Fra ferien kom ikke Torbjørn hjem
Sier du det, Astrid? Har han verken sendt brev eller ringt?
Ikke det, nei, ingen hilsen etter ni dager, eller etter førti, svarte Ragnhild med et oppgitt smil, mens hun ordnet arbeidsforkleet rundt den kraftige livet sitt.
Jaja, han har vel havnet på en skikkelig fest, eller noe enda verre, sukket nabokjerringa, Astrid, og nikket medfølende. Jaja, bare vent du. Politiet svarer vel heller ikke på henvendelsene?
Alle holder munn, Astrid, de er som sild i tønne.
Ja, noen har flaks, og noen har skjebnen imot seg.
Denne samtalen trykket på Ragnhild. Hun byttet kosten over i den andre handa og begynte å koste løv utenfor huset sitt. Det var en eviglang høst, sånn som i 1988 Oslo ble aldri kvitt alle bladene, uansett hvor mange ganger Ragnhild gikk fram og tilbake og laget løvhauger på gangstien.
Det var tre år siden Ragnhild Guldbrandsen gikk av med pensjon og hadde endelig begynt å ta livet med ro. Men for en måned siden måtte hun bite i det sure eplet og ta seg jobb som vaktmester i borettslaget det ble for tynt med pengene, og annet arbeid gikk ikke å oppdrive på så kort varsel.
Hele livet hadde de nå levd som folk flest, hun og Torbjørn. Ikke noe luksus, ikke noe miserabelt alt sånn passe. De jobbet, oppdro sønnen, dro på hytta når de kunne. Torbjørn drakk ikke mye, bare til jul og 17. mai. På jobben ble han respektert han la sjela i arbeidet. Gikk ikke og siklet etter nabodamene heller. Og hun selv hadde vært sykepleier på Ullevål i et halvt liv, hadde til og med fått diplom for pliktoppfyllende innsats.
Så vant Torbjørn en ferietur til syden, og så ble han borte. Ragnhild forstod ikke straks at noe var galt. Tenkte bare: “Ikke telefon, bra tegn han koser seg og lader batteriene.” Men da han ikke satt på toget hjem da han skulle, begynte hun å ringe rundt, til legevakta, til politiet, til og med til kapellet.
Hun telegraferte sønnen Åsmund i militæret at faren var savnet, og etterpå fikk hun tak i ham på telefon, etter mye om og men. Ved felles innsats fant de ut: faren hadde sjekket ut av hotellet, men aldri satt seg på toget borte vekk. Og så begynte runddansen på nytt: legevakt, kapell, politistasjon.
På Torbjørns jobb bare sukket de og trakk på skuldrene: “Vi hadde bare ansvar for å gi helten i produksjonen en ferietur, ikke for etterlysninger. Kommer han ikke tilbake til oppsatt tid, blir det oppsigelse for ulovlig fravær, ferdig snakka.”
Ragnhild hadde mest lyst til å dra dit å lete selv, men Åsmund sa klart ifra:
Hva skal du gjøre der, mamma? Jeg har fri snart, og får jeg perm, drar jeg ned. Jeg har jo uniform og litt myndighet; det ordner seg nok lettere for meg.
Ragnhild falt til ro. Hun prøvde å fylle dagene med noe konkret, så ikke rovdyrene i tankene skulle ete henne opp. Politiet besøkte hun nesten som om hun hadde fått ny jobb der, bare uten lønn. Etter hvert gikk hun inn der uten nerver i sving, men resultatet var stadig det samme: ingen nyheter. Litt derfor sa hun ja til vaktmesterjobben også. Så fikk hun i det minste brukt hendene til noe. Hjemme om kvelden gråt Ragnhild stille for seg selv, forbannet både seg selv og denne sære norske skjebnen, for slike sene prøvelser i livet hadde hun ikke bestilt. Men verst var uvissheten.
Torbjørn dukket opp foran henne like brått som han hadde forsvunnet.
