Jeg er 27 år gammel og møtte henne akkurat da jeg var minst forberedt på å treffe en person som henne. Det skjedde på et lite arrangement en lansering for et lokalt magasin i Oslo, hvor jeg havnet nærmest ved en tilfeldighet. En kompis ba meg bli med fordi han trengte hjelp til å bære esker, og jeg hadde ingen store planer og trengte noen kroner, så jeg sa ja.
Hun satt på første rad, noterte i en svart notatbok, med mobilen vendt med skjermen ned, og en kopp kaffe foran seg som for lengst var blitt kald. Hun virket ikke særlig interessert i folk rundt seg, men da hun først snakket, ble alle stille.
Etterpå fikk jeg vite at hun var forfatter. Hun skrev både for aviser og et kulturtidsskrift. Hun var 40 år gammel. På det tidspunktet visste jeg ikke det. Jeg så bare en trygg, rolig kvinne som aldri trengte å heve stemmen for å gjøre seg gjeldende og hun hadde ikke behov for det heller.
Etter arrangementet måtte jeg bort til henne for å få en kvittering signert. Hun spurte meg hva jeg heter, så meg rett inn i øynene og sa:
«Ser du alltid sånn ut, eller bare når du er nervøs?»
Jeg lo høyt. Sa at jeg ikke visste. Hun svarte at hun likte folk som ikke later som de er selvsikre. Det var starten på alt.
Vi begynte å skrive til hverandre. I starten skrev hun lite, jeg mye. Jeg spurte om vanlige ting: hva hun holdt på med, hvor hun bodde, om hun studerte. Jeg fortalte sannheten at jeg bor hos foreldrene mine, tar jobber jeg får, tjener lite, prøver å “finne veien”. Hun fikk meg aldri til å føle meg mindre, men hun solgte heller aldri noen illusioner. Allerede fra begynnelsen var det klart:
«Jeg søker ikke et forhold. Jeg er på et annet sted i livet.»
Likevel begynte vi å se hverandre.
Alltid hjemme hos henne, i en ordentlig og stille leilighet fylt med bøker. Hun hadde bil, eget tempo, sitt eget liv. Jeg kom med bussen, og følte av og til at jeg trådte inn i en verden som ikke var min. Hun tok alltid imot meg uten stress, uten løfter. Noen ganger laget jeg enkel mat, andre ganger åpnet vi en flaske vin og satte på rolig musikk. Vi snakket mye om jobben hennes, om skrivingen, om hvor lei hun var av å måtte forklare valgene sine til andre.
Jeg overnattet aldri, og hun fulgte aldri med meg hjem. Jeg måtte selv insistere hvis vi skulle sees i helgen. Av og til sa hun ja, andre ganger forsvant hun i to-tre dager på grunn av deadlines, møter, reiser. Og når hun kom tilbake, var det som om ingenting hadde skjedd. Ingen unnskyldninger. Ingen lange forklaringer.
En kveld, etter at vi hadde vært sammen, satt hun på sengekanten og sa:
Ikke bli forelsket i meg.
Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg sa bare at jeg ikke var forelsket. Vi begge visste at det ikke var helt sant.
Jeg ville ha mer. Ikke nødvendigvis løfter, men en plass. Hun, derimot, gjentok at veiene våre var ulike. At jeg nettopp har begynt, mens hun allerede har bygd sitt liv. At hun ikke vil være en anker, og ikke vil at jeg skal bruke henne som en snarvei.
Jeg kan ikke gi deg det du vil ha, sa hun.
Men likevel inviterte hun meg tilbake.
Etter hvert innså jeg at det hun tilbød, var det eneste hun faktisk kunne gi: avbrutte møter, dype samtaler, tilfeldige besøk. Jeg aksepterte det, fordi jeg følte at jeg ikke hadde rett til å be om mer. Med hvilken selfølge skulle jeg snakke om fremtiden, når jeg ikke engang klarte å forsørge meg selv?
Hver gang jeg gikk fra leiligheten hennes, gikk jeg noen kvartaler til fots før jeg tok bussen hjem. Følelsen var både fylt og tom. Takknemlig for å ha vært med henne. Tom, fordi jeg visste at jeg til slutt dro tilbake til mitt lille rom hjemme hos foreldrene mine og min ganske så ordinære virkelighet.
Hun lovet meg aldri noe, og hun har aldri løyet for meg. Men det gjør vondt likevel.
Jeg fortsetter å se henne. Ikke så ofte som jeg skulle ønske. Noen ganger tenker jeg at jeg håper hun en dag ser på meg annerledes. Eller at jeg skal bli voksen nok til ikke å føle meg liten ved siden av henne. Eller kanskje jeg til slutt blir lei av å godta det.
Men jeg vet ikke den siste tiden har det å være sammen med henne gjort meg mer trist enn glad.
Hvorfor egentlig?
