19. november
Jeg tenker tilbake hvor alt startet. Det føltes nesten som et eventyr, den kvelden vi satt på studenthybelen på Blindern. Solfrid veivet ivrig med armene, mens hun balanserte på vinduskarmen.
Vi kommer til å få til store ting sammen, Ingrid, bare vent! Du drar inn i konsulentbransjen, jeg i markedsføring, og så plutselig gryter vi vårt eget firma. Alt ligger foran oss!
Jeg så opp fra notatene og lo, slengte flette bakover.
Solfrid, eksamen er om en uke, og du bygger imperium…
Hvem sa at man ikke kan drømme? sa hun, hoppet ned og satte seg ved siden av meg på den godt brukte senga. Seriøst, Ingrid. Vi er ikke som alle andre. Vi er smarte vi klarer det.
Jeg la fra meg pennen og betraktet henne håret litt rufsete, T-skjorta falmet, men øynene brant. Akkurat da trodde jeg henne på ordet.
Vi klarer det, svarte jeg stille.
Ti år fløy forbi på et blunk.
Jeg kjempet som en bjørn. Internship i internasjonalt selskap, uendelige netter med rapporter, engelsk før jobb og mandarin på søndagene. Konferanser, nettverking, nye relasjoner. Jeg klatret oppover, slo meg gjennom, men stoppet aldri ved tretti gikk jeg i italienske ulldresser, forhandlet i Tokyo og kunne ikke huske sist jeg gråt av utmattelse det var rett og slett ikke tid.
Solfrid traff Eirik på tredje året. Han jobbet som bilmekaniker, luktet bensin og så på henne som om hun var den eneste kvinnen i verden. På fjerde året ble hun gravid, på femte droppet hun ut. Markedsføringsfirmaet ble borte et sted mellom de første melketennene til datteren og det andre barnet. Nå var hennes imperium en treroms leilighet på Stovner, der hun styrte gryter, barnegråt og en kran som alltid var tett.
Vi møttes fortsatt, men sjeldnere for hver gang. Jeg tok med gaver fra jobbreiser et silkesjal fra Milano, en pose te fra Yunnan. Dro frem bilder, viste templer fra Kyoto, fortalte om møter med japanske partnere.
Alt hos dem skjer mellom linjene, tenk deg! Ingenting er direkte. Jeg brukte tre måneder på å lære etiketten deres så jeg ikke gjorde bort meg første gang.
Solfrid nikket, snudde posen med te i hånda, og sa ikke stort. Hun sukket tungt etterpå.
Du har det fint du, Ingrid. Mens jeg sitter her Sivert har brakt enda en virus hjem fra barnehagen, Eirik jobber nesten døgnet rundt, penger er det aldri nok av…
Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Mellom oss vokste det en vegg: livene var ulike, språkene, luktene mine parfymer til to tusen kroner mot Solfrids barnesåpe.
På bursdagen hennes kom jeg rett fra flyplassen. Mørk dress, høye hæler, hårstyling fra loungen. Jeg gled inn i selskapet, lo, pratet om nytt prosjekt, fanget blikk både fra menn og kvinner.
Solfrid satt i hjørnet.
Kjolen var gammel, hun hadde brukt den på Eiriks julebord for tre år siden. Håret i en enkel hestehale, for det var ikke tid til hårføner Sivert var vrang i morges igjen. Hun så hvordan jeg skinte i midten av stua, hvordan alle lyttet til meg og noe mørkt, klissete, krøp opp i henne. Det var ikke misunnelse. Det var verre…
Jeg steg ut på kjøkkenet for å hente vann og ble stående. Solfrid stod ved vinduet, grep om vinglasset, stirret gjennom glasset med blanke øyne.
Solfrid, hvorfor står du her alene? Jeg gikk nærmere, tok henne forsiktig på skulderen. Kom, Nadja tar med kake.
Solfrid rykket til og skjøv hånden min vekk.
Gå. De venter på deg.
Jeg ble stående, men ga meg ikke. Jeg tok vann, tok en slurk og prøvde forsiktig:
Jeg har lyst til å si Jeg ser at du savner jobb. Jeg kan snakke med HR vi har en stilling, startnivå, men mye potensiale. Du kunne fått internship…
Vinglasset traff benken, rød vin flommet ut.
Internship? Til meg? Hun snudde seg, og jeg vegret meg for blikket hennes. Til meg?
Solfrid, jeg vil bare hjelpe…
Hjelpe? Solfrid lo, men latteren var hard og sprakk. Hører du deg selv? Storslått Ingrid gir en fattig venninne nåde Takk for hjertet.
Du har misforstått, Jeg prøvde å holde roen. Jeg ser at du ønsker mer, og jeg ville bare gi et alternativ.
Har jeg bedt deg om det? Solfrid steg nærmere, jeg trakk meg tilbake. Du har forandret deg, Ingrid. Før var du grei, nå er du altfor stolt. Se på alle ovenfra med dine Tokyo-flyvninger og dresser.
Det er ikke rettferdig.
Rettferdig? Hun hevet stemmen, fra stua tittet noen inn, men forsvant straks. Rettferdig at du alltid viser den perfekte tilværelsen? Daglig på Instagram jeg i fly, jeg på konferanse, jeg drikker smoothie til fem hundre kroner! Tror du det er hyggelig å se på?
Jeg fikk ikke frem et ord…
Jeg deler bare glede, Solfrid. Det er normalt.
Glede? Du skryter! Viser alle hvor flink du er, mens vi andre er tapere. Vanlige kvinner har familie og barn ved tretti, du? Du farter rundt i verden som ei fjellgeit, uten mann, uten barn. Et tomt frø!
Orden traff dypt, der jeg er mest sårbar.
Jeg har jobbet hardt, stemmen min skalv, men jeg holdt igjen. Jeg slet om nettene, mens du så serier. Jeg lærte språk, mens du kokte suppe. Det var mitt valg, og jeg har rett til det.
Slutt da! Du tråkket over folk. Jeg vet jo hvordan du dyttet Marit ut på den jobben. Egoist! Alt handlet alltid om deg.
Jeg lot det bli stille, så på henne de sprukne leppene, de røde flekkene, den gamle bitterheten som endelig slapp løs.
Plutselig skjønte jeg alt. Gjennom avsky og kvalme, alt ble klart.
Det er ikke meg du hater, Solfrid, sa jeg lavt. Du hater deg selv. Fordi du ikke turte å prøve. Fordi du ga opp. Det er enklere å se på meg som problemet enn å innrømme at du bare var redd.
Solfrid ble hvit.
Gå!
Allerede, Jeg satte glasset på benken og gikk mot døra. Farvel, Solfrid. Lykke til med grytene og rutinen.
Jeg tok veska, dyttet opp ytterdøra. Kaldt regn pisket mot ansiktet, men jeg brydde meg ikke steg ut i den grå sløret.
Hælene banket mot våt asfalt. Dressen ble gjennomvåt, mascaraen rant, men det spilte ingen rolle. Jeg gikk mot T-banen, og for hvert skritt pustet jeg friere.
Det er merkelig jeg ventet smerte. Savn over femten år med vennskap, over de flammende øynene på studenthybelen, over drømmer og planer sammen. Men i stedet for smerte, kom bare lettelse, dempet og litt skammelig.
Vennskapet vårt døde ikke i dag. Det sluknet gradvis år for år, samtale for samtale. Hver gang jeg delte glede, og fikk tynne lepper tilbake. Hver gang jeg snakket om drømmer, og Solfrid himlet med øynene. Hver gang jeg prøvde å dra henne opp, og hun holdt fast, dro meg ned.
Jeg gikk ned i T-banen og satte meg, brydde meg ikke om de våte flekkene jeg etterlot. Fant frem speilet i veska, kikket mascaraen smurt utover, håret rufsete, øynene røde. Smilte for meg selv og la det bort.
I morgen står jeg opp klokka seks, fikser håret, tar på en annen dress og drar på jobb. Livet stopper ikke på grunn av andres misunnelse…
En måned senere fikk jeg beskjed fra toppsjefen. Jeg kom inn, klar for alt nytt prosjekt, kritikk, enda en forhandlingsrunde. Men Arild tilbød meg en mappe, og jeg leste første side lynkjapt.
Utnevnelse som regionsdirektør for Asia.
Årskontrakt i Singapore.
Du har fortjent dette, Ingrid, han lente seg tilbake. Styret stemte unisont for deg. Avreise om tre uker klarer du å forberede deg?
Jeg så opp og nikket.
Jeg klarer det.
Jeg gikk ut fra kontoret med mappa mot brystet, lot meg stå noen sekunder i den tomme korridoren. Ute raste novemberhimlen med striper av gull og rødbrunt. Et sted der ute, på Stovner, rørte Solfrid i kveldens gryte og klaget til Eirik om verdens urettferdighet.
Mens jeg pakket kofferten til Singapore.
Og ett har jeg aldri angret. Som vi sier man får det man utdanner seg til.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