Der stod han, akkurat i den same mørkeblå dressen han reiste på ferie i. Ikke med en eneste bag eller koffert. Han bare stod der, med kragen opp og hendene dypt i bukselommene, og stirret på Ragnhild som svinset rundt med kosten, like omhyggelig som alltid.
Hun la ikke merke til ham med en gang, skjønte ikke engang hvor lenge han hadde stått der, før Åsmund ropte.
Torbjørn, Åsmund!, ropte hun, slapp kosten og sprang.
Hun kastet ut armene, liksom en sjøfugl som oppdaget reiret sitt igjen etter en hard vinter, og kastet seg om halsen på mannen sin i full fart. Torbjørn svarte først nølende på omfavnelsen, men så litt mer etter hvert, som om han måtte minne seg selv på hvordan det gjøres.
Nå får det være, hjem og inn! ropte sønnen, halvirritert. Det kunne høres på stemmen, på trinnene hans opp stien.
Åsmund, kom hit så får du en klem, jeg har ikke sett deg siden snøen lå, ropte Ragnhild og løp etter.
Ja, ja Det er kaldt, kan vi gå inn nå?
Hvorfor sa du ikke fra, Torbjørn, jeg hadde jo ikke fått ryddet, ikke laget middag engang!
Mor, jeg kom ikke for kaker. Jeg lovet å komme, og her er jeg.
Ragnhild så på dem begge hun hadde vært gjennom så mye de siste månedene at hun nesten var svimeslått. Levende og helskinnet! Hun tenkte ikke på å mase om det hadde skjedd noe, hun ville bare mate dem og la dem sove litt. Torbjørn satt musestille.
Mamma, sett deg nå, sa Åsmund.
Men Ragnhild svirret rundt på kjøkkenet, klirret med tallerkener og kopper, både for å holde hendene opptatt og hjertet i sjakk.
Mamma Pappa har flyttet inn til en annen dame, sa Åsmund så lavt at det knapt hørtes.
Ragnhild stoppet opp, stirret først på sønnen, så på ektemannen, som satt ved bordet med hendene foldet mutt i fanget og blikket stivt ned han så faktisk ut som en tenåring som nettopp var knipset i kjeltringstreker. Mager og småsur; en som nekter å innrømme noe som helst.
Hvilken annen dame? Hva slags sirkus er dette, Torbjørn?
Ragnhild hadde forestilt seg alt mulig mens hun gikk og grublet: kanskje han var ranet og blakk, ikke nok til billett hjem, kanskje han var banket opp, drev rundt og lette etter mat på stasjoner og bensinstasjoner
Han dro aldri hjem, han slo seg ned hos Turid Ziegler i hytta hennes ved kysten. Ville ikke reise tilbake, sa Åsmund kort.
Ragnhild kikket flakkende på Torbjørn.
Ville ikke? Hva snakker du om nå?
Nei, jeg ville ikke, mumlet han, plutselig høy og nærmest prinsipiell. Jeg skjønte at jeg lever feil. Fabrikk, jobb, fabrikk, hjem, kun grønnsakshagen i helgene. Ikke et fnugg frihet.
Åh, frihet du liksom! Ragnhild rasa, rød som toppen av en julenisselue.
Åsmund, hvorfor dro du denne friheten hjem til meg, da? Ville du ydmyke mora di? Hadde vært ærligere å si han lå på Rikshospitalets likhus, det hadde vært mindre sårende. Jeg satt her, tålmodig som en fjellgeit, og så er mannen min hos Turid ved sjøen
Du vet, Ragnhild Jeg ville egentlig bare begynne på nytt, sa Torbjørn.
Neida, Torbjørn, du ville ikke begynne et nytt liv, du fikk solstikk i hodet på sørlandet og la igjen alt som betydde noe. En mann med ryggrad hadde kommet tilbake, skilt seg som folk, og så reist “på nye eventyr”. Da hadde du vært ærlig, både mot oss og mot deg selv! Gå ut, jeg vil ikke se deg, bare gå!
Torbjørn reiