Foreldrekjærlighet.
Barn er livets blomster, pleide mamma å si. Pappa, derimot, lo og la alltid til:
På foreldrenes grav, mente han, med et skråblikk på barns påfunn, trassanfall og evige støy.
Jeg sukket stille, men lykkelig, idet jeg fikk plassert barna i drosjen. Ingrid er fire år, lille Sindre halvannet. Begge hadde hatt noen fantastiske dager hos besteforeldrene: småkaker, klemmer, eventyr og akkurat passe mengder med gleder som det aldri er så mye av hjemme.
Jeg selv hadde virkelig satt pris på denne turen. Foreldre, søstre, nieser og nevøer hjemmet som tar imot oss uten krav eller forklaring. Mammas mat, umulig å takke nei til. Juletreet, tindrende av lys og gamle, kjærlige kuler som er gått i arv. Pappas skåler, litt lange men alltid fra hjertet. Gaver fra mamma gjennomtenkte, nyttige, fulle av omsorg.
Et lite øyeblikk kjentes det som å være barn igjen. Jeg ville bare si: «Mamma, pappa, takk for at dere finnes!»
I år bestemte vi, jeg og Eirik, oss for å gi foreldrene mine en spesiell gave. Ikke av plikt, men av takknemlighet. For den trygge barndommen. For kjærligheten og omtanken som preget livet til meg og mine søstre. For tilliten de viste Eirik da de slapp ham inn i familien, og overlot ham det kjæreste de hadde meg. For støtten, troen på oss, og deltagelsen ved alle våre viktige øyeblikk.
Jeg har alltid drømt om å gi pappa en bil, sa Eirik en kveld. Men min far rakk aldri oppleve det.
Han tidde litt, før han fortsatte med varmt blikk:
Men til din far skal vi jammen gjøre det!
Jeg smilte og så på mannen min med den kjærligheten som rommer både takknemlighet, respekt og håp for fremtiden.
Som avtalt, besøkte jeg foreldrene mine sammen med barna. Med meg hadde jeg gjennomsiktige bokser fylt med hjemmelagde salater, kjøttretter og godsaker alt laget med omhu.
Sindre overleverte stolt en kjempebukett roser til mormor nesten like tung som ham selv. Jeg klemte pappa, kysset ham på kinnet og tok inn alt det hjemlige; den kjære duften av barndomshjemmet.
Hvor er Eirik? Kommer han ikke? spurte foreldrene nysgjerrig.
Da ringte telefonen min.
Det er Eirik, sa jeg med et smil. Han blir litt forsinket. Sier vi kan starte uten ham.
Barna løp allerede mot stua. Under det svære, pyntede juletreet lå alle mulige pakker, pent merket fra «Julenissen» til hver og én av oss.
Som vanlig fikk Ingrid flest gaver. I én pakke Askepotts magiske vogn. I en annen to nydelige hvite hester med lange, gyldne maner. Selv «glasskoene» til prinsessen var med. Så ennå en: en luftig kjole med stor, snurrende skjørt og lange hansker besatt med glitrende stener. Smykker, et eventyrspeil, barneparfyme, hobbysett, bøker
Sindre fikk en kjempestor eske med en parkeringsgarasje i flere etasjer: små, blanke biler heises opp i heisen og rurer nedover de spiralformede banene. Ellers: en stor dinosaur med lysende øyne, pil og bue, et basseng fylt med fargerike baller, en glitrende laserpistol med alle regnbuens farger. Og selvfølgelig, haugevis med tegnebøker, fargestifter og magiske tusjer.
Jeg ble heller ikke glemt!
I en liten gaveeske pyntet med sløyfe lå et par gulløredobber med glitrende steiner de fanget lyset fra juletreet.
På bordet sto min favoritt: «Maurtua»-kake med hasselnøtter, rosiner, kandiserte frukter og sjokoladespon. Akkurat som da jeg var liten.
Under treet lå også egne gaver til Eirik strengt forbudt å åpne før svigersønnen selv var til stede.
Vi omfavnet besteforeldrene og overleverte trivelige gaver: mamma fikk en eske franske parfymer, pappa et sølvarmbånd i særpreget mønster. Ingrid overrakte stolt et portrett hun selv hadde tegnet av bestemor og bestefar litt som et «etterlysningsbilde», men så rørende og morsomt at alle lo og koste seg.
Men hovedgaven ventet ennå!
En snau halvtime etter de første skålene, da jubelen hadde lagt seg litt og alle kikket på gavene, tok jeg på øredobbene. De glitret som snøkrystaller og fikk meg til å smile.
Ingrid så nøye på meg og spurte:
Mamma, tok du på øredobbene så jeg skulle si at du var pen?
Ja, akkurat derfor, svarte jeg ærlig.
Du er veldig pen! sa hun høytidelig. Og jeg også! Pappa også! Og Sindre! mer latter rundt bordet.
Men hvor er vår kjære svigersønn? Nå må han snart komme!
Akkurat da: Signallyset blinket, porten gled opp og inn på tunet rullet en stor, hvit bil, tutende og skinnende i vintersolen.
Alle strømmet ut barn og voksne i munter klynge, og trakk pusten i den friske vinterlufta.
Ved porten skinte den. En splitter ny bil, med ballonger festet i bakspeilene og på panseret.
Eirik sto bak rattet, gikk rolig ut og over til pappa. Rakte ham nøklene.
Dette er til dere Fra hjertet.
Han ga ham en ekte, maskulin klem solid, trygg, uten store ord. Pappa rykket et skritt tilbake, forvirret og smilende.
Hva i all verden Dere er nå rare, barn Jeg kan da ikke ordene snublet i ham, som om han knapt våget å tro det.
Men vi førte ham varsomt bort til bilen, satte ham bak rattet. Han strøk hånden over det blanke rattet, kikket på dashbordet det blinket med en nesten eventyrlig glød. Den nye interiøret luktet dyrt skinn og kommende eventyr.
Pappa tørket øyekroken øynene som sjelden ser tårer.
Jøss var alt han klarte å si, før han omfavnet oss alle, en etter en meg, Eirik, barnebarna, kona si.
Feiringen kunne ikke vært bedre.
Alle var lykkelige. Disse dagene varmet både små og store hjerter. Men alt har sin tid, og vi måtte hjem hver til vårt igjen.
Neste morgen dro Eirik på jobb. Svigerfar kjørte ham bort i den nye bilen selvsikker, stolt, som om årene var skrudd flere år tilbake. Jeg sto og så etter dem med et smil. Gaven levde sitt eget liv, akkurat som tenkt.
Etter lunsj ringte jeg etter taxi. Koffertene var lettere enn på vei hit, men hjertene mye tyngre av glede og minner. Ingrid ga bestemor en ekstra klem, Sindre vinket til bestefar og trykte en liten bil i hånden.
Barna og jeg satte oss inn i drosjen. Veien var rolig, barna smøg seg tett inn til hverandre og sovnet på baksetet trygge og mette, lykkelige.
På vei hjem ba jeg sjåføren stoppe ved en liten butikk langs veien.
Jeg skal bare inn og kjøpe bleier og vann, smilte jeg.
Fem minutter senere satte jeg meg tilbake og blodet frøs til is i årene.
Barna var borte!
I forsetet satt sjåføren og pratet uanstrengt med en ukjent dame.
JEG SKJØNNER IKKE sa jeg sakte.
Damen snudde seg brått:
Hvem er du?! Hva gjør den dama her?!
Sjåføren trakk på skuldrene:
Aner ikke! så snudde han seg mot meg: Hvem er du? Hva vil du?
Er dere sprø?! Hvor er barna mine?!
Din drittsekk! skrek damen. Har du også barn?! og dæljet løs på ham med vesken sin.
Hvem er det du slipper inn i bilen, egentlig?! ropte jeg, hvor ER barna mine?!
Det ble fullstendig kaos i noen minutter, alle ropte, gestikulerte og anklaget hverandre.
Så åpnet en mann bakdøren, lente seg inn og sa rolig:
Frøken dette er ikke din bil. Din drosje står litt lenger fremme.
Verden sto stille et øyeblikk. Jeg smalt igjen døra, stormet bort til en helt lik hvit taxi noen meter foran.
Der, i baksetet, sovnet barna mine fredelig. To små engler, uforstyrret av alt kaoset.
Jeg pustet ut som om jeg hadde vært på kanten av stupet. Satte meg i bilen og mumlet til sjåføren:
Vi kan kjøre nå
Da kom latteren. Først nervøs, men så befriende, ekte. Sjåføren lo også, lettet og glad over at det endte slik, uten tragedie, men med en historie for livet.
Jeg så på barna og innså: Foreldrene våre, i hverdagen, er ofte slitne, rolige, trygge, noen ganger distré. Men så snart det lukter fare rundt barna, våkner løven i oss!
Uten om og men, uten frykt. Bare ett instinkt å beskytte!
Slik er kjærlighet.
Stille når alt er bra, urokkelig når den må. Og kanskje er det nettopp denne kjærligheten som er det aller viktigste jeg lærte på denne turen.
