Oksana, har du det travelt? – spurte mamma idet hun tittet inn på rommet til datteren sin. – Vent et…

Emma, har du mye å gjøre? spurte moren, idet hun stakk hodet inn på rommet til datteren.
Gi meg ett minutt, mamma. Jeg skal bare sende denne mailen, så hjelper jeg deg, svarte Emma uten å ta blikket vekk fra skjermen.
Jeg oppdaget at jeg mangler majones til salaten. Og jeg glemte å kjøpe dill. Kan du løpe ned på butikken før de stenger?
Ja, selvfølgelig.
Beklager at jeg maser på deg. Du har jo allerede ordnet håret, og jeg roter bare rundt. Denne nyttårsfeiringen tar knekken på meg, sukket moren.
Der! Emma lukket den bærbare PCen og snudde seg mot moren. Hva var det du sa?
Hun tok på seg støvlettene og pelsen, men lot være å ta på lue for ikke å ødelegge frisyren. Butikken lå jo rett rundt hjørnet, hun rakk å gjøre det fort. Ute var det bitende kaldt og små snøfnugg danset ned som et vintereventyr i Oslo.
Det var nesten tomt i nærbutikken. Bare noen få stressede som hadde glemt det siste. Dillen var igjen kun i en visnet bunt sammen med persille og vårløk. Emma vurderte å ringe moren, men kjente hun hadde glemt mobilen hjemme. Etter en liten tenkepause tok hun den visne grønne bunten, fant den siste pakken majones på hylla, betalte og gikk ut igjen.
Hun rakk ikke langt før en bil fra ingenting feide rundt hjørnet og blendet henne med lysene. Raskt vek hun unna, men hælen på støvletten glapp på det glatte under snøen, og hun falt rett på fortauet handleposen trillet et stykke bort.
Da hun forsøkte å reise seg, skar en intens smerte gjennom ankelen og tårene presset seg frem. Butikken var tom bak henne, hun hadde ikke mobil. Hva nå? Hun hørte ikke engang da en bildør lukket seg mykt i bakgrunnen.
Gikk det bra? bøyd over henne sto en ung mann. Klarer du å reise deg? Jeg kan hjelpe deg, han rakte henne hånden.
Jeg har nok brukket ankelen takket være deg. Dere kjører som gale, lager skøytebane av fortauet, snufset Emma med gråten i halsen, og ignorerte hånden hans.
Du må gjerne la være å ha på deg høye hæler om natta, vet du.
Kan du bare gå! hveste hun.
Skal du sitte her til morgenen da? Greit, jeg er ingen morder. Hvilket bygg bor du i?
Der borte, snufset hun og pekte på blokka ved siden av.
Han forsvant plutselig, men straks hørte hun bilen rygge og den stoppet ved siden av henne.
Jeg løfter deg nå, prøv å ikke støtte deg på den vonde foten. Èn, to, tre, og før Emma rakk å protestere, hadde han løftet henne og støttet henne skånsomt opp.
Står du? spurte han, holdt henne mens han åpnet bildøren. Nå kan du støtte deg på meg og sette deg inn.
Posene mine, sa Emma fort, idet hun sank ned i forsetet.
Mannen hentet posen og la den i baksetet.
Vel hjemme løftet han henne ut og bar henne opp trappene til tredje etasje de hadde jo ikke heis. Hun holdt rundt nakken hans og så perler av svette langs tinningen i det svake oppgangslyset. «Det er bare rettferdig», tenkte hun hevngjerrig.
Sett meg ned, jeg klarer meg selv nå, ba Emma ved døra til leiligheten.
Han sa ingenting, pustet tungt.
Døra gikk plutselig opp og moren sto forbauset på dørterskelen.
Emma? Hva skjer her?
Mannen pilede forbi henne, bar Emma inn og satte henne varsomt på en stol.
Kan du hente en stol, vær så snill, sa han til den skjelvende moren.
Moren kom med en kjøkkenstol, og Emma sank ned på den, med en bankende fot fremfor seg. Mannen gikk ned på kne foran henne.
Hva ER det som skjer? utbrøt moren.
Han tok ingen notis, brettet opp buksen, åpnet glidelåsen på støvletten og Emma skrek av smerte.
Hva gjør du? Det gjør vondt!
Hva gjør du med henne? ropte moren.
Hun så hvordan ankelen hovnet voldsomt opp og ble mørkerød, selv gjennom strømpebuksen.
Jeg ringer legevakta, sa moren.
Dette er en kraftig forstuing, svarte mannen rolig. Jeg er lege. Hent noe is fort!
Moren gikk uten et ord, kom tilbake med en frossen kylling.
Legg den på ankelen, sa han, reiste seg og gikk mot døra.
Går du? spurte Emma ynkelig.
Må hente bandasjen min i bilen. Og ta med veska di, svarte han og forsvant.
