Einar, jeg forstår alt, men jeg har ikke skrevet under på å være kokk for din mor, sa Signe irritert og slengte en boks med erter ned i handlevognen. Jeg har mest lyst til å legge alt fra meg, sette meg i bilen og dra hjem. Det skulle være en stille familiemiddag for oss tre, men nå lager vi mat til et helt regiment av slektninger mens moren din bare sitter der! Synes du det er greit?
Einar sank sammen og studerte innholdsfortegnelsen på krabbepinnene, som om det var veldig spennende. Han så ut som en hund som var tatt på fersken.
Signe, ro deg ned litt, folk ser jo på oss, det er flaut mumlet han og prøvde å gripe henne i albuen, men hun rykket til seg armen. Mamma overvurderte nok kreftene sine, sånt skjer. La oss bare handle det på listen, så drar vi hjem og gjør ferdig salatene. Vær så snill, for min og høytidens skyld.
«Overvurderte kreftene», tenkte Signe, for en elegant måte å si det på.
Signe bet tennene sammen av sinne, for hun skjønte godt at svigermoren hadde regnet ut alt sammen meget nøye.
Alt begynte forrige uke da Bergliot Henriksen ringte, Einar og Signes svigermor, for å ønske dem godt nyttår, før hun plutselig inviterte dem hjem til seg på julefeiring.
Kjære, kom til meg på jul, lokket Bergliot med en stemme så sukkersøt at den ga deg diabetes. Det er så lenge siden jeg har sett dere, jeg savner dere! Vi kan bare sitte sammen, prate og minnes gamle dager. Det er så ensomt i leiligheten alene.
Signe ble straks skeptisk. Instinktet hennes sa at det var noe ugler i mosen. Disse «rolige familiemiddager» hos svigermor endte alltid med et forhør om barnebarn.
Da Bergliot første gang tok opp temaet, var ikke Signe og Einar engang gift.
Signe, har du ikke tenkt på barn? spurte hun plutselig, da de satt alene.
Signe ble satt ut.
Eh Jeg vil gjerne ha barn, men kanskje ikke akkurat nå. Vi har jo akkurat begynt å treffe hverandre, svarte hun nølende.
Åh, Signe, trengs ikke giftemål for barn, vinket Bergliot. Men alder Klokken tikker, du blir ikke yngre. Det gjør ikke jeg heller. Jeg vil jo så gjerne se barnebarn før jeg dør.
I begynnelsen lo Signe det bort, etter hvert ble hun mer på defensiven, og til slutt begynte hun å unngå svigermoren for å beholde roen.
Det endte med at hun og Bergliot knapt kjente hverandre og ikke hadde kontakt. Signe ville ha fortsatt slik, men Einar blandet seg inn; han var altfor snill sønn til å nekte sin mor.
Signe, vi kan jo reise, ba han henne, med bedende blikk etter neste telefon fra moren. Hun er jo gammel, og veldig ensom. Bare én gang, for min skyld. Vær så snill.
Einar, jeg holder deg ikke tilbake. Dra du. Du vet jeg ikke feirer jul.
Men tenk på det som en vanlig familiemiddag, argumenterte Einar. Mamma vil prøve å bedre forholdet til deg. Vi er jo familie
Signe protesterte lenge, men til slutt gikk hun med på det, og håpet å komme unna med en høflig smil og et te- og kakebesøk. Så feil hun tok…
Det gikk alt galt allerede dagen før. Bergliot krevde at de skulle komme klokken åtte om morgenen, så de kunne være sammen lenge. Signe motsatte seg kraftig; hun ville sove ut. Etter mye diskusjon fikk hun utsatt oppmøtet til klokken ti.
Da de en trøtte morgen steg inn i svigermorens leilighet, merket de ingenting: Ingen kjøttduft, ingen stekesprut. Bergliot møtte dem i en slitt morgenkåpe og hårruller.
Endelig! Kom dere inn, skal dere ikke dusje bort støvet? bjeffet Bergliot til velkomst. Klokka er halv elleve! Gjestene er straks på døra, men kjøkkenet er tomt. Dere skulle vært tidligere opp! Nå må dere hjelpe til.
Signe ble stående med jakken i hånden.
Hvilke gjester? spurte hun forvirret.
Hvilke?! Jo, Liv og Vidar er forbi fra Trondheim, kunne ikke la dem gå forbi. Tante Åse popper inn, niesen har sagt hun skal komme Kunne ikke vise dem bort! Så, ingen tid til snakk, alle på kjøkkenet!
Signe innså plutselig omfanget av katastrofen. De var invitert ikke som gjester, men som gratis arbeidskraft.
Høytiden ble til et mareritt. Bergliot gikk fra å være vertinne til general, med en klut som sverd, dirigerte rundt etter beste evne og gjorde selv minimalt. Og da det i tillegg manglet halvparten av råvarene, sendte hun Einar og Signe til butikken med en lang handleliste.
Signe vurderte å stikke av, men bestemte seg for å holde ut for mannens skyld.
Snart var de tilbake, hver til sin stasjon: Signe ved skjærefjølen, Einar ved grønnsakene. Den lovede feststemningen ble byttet ut med et arbeidsark. De stod på i fem timer uten pause.
Mot firetiden kom gjestene, pyntet, friskduftende, glade. Signe og Einar var svette og utmattet. De slepte seg til bordet, røde og flekkete, og knapt i stand til å feire.
Bergliot, derimot, hadde rukket å skifte og sminke seg, og satt nå i midten av bordet mens hun mottok komplimenter.
Du er som alltid, Bergliot, så fantastisk! sa en fremmed kvinne mens hun forsyner seg av Signe sin salat.
Man prøver, alt for gjestene, svarte Bergliot beskjedent med et smil.
Så fulgte det obligatoriske barnebarn-tosten, om «tikkende klokker». Om ikke Einar hadde lagt hånden på Signes kne, hadde hun trolig slengt bolle med rødbetsalat på bordet.
Dette var siste gang, sa hun tørt til Einar, mens de kjørte hjem sent på kvelden. Nå får du reise til din mor og hjelpe alene om du vil. For meg er det nok.
Einar nikket bare uten motargumenter.
Tre måneder gikk. Signe hadde for lengst sluttet å ha vondt i ryggen etter maraton-søndagen, men ubehag satt igjen. Så, i første uke av mars, fortalte Einar at mamma inviterte dem til bursdag.
Hun sier det er kun oss tre denne gangen. Kanskje tante Liv kommer en tur, men hun hilser bare og går, sa Einar, men la til da han så Signes blikk, Du trenger ikke komme, hvis du ikke vil. Det er helt opp til deg.
Einar ventet påkrangling og sinte ord om ødelagt feiring, men Signe så tankefullt ut av vinduet, før hun sa:
Greit. Si til moren din at vi kommer.
Signe Er du sikker? Du sa jo
Jeg vet hva jeg sa. Men sier jeg nei, kommer hun til å ringe og mase hver dag, som sist. Nå skal jeg sørge for at hun ikke inviterer oss igjen. Bare stol på meg, om du ikke vil stå på kjøkkenet enda en gang.
Einar valgte å ikke spørre mer
8. mars, mot alle Bergliots forventninger, startet dagen ikke med alarm og mas. Signe og Einar lå i sengen, så på en tåpelig serie og spiste iskrem fra skålen. Ingen stress, ingen sminke, ingen skjortejakt.
Da klokken ble tolv, begynte Bergliot å ringe.
Hallo, Bergliot? Du vil ikke tro det Vi har nettopp våknet, sa Signe med en falsk beklagelse. Vi ble sent ute med venner i går, sov over alarmen.
Men Signe, jeg har jo ventet på dere! svarte Bergliot misfornøyd. Gåsen blir kald.
Vi skal straks gå, en time eller så, lovet Signe og la på.
Einar så nervøst på henne, men sa ingenting. Å ligge i varm seng var vesentlig bedre enn å slite seg ut på svigermorens kjøkken.
En time senere ringte Bergliot igjen. Denne gangen lot Signe det gå litt før hun svarte.
Vi er på vei, Bergliot! Skal bare bestille taxi, kvitret Signe, fortsatt i sengen.
Enda en time senere fikk hun enda et påfunn.
Det har skjedd en ulykke, veien er sperret sa hun, mens hun dempet lyden på TV-en. Store køer. Vi kommer så fort det løser seg.
Halv fire mistet Bergliot tålmodigheten.
Hvor er dere?! ropte hun, med langt mindre vennlig tone enn tidligere på dagen. Dere måtte jo vært fremme for lenge siden!
Signe kunne høre latter og prat i bakgrunnen, og spurte:
Bergliot, er du ikke alene?
Alene, ikke alene Det spiller vel ingen rolle? svarte hun surt. Slekt kom for å gratulere. Kan ikke bare vise folk ut! Kommer dere, eller? Jeg er helt utslitt.
Da var det nok. Bergliot ventet igjen gratis hjelp til hele følge, men denne gang måtte hun klare det selv.
Vet du hva, Bergliot Vi kommer ikke, sa Signe rolig.
Hva?!
Jeg begynner å bli dårlig. Vi snur og drar hjem.
Det ble først helt stille i andre enden, så kom utbruddet.
Hvordan våger du?! Utakknemlig drittunge! Jeg har stått ved kjøkkenet hele dagen, for hvem? For hvem?! Du gjør det med vilje! Hva om jeg får slag?! Einar, gi meg Einar!
Einar hørte alt, men reagerte ikke. Signe tenkte litt, trykket på den røde knappen og slo av mobilen.
Det var akkurat som jeg trodde, sa hun til Einar. Det var folk der igjen, og vi forventes å jobbe. Nå får hun klare seg selv.
Senere dro de til Signes foreldre.
Differensen var tydelig fra første skritt. Her var det også mye aktivitet, men atmosfæren var god. Ingen ventet på å bli servert som konger. Moren til Signe prøvde å få plass til en stor salat, og faren skar brødskiver.
Så koselig at dere kom! utbrøt faren da paret kom inn. Einar, hent noen stoler fra soverommet, så får dere sitte.
Einar gikk for å hjelpe, Signe hjalp moren å sette frem tallerkener.
De hjalp til, ja, men ikke av plikt. Her var det naturlig alle gjorde sitt for å bidra til fellesskapet.
Ved bordet så Signe på sin smilende mor og Einar som diskuterte livlig med svigerfar, og kjente roen senke seg. Rettferdigheten seiret endelig. Det ble kanskje dramatisk, men Bergliot kommer neppe til å prøve seg med samme taktikk igjen. Nå er broene mellom Signe og svigermoren brent, men det er bedre enn å være tjener på andres fest. Livets lærdom er at respekt og omsorg må gå begge veier og ingen skal la seg bruke til å bære andre på ryggen gjennom livet.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
