, ovnen sprak og luktet hjemmebakst. Vidar satt nyvasket og velkledd på sofaen og hørte på eventyrplater. Og bestemor Valborg? Hun danset lett rundt med brett og bakebolle, laget små ostehorn og vispet egg i røra. Beina hennes beveget seg kjappere enn de hadde gjort på årevis.
Kjære Bjarne! Jeg lager boller akkurat nå vent litt, så får du og Marianne og lille Kåre noe varmt å smake på!
Presten kom hjem og snakket lenge med kona Marianne om hva han hadde sett. Hun tok frem en gammeldags blå kladdebok hun hadde arvet etter oldemoren sin, bladde opp og leste:
«Gamle Vera Overland hadde levd sitt lange liv og var sikker på at nå var det slutt. Hun sov dårlig, ba lenge foran ikonene sine, og en februarkveld la hun seg og sa til sine nærmeste: ‘Nå må dere hente presten, for nå skal jeg dø.’ Ansiktet ble hvitt som snøen ute.
Men den dagen kom barnebarnet hjem fra sykehuset med en nyfødt. Ungen skrek, moren var utmattet, og Vera fikk ikke fred til å dø. Plutselig satte hun seg opp, tok på tøflene, gikk ut og trøstet barnebarnet og oldebarnet. Da familien kom hjem, var oldemora i full vigør, gikk omkring med babyen på armen, mens barnebarnet fikk hvile.»
Marianne smilte til meg og sa: Min oldemor, Vera, elsket meg så høyt at hun ikke kunne dø. Hun sa alltid: ‘Å dø, det kan vente det er fortsatt ting å gjøre her hjemme!’
Hun levde ti nye år etterpå, hjalp mamma å oppdra meg sitt kjære oldebarn.
Og jeg smilte tilbake, og tenkte for meg selv: Ja, sånn er det med ekte kjærlighet den finner alltid styrken til å fullføre det livet byr på, så lenge det gjenstår noe hjemme.
