– Unnskyld, herre, men kan du la være å dytte? Æsj. Er det du som lukter sånn? – Beklager, – mumlet …

Unnskyld, men kan du la være å dytte? Æsj. Er det deg det lukter av?
Beklager. mumlet mannen, og tok et lite steg bakover.
Han sa noe mer lavt for seg selv. Misfornøyd og trist. Der sto han, og telte småmyntene i hånda. Kanskje det var for lite til en øl. Jeg klarte ikke la være å kikke nærmere på ham. Rart… Han var ikke full en gang.
Unnskyld, det var ikke meningen å virke frekk. Jeg ble stående, uten å gå min vei.
Det går bra.
Han løftet blikket mot meg, øyne så blå at jeg ble litt satt ut. Ingen falmet farge, selv om han nok var på min egen alder. Jeg kunne ikke huske at jeg hadde sett slike øyne, ikke en gang i ungdommen.
Jeg grep ham forsiktig i albuen og trakk ham litt bort fra kassakøen.
Har det skjedd noe? Trenger du hjelp med noe? Jeg prøvde å ikke trekke på nesen.
Nå forsto jeg hva det luktet av ham gammel svette, ikke fyll. Han svarte ikke, bare stakk pengene i lomma. Det var tydelig at han syntes det var flaut å si noe. Til en ukjent kvinne til og med. Til meg en, skal vi si, ordentlig dame.
Jeg heter Ingrid. Hva heter du?
Tor.
Trenger du hjelp, altså? innså plutselig at jeg nesten maste.
På en uteligger. Men han så bare fort på meg med de blå øynene og så vekk. Jeg hadde tenkt å forsvinne, men da presset han frem noen ord:
Jeg trenger jobb. Vet du om noen trenger hjelp? Kanskje med litt oppussing, eller noe praktisk? Dette tettstedet deres er jo ganske stort. Men jeg kjenner ingen her. Beklager…
Jeg hørte tålmodig på. Mot slutten mumlet Tor bare for seg selv igjen, flau. Jeg vurderte om det gikk an å slippe noen totalt fremmede inn i huset. Men det var jo akkurat nå jeg trengte å bytte fliser på badet. Sønnen min hadde lovet å hjelpe, men hadde meldt forfall, som vanlig han jobbet jo hele tiden…
Kan du legge fliser? spurte jeg.
Kan jeg, ja.
Hva tar du for å legge i et bad på ti kvadratmeter?
Mannen så helt forbauset ut sikkert over størrelsen på badet.
Må nesten se det, men… Hvor mye syns du er rimelig?
Tor gjorde jobben kjempebra. Først spurte han om det var greit at han fikk seg en dusj det syntes jeg faktisk var lettende at han spurte om. Jeg lånte han noen avdøde ektemanns klær, så skulle han få vasket sine egne. Badet ble ferdig på én helg. Han fjernet de gamle flisene, ryddet opp etter seg og la frem verktøyet akkurat der det lå før. Da søndag kveld kom, glinset flisene på vegger og gulv. Jeg var litt urolig for at Tor skulle bli ferdig… Han var nok hjemløs. Ville jeg egentlig at han skulle gå ut på natten? Samtidig føltes det rart å tilby overnatting.
Lørdagsnatten hadde jeg sovet dårlig med døra låst og ørene på stilk. Men Tor sov tungt på sofaen i stua, fullstendig utslitt.
Ferdig, Ingrid! Kom og se! ropte han.
Flisarbeidet var feilfritt.
Tor, hva er egentlig utdanningen din? spurte jeg, overrasket over hvor pent det var blitt.
Jeg er fysikklærer. Ble ferdig på Universitetet i Oslo.
Så det… Men med flislegging, du skjønner det?
Alle menn burde kunne slike ting, mener jeg.
Jeg nikket, trakk opp pengene jeg hadde satt til side. Jeg var ikke gjerrig ga ham den summen jeg ellers ville gitt håndverkere. Tor la bare pengene i lomma, uten å telle, og gikk for å ta på seg sine egne klær, som hadde tørka.
Skal du bare gå? spurte jeg litt indignert.
Hva mener du? svarte han, og møtte meg igjen med de dype, blå øynene.
Spis noe, da! Du har jobbet i hele dag, og bare drukket te innimellom.
Tor tråkket litt nervøst på gulvet, så smilte han.
Ja, takk. Jeg sier ikke nei til mat.
Det ble til at jeg også spiste fisk sammen med ham, selv om jeg egentlig ikke spiste etter klokken seks. Men samtalen gled uventet lett, og Tor viste seg å være både hyggelig og klok. Han bar på en slags sårbarhet som ikke forsvant, ikke av dusj eller varme, eller hyggelig selskap. Kanskje trengte han bare tid.
Tor, hva har skjedd med deg? Unnskyld at jeg spør.
Han nølte litt.
Vet du, det blir sikkert både tragisk og klisjéaktig hvis jeg forteller. Jeg har hørt slike eventyr i åtte år. Men min historie ble faktisk sann. Hvorfor vil du vite det?
Jeg bare undres At en slik mann, ender opp i en sånn situasjon…
Tor så lenge på meg. Så reiste vi oss omtrent samtidig og ble stående ubehagelig nære. Resten skjedde bare. Jeg trodde ikke at brennende, altoppslukende lidenskap fantes for folk over femti. Men det gjorde det.
Senere fortalte han om eleven, en talentfull gutt fra et belastet miljø, som havnet i dårlig selskap. Tor prøvde å hjelpe, men endte i slåsskamp med en av de verste guttegjengen angrep, men Tor hadde drevet med judo hele livet. Han klarte seg, men hovedgjengen slo hodet i betongen og døde. Tor ringte selv politiet, overbevist om at han bare hadde oversteget grensene for nødvendig selvforsvar. Han fikk tolv år, sonet åtte for god oppførsel.
Folk lever også der inne. var alt han sa om fengselet.
Da han kom ut, var det ingen ventet på ham. Moren var død, kona hadde giftet seg på nytt, og broren ville ikke ha ham boende. Tor dro fra Oslo til Trondheim, men ble sett på som en uteligger. Jobb fikk han ikke, han måtte be folk i bygda om dagsarbeid, og fikk bare avvisninger.
Lenge du har sovet ute? spurte jeg, mens Tor røyka en av mine sigaretter.
Tja… Blitt et par uker nå.
Han hadde ikke egne sigaretter lenger, og jeg nektet ham å bruke sine siste kroner på dem. Nå satt jeg og tenkte over hvordan det må føles å leve uten et hjem i to uker.
I mørket, med gløden fra sigaretten til lys, var det lettere for Tor å være ærlig. Jeg hadde latt ham bli i min seng det var ikke noe poeng å late som.
Har du pass? spurte jeg.
Ja. han flirte. Men ingen adresse. Det er mye av problemet.
Tor ble boende. Alt ordnet seg: Jeg hjalp ham med midlertidig adresse, han fikk seg jobb ikke som lærer, men som betjening i en jernvarebutikk. I helgene underviste han elever privat. To og en halv måned gikk fort; vi hadde det godt sammen. Så en dag dukket sønnen min opp. Han ville snakke med meg på tomannshånd.
Du må bli kvitt ham.
Hva? ble jeg hals over hode overrasket.
Vi hadde ikke blandet oss i hverandres liv på mange år.
Jeg mener det. Han er bare ute etter et hjem. Du er naiv!
Jeg gav Martin et klaps over kinnet.
Ikke bland deg inn, dette er mitt liv.
Mamma, ikke glem at jeg er din arving. Jeg vil ikke dele med en ukjent mann. Hva hvis du gifter deg med ham? Da har han rettigheter.
Er det arven som er viktigst nå? svarte jeg surt. Kanskje jeg lever lenger enn deg!
Mamma, ikke tving meg til å bli stygg. Jeg vil ikke ha ham her. Finner du en ordentlig mann, sier jeg ingenting. Men han her duger ikke.
Forteller du at “ordentlig” er penger? Hva skjedde med deg? Er det slikt jeg har lært deg?