Du lot veska di ligge hos han? Hvem er dette? moren la kyllingen på ankelen, Emma bet i seg smerten.
Han kjørte nesten på meg, men bar meg hjem. Mer vet jeg ikke.
Tenk om han stikker av med veska, bankkort, nøkler kanskje vi må ringe politiet? hvisket moren.
Nei, han hadde ikke båret meg hit om han ville rane meg, mamma!
Idet ringeklokken lød, spratt Emma opp.
Det er han, åpne døra!
Mannen gikk inn, la veska på kommoden.
Sjekk gjerne om alt er der, sa han og tok av seg jakken. Dette kommer til å gjøre vondt. Må få leddet på plass.
Han grep foten, bøyde den litt Emma gispet, bet tennene sammen.
Noe lukter brent, sa han og så på moren.
Moren løp ut på kjøkkenet. Akkurat da vred han ankelen på plass. Smertebølgen slo henne nesten bevisstløs.
Rolig nå, det går snart over, hvisket han.
Moren kom ilende tilbake.
Det går bra nå. Du bør ikke belaste foten noen dager, sa han, og tok på seg jakken igjen.
Takk Og unnskyld, jeg tenkte de verste ting, sa moren. Vil du ikke bli til midnatt? Det er kort tid til klokka tolv, og du rekker ikke hjem før nyttår. Og alt er ferdiglagd.
Mannen nølte, men nikket.
Jeg blir gjerne litt.
Flott. Du hjelper meg med å åpne champagnen!
Mamma! Emma ristet på hodet.
Jo, kom nå, og du, unge mann, hjelp Emma inn i stua.
Emma hinket med hans arm som støtte inn til sofaen, satte seg ned og strakk benet ut med et smil.
Takk, sa hun stille.
Jeg hadde skylden, svarte mannen.
Ikke skyld på deg selv, jeg trykket meg unna. Hva heter du?
Mats. Skal vi være på fornavn?
Gjerne. Er du virkelig lege?
Kirurg. Jeg svingte bare innom butikken for å kjøpe noe svarte han idet de satt seg side ved side.
Venter kona hjemme? Hun er sikkert bekymret?
Hun dro for et halvt år siden. Orket ikke turnus, jobben min tok meg vekk selv i ferier og høytider. Tok med seg datteren, flyttet tilbake til moren.
Jeg ser sikkert helt forferdelig ut nå, sa Emma flau.
Nei, tvert imot.
Slik feiret de tre nyttår sammen. Slik du tar imot det nye året, slik blir det.
Da Mats gikk, la Emma og moren seg. Emma ble liggende våken lenge, kjente fortsatt Mats hånd rundt livet sitt. Hun mintes hvordan han bar henne opp trappa; følelsen kilte gjennom henne, umulig å glemme.
Neste morgen kunne hun forsiktig støtte seg på foten, men ankelen var enda mer hoven og bandasjen strammet. Men det gikk.
Hun ble varm om hjertet da Mats igjen kom på besøk. Han tok av bandasjen, undersøkte ankelen, la på ny.
Helt fint. Kan du støtte på den nå?
Ja, sa Emma, idet hun smilte.
Vil dere ha te? spurte moren.
Neste gang, jeg skal på vakt.
Kommer du innom igjen? spurte Emma raskt.
Han smilte i døråpningen, nikket.
To måneder etter flyttet Emma inn hos Mats.
Han har jo ikke skilt seg! Hva om kona hans kommer tilbake? ytret moren da Emma pakket kofferten.
Det gjør hun ikke. Hun har allerede funnet seg en annen, sa Mats.
Jeg vet ikke, jeg synes det går fort, moren sukket.
Det første året sammen var fylt av lykke og rastløshet. Emma ble sjalu når Mats besøkte datteren og møtte ekskona. Hun hadde sett bilde av henne vakker dame. Etterhvert forsto Emma hvorfor kona forsvant; Mats ble stadig kalt inn på jobb i helger og høytider, nattvakter overalt. Og han var en sånn mann alle lett ble glad i. Men når han var hjemme, glødet Emma av lykke.
Året gikk, og selv om Mats aldri skilte seg, var Emma lykkelig. Bare tankene på fremtiden og mors råd plaget henne. Hun foreslo flere ganger at de burde snakke ut om alt, men det ble med tanken.
Nyttårsaften sto Emma på kjøkkenet. I stua lyste juletreet, kjolen lå klar på senga. Hun sjekket kjøttet i ovnen da hun hørte telefonen. I stua snakket Mats lavt i mobilen, stående ved vinduet.
Ja, jeg kommer, sa han og snudde seg.
Må du på sykehuset nå igjen? stemmen hennes skalv.
Nei. Kona ringte. Datteren min gråter, vil ikke sove før hun ser meg. Jeg drar fort, legger henne og kommer tilbake.
Det er under tre timer til midnatt, hikstet Emma.
Jeg rekker det, Emma. Jeg gir henne gaven og kommer snart, han kysset henne på kinnet og gikk.
Emma forsøkte å jage unna de vonde tankene, men det gikk ikke. Hun gjorde alt klart, tok på kjolen, men klokka nærmet seg tolv og Mats kom ikke tilbake. Hun ville ikke ringe han kunne kjøre bil. Hun sendte en melding. Intet svar.
Med tungt hjerte blåste hun ut lysene og så på det dekkede bordet. Aldri hadde hun forstått Mats ekskone mer. Hvis moren hadde rett, og kona kommer tilbake, hva da? Hun elsket jo Mats.
Å sitte og vente ble uutholdelig. Emma tenkte på gamle fru Erdal i første etasje. Hun bodde alene, hadde aldri vært gift. «Jeg er jo også alene nå», tenkte Emma. Ingen skulle være alene på nyttårsaften. Hun la salat og kake i bokser, gikk ned og ringte på hos fru Erdal.
Det tok tid før døra ble åpnet. Emma forklarte, litt usammenhengende, hvorfor hun plutselig sto der. Til slutt åpnet fru Erdal døra og stirret forvirret på henne.
Jeg har laget salat og kake. Kan vi dele? spurte Emma.
Kom inn, sa den gamle damen stille.
Leiligheten var bitteliten, men varm. Ingen julepynt, bare TV-en summet lavt.
Her, Emma satte maten på bordet.
Takk. Sett deg ned, så lager jeg te, sa hun og stavret til kjøkkenet.
Du bor vel hos Mats Eriksen? spurte hun over teen.
Ja, nikket Emma.
Gamlemor nikket varmt.
Hans kone hilste aldri på noen, bare så på seg selv, sa hun. Du er annerledes. Ble han kalt inn på jobb nå igjen?
Han er hos datteren.
Han kommer tilbake, ikke vær redd. Han er klok, Mats.
Er du alene?
Alltid vært alene. Skulle fått barn. Men … det var en som het Fredrik, stemmen ble svakere. Jeg gikk på sykepleierskolen i byen, han ble igjen i hjembygda. Jeg tok bussen hjem nyttårsaften. Men bussen kjørte seg fast, det ble uvær, snø, metervis. Før mobiltelefonens tid. Sjåføren gikk etter hjelp, vi andre satt der. Og jeg, ung og dum, gikk ut, skulle nå ham før midnatt. Ble borte i snøen, måtte gå halve natta. Da jeg endelig kom frem, med forfrosne fingre og kinn, lå jeg syk flere dager. Da jeg våknet opp, hadde min beste venninne allerede kapret Fredrik. Påsto hun var gravid, og han følte seg tvunget. Hun hadde løyet. Jeg tilga aldri. Siden den dagen … ingen flere menn. Fredrik drakk seg i hjel, stakkar.
Du ble aldri gift?
Nei. Skulle tilgitt ham, snakket med ham. Hele livet kunne vært annerledes, hun tørket tårene vekk.
Jeg har sett deg og Mats fra vinduet. Han ser virkelig lykkelig ut med deg. Hvis du elsker ham, tilgi, ikke vær sjalu. Enda bedre, flytt et annet sted her vil du aldri få fred. Ikke gjør mine feil, følg hjertet.
Emma gikk hjem, satte maten i kjøleskapet og ventet. Mats kom hjem først neste dag.
Unnskyld, Emma. Jeg skjønner ikke hva som skjedde, sovnet på sofaen der, våknet med bankende hode bare for en time siden.
Hvorfor skiller du deg ikke? Elsker du henne fortsatt?
Nei. Om du bare visste. Jeg elsker bare datteren min. Emma, jeg håper ikke du innbilte deg noe mellom oss?
Emma strøk ham over kinnet, så ham inn i øynene.
La oss reise. Langt vekk. Du får jobb hvor som helst. Du er en dyktig kirurg.
Jeg … Orker ikke snakke om det nå. Hodet sprenger. Snart, jeg lover. Jeg elsker deg.
Han sovnet. Emma holdt rundt ham, tenkte på fru Erdals ord.
«Barn glemmer fort. De bor ikke sammen lenger. Kona hans manipulerer. Kanskje hun bare vil at jeg skal gi opp. Det skal hun aldri få. Jeg skal kjempe for ham. Når han våkner, skal vi snakke om det.»
Emma skrudde av juletrelysene, la seg tett inntil Mats.
«Elsker. Det sier ikke alt. Jeg elsker deg. Jeg elsker DEG. Man kan si det på mange måter, men jeg elsker deg.»
Det er aldri for sent å følge hjertet, men når man elsker noen, kan man tilgi alt unntatt det at den andre slutter å elske tilbake.