Kjærlighet
En kveld var jeg i ferd med å vaske på helsestasjonen på den andre siden av elven. Plutselig hørte jeg døren knirke, tungt, som om noen lente seg inn med hele kroppen. Jeg snudde meg, og der stod du milde det som lignet på Mikal, vår bygdes stolte og dyktige kar. Han kunne alt, fra snekker til fisker, men Mikal pleide alltid å ha en stor, buskete skjegg, grått som vinteren, duftende av sagflis og hjemmeblandet tobakk. Nå stod det en fremmed Mikal med glatt, blek kinn, et plaster over et kutt på halsen, og hele rommet ble fylt med en tung aroma av Eau de Cologne den klassiske «Chypre» så jeg nesten fikk tårer i øynene. Hadde virkelig Mikal barbert av seg skjegget til siste hårstrå?
Mikal Ingvaldsen, sa jeg, mens jeg la ned vaskekosten, er det deg? Eller har du sendt lillebroren din denne gangen?
Han vred lua i hendene, unngikk blikket mitt.
Det er meg, Sigrid, det er meg Kan du gi meg noe? Fra hjertet. Og fra nervene.
Jeg ble straks profesjonell, satte ham på benken, fant frem blodtrykksmåleren.
Hva har skjedd? spurte jeg. Hvor gjør det vondt?
Overalt, mumlet han. Som om noen banker på innsiden med en hammer. Jeg får ikke sove. Og hendene mine skjelver.
Blodtrykket hans var 160 over 100 altfor høyt for Mikal, som aldri gikk til legen og knakk spiker med fingrene.
Så, sa jeg strengt. La oss høre sannheten. Har du jobbet for mye, eller har dere kranglet litt, du og Margrete?
Da jeg sa navnet til kona hans rykket han til; ansiktet ble flekkete, kjeven spent. Margrete, hans stille og beskjedne hustru, har alltid gått ved siden av ham som tråden i nålen, aldri sagt ham imot, bare «Mikal» og «Mikal». Mikal selv er som en gammel, grov rot vanskelig å komme inn på.
Bare gi meg noen dråper, og ikke spør. Din jobb er å hjelpe, ikke å grave.
Jeg ga ham dråper med Hjertetiner, la en tablett med Calmavol under tungen. Han satt litt, pustet dypt, takket med et grynt og gikk. Jeg så etter ham ut vinduet han gikk raskere enn vanlig, nesten ungdommelig.
«Hm er det mulig han har fått dilla på noe nytt? Forelsket seg på gamle dager?»
Bygda vår er som en bikube nyser du på en side, så vet alle det på den andre.
Neste dag kom postbudet i bygda heter hun Liv inn på helsestasjonen, nesten med meldingstonen i stemmen:
Sigrid! Har du hørt hva Mikal har gjort? Han har mistet vettet! Ikke bare har han barbert skjegget, men han var faktisk i Drammen sentrum med bussen, og kom hjem med poser som han skjulte under jakken. Og Astrid, hun som jobber i tekstilavdelingen på kjøpesenteret, ringte meg og spurte om hvorfor Mikal selv hadde handlet stoffer, og sett innom gullsmeden!
Hjertet mitt sank. Det var tydelig han hadde fått øynene på noen Men hvem? Alle kjenner alle her.
Og Margrete? spurte jeg stille.
Liv så på meg med et trist blikk:
Margrete Hun går rundt, mørk som et tordensky. Øynene våte. Naboene sier han har sendt henne ut i sommerkjøkkenet for å sove. Han sier: «Ikke forstyrr, jeg har et prosjekt.» Prosjekt? Pff Alle vet hva slags prosjekt en snekker har om natten.
Et par dager senere kom Margrete, liten og spinkel, i et gammelt ullskjerf.
Sigrid, hvisker hun, kan jeg komme inn?
Jeg satte henne ved ovnen, helte varm te med bringebær. Hun holdt koppen med begge hender, stirret i veggen.