Nok nå, mamma. Martin var for alvor hard i ansiktet. Om en uke kommer jeg tilbake. Da skal han være borte. Ellers angrer du.
Jeg gikk gråtende tilbake til huset.
Er han politi? spurte Tor.
Tilgi at jeg ikke har sagt det.
Du trengte ikke det.
Han er etterforsker i påtalemyndigheten. Egentlig en god gutt. Han er bare forsiktig. Redd for at jeg skal bli såret.
Hva tenker du å gjøre? Tor så undersøkte på meg.
Jeg satte meg tungt ned. Hva skulle jeg gjøre? Martin ville gjøre alt han kunne for å få Tor vekk, om han sa det. Kunne han skade Tor med sin makt? Ville jeg risikere det?
Våren er på vei… sa Tor. Vet du hva jeg tror? La meg si det sånn:
Jeg nikket, og måtte virkelig skjerpe meg for ikke å begynne å gråte. Jeg sto på stedet hvil. Ville ikke miste Tor. Men jeg ønsket heller ikke å kjempe mot Martin.
Jeg har noen kroner spart. Ikke nok til en tomt her, men et par mil unna, holder det til et stykke land. Vi starter med å sette opp en brakke, så bygger vi hus gradvis. Jeg kan fortsette med privatundervisning. Hva sier du?
Jeg satt og måpte. Tor så bekymret ut.
Jeg skjønner at du er vant til komfort, men dette er bare for en tid. Etterpå kan vi få det fint.
Tor… Jeg har også penger. Jeg kan hjelpe til å bygge. sa jeg lavt.
Jeg kan ikke be deg om det.
Du ber ikke! Jeg vil. Vi gjør dette sammen.
Tor kom bak stolen og la armene rundt meg. Jeg kjente trygghet, varme og kjærlighet. Hvem skulle trodd dette skulle skje i vår alder?
Vi fikk kjøpt tomten, Tor insisterte på at det skulle stå i mitt navn, men jeg nektet.
Jeg har allerede en leilighet, det at jeg måtte flytte, betyr ikke at jeg ikke eier noe. Men du kan jo stå helt på bar bakke om noe skjer. Martin er min “arving”, du vet! sa jeg ironisk og lo av sønnen min.
Vi satte opp brakka, fikk inn strøm, og Tor gikk løs på grunnmuren. Etter hvert trengte vi mer midler, så han tok på seg flere elever og underviste så det ble langt ut på kvelden. Alle pengene gikk til murstein og treverk. Vi lå ute på teppet om kveldene, i gresset, og så på stjernene.
Hva føler du nå? spurte Tor og holdt rundt meg.
Jeg føler et nytt liv, sa jeg.
Nå er det du som er ung igjen! lo han. Men du burde først og fremst føle kjærlighet.
Og det gjorde jeg. Alt sammen.
En dag dro jeg hjem for å hente vinterklær, pledd, og litt kjøkkenutstyr. Der traff jeg Martin, som satt ved kjøkkenbordet og røyket.
Hei, vennen. Jeg skal bare hente litt. Hvordan går det med deg?
Han så på meg, forbauset over hvor glad og brun jeg var blitt.
Mamma, du ringer jo aldri.
Ja, men du har det jo travelt. Du ringer alltid selv.
Hvorfor får jeg aldri tak i deg hjemme?
Jeg bor ikke her lenger. Skal bare hente noe. Det går vel bra?
Martin var helt stille. Jeg var forandret, det forsto han. Ikke bare utvendig. Men på innsiden også.
Når vi har fått ferdig huset, vil jeg gjerne invitere deg. Men nå må jeg stikke.
Jeg slang to bager med klær på skuldra, kysset ham kjapt på kinnet, og var på vei ut da han ropte.
Mamma, hva har skjedd med deg?
Jeg snudde meg, smilte bredt, og svarte:
Et nytt liv, Martin. Og kjærlighet. Masse kjærlighet! Vi snakkes, vennen. Jeg lo, og smatt ut døra.
Jeg hadde dårlig tid; vi skulle bygge trapp utenfor brakka i dag.