Han er på vei bort fra meg, Sigrid. Førti år har vi levd sammen, fått barn, fått barnebarn og nå er det over.
Men hvorfor tror du det, Margrete? forsøkte jeg å berolige, men hjertet mitt brant.
Han har blitt fremmed. Barberer seg hver dag. Bruker, dette hun rynket nesen parfymen. Og i går fant jeg kvittering fra gullsmeden «Gulltråden» i lommen hans. Han lyver meg rett i øynene, ser ikke på meg stille, gamle tårer trillet, og rynkene ble dypere. Han har åpnet kommoden med alle mine gamle kjoler på loftet. Jeg kom inn han glodde på meg: «Hva glor du på?» og slo døren igjen. Ja, jeg er gammel, ikke så fin lenger. Men han er ikke noen ungdom selv
Jeg strøk henne over det magre skulderet, og tenkte: «Åh, menn hva er det dere holder på med?»
Vær tålmodig, Margrete, sa jeg. Kanskje det ikke er som det ser ut.
Men hvordan? Hun lo bittert. Han synger! Stenger seg inne i låven, banker med hammeren, og synger. «Å, blomstrende rød» Han har aldri sunget før. Han har forelsket seg, Sigrid. Det er sikkert.
Da hun gikk, lå jeg våken hele natten. Mikal, så sterk og solid som en eik, kunne han virkelig bryte opp familien nå? Nei, slik en mann er han ikke. Streng, ja. Tause, ja. Men aldri sleip.
Uken gikk, og ryktene i bygda kokte som surdeig. Fantasifulle forklaringer florerte: alt fra den unge bibliotekaren i Drammen til en eller annen bydame som visstnok har kjøpt hytte ved vannet.
Men Mikal var fjern, med brennende øyne, magrere, og oppstemt på en rar måte. Han så ingen.
Lørdag kveld kom nabogutten løpende:
Tante Sigrid! Gamle-Mikal har falt på tunet! Margrete roper etter deg!
Jeg slengte vesken med det røde korset over skulderen og sprang. Galosjene skled på det våte gresset. Tankene slo: «Bare ikke hjerteinfarkt! Kjære Gud, ikke infarkt!»
Da jeg kom inn på tunet lå Mikal på bakken, ansiktet grått, blå lepper. Margrete satt på kne å gråt og holdt hodet hans nær seg. Hele tunet var dekket av planker, utskårne lister, malingsbokser. Midt i dette kaoset stod en halvferdig, luftig, hvit paviljong.
Jeg krøp bort til ham, fant pulsen den gikk fort. Blodtrykket var høyt.
Hva skjedde? spurte jeg.
Planken for tung jeg løftet den Så ble alt mørkt Skudd i ryggen og her han pekte på brystet.
Han hadde overanstrengt seg. Jeg stakk ham et par sprøyter, dempet smerten og senket trykket. Han lå litt, pustet rolig.
Så, sa jeg bestemt, Margrete hent naboen, så vi får ham inn. Ikke ligge på den rå bakken.
Vi fikk Mikal inn og lagt i sengen.
Mikal, hvisket Margrete. Hvorfor denne paviljongen? Det er jo høst, snart vinter.
Han så på henne lenge, trakk pusten dypt, famlet under puten og dro frem en liten eske med fløyel, og en gammel slitt notatbok, gulnet og oppskrapt.
Det var ikke slik jeg ville gjøre det, Margrete, sa han med stemme som en gutt. Husker du hva dagen i morgen er?
Margrete stirret, tygde leppen:
Tjuende oktober Søndag
Og for førti år siden?
Hun gispet, la hånden over munnen.
Herregud, Mikal, jeg hadde glemt det helt. Med all denne bekymringen. Vår rubinsbryllupsdag!
Han rakte henne dagboken:
Dette er din gamle dagbok, Margrete. Jeg fant den på loftet i den gamle kommoden.
Du har lest den? Hun rødmet.
Lest hele, nikket han. Tilgi meg, gamle tosk. Jeg leste og hjertet gråt.
Jeg satt stille, trakk nesten ikke pusten. Bare gamledags veggur tikker, tik-tak, tik-tak.
Du drømte om et hus, en hage, og en hvit paviljong ved bekken, der vi kunne drikke te og høre på grammofon. Du ville ha en blå kjole med blonder Jeg har alltid bare jobbet på byggeplasser, i skogen Huset ble stående, men paviljongen det ble alltid «senere». Manglet penger, tid, eller krefter. Du ba aldri om noe, bare tålte meg med mitt bjørnehjerte.
Han snudde seg mot henne:
Så har livet nesten rullet forbi. Jeg har aldri gitt deg eventyr, aldri gitt deg blå kjolen. Så jeg ville rekke det til datoen vår. Kjørte til byen for stoff og en ring. Ole, syersken, sydde kjolen etter dine gamle mål. Og paviljongen ja, jeg tok meg vann over hodet, gammel stubbe. Ville overraske deg. Bare latter fra folk og smerte for deg.
Margrete krøp frem til sengen, la seg på kne og klemte ansiktet mot hans ru, klamme snekkerhånd.
Du er en tosk, Mikal, hvisket hun gjennom tårer, men stemmen var så fylt av glede at den kunne øses. Du er så dum Jeg trodde du hadde funnet en annen, en yngre. Og at du ikke elsket meg lenger Og så, paviljong
Mikal rykket til: Margrete, hva slags annen? Ta kjolen fra skapet, prøv den. Passer den?
Passer, nikket hun, uten å løfte hodet. Selv om den er for liten, skal jeg ha den på.
Jeg måtte snufse litt, kjente tårer i øyekroken. Jeg reiste meg, pakket sammen blodtrykksapparatet.
Så, sa jeg med påtatt streng stemme Pasient, du har streng pålegg om sengeleie. Ingen planker, ingen hammer. Jeg kommer i morgen og kontrollerer.
Mikal så på meg Sigrid Ikke si det til folk. Bygda vil le si jeg er gal.
De skjønner ingenting, sa jeg. Slapp av. Skål for kjærligheten.
Jeg gikk ut på trammen. Skyene trakk seg til side og en gigantisk gul måne skinnet. Luften var ren, duftende av vått løv, litt røyk, og epler selv om de for lengst er borte.
Ingen hemmeligheter varer lenge i bygda. Snart var det kjent at Mikal hadde prøvd å gjøre noe fint for kona og blitt dårlig.
Tidlig neste dag strømmet folk til huset til Mikal og Margrete menn med verktøy, smeden med pyntede hengsler, snekkeren med maling. Arbeidet kokte som på 17. mai.
Mot kvelden stod paviljongen hvit, med blonder, som en brud. Bordet i paviljongen ble dekket med brodert duk, samovar funnet frem, kopper på platene. Det var så vakkert, folk satt både inne og rundt.
Så kom Margrete ut, i den blå kjolen, med ring på fingeren, håret pent, litt røde lepper, øynene som lykter og ved siden av, en blek men stolt Mikal i dress med arbeidsmedaljer og slips.
Mikal fant frem en gammel grammofon han hadde byttet til seg hos en byantikvar. Platen knaste, og melodien strømmet: «Hjerte, du vil aldri ha ro»
Han bød Margrete dans, og de svevet langsomt beina var ikke som før, men han så på henne som om de hadde kjent hverandre i førti minutter, ikke førti år.
Hele bygden så på. Konene tørket øynene med hjørnene av tørkleet. Mennene stod og røykte stille, kikket ned, og tenkte vel på sine koner når ga de sist blomster eller sa «takk»?
Og jeg tenkte, hvor mange krefter vi bruker på mistanker, på bitterhet, på tomme ord når livet egentlig er kortere enn vi tror. Det aller viktigste er: en varm hånd, ett blikk og det lyset som brenner kun for deg.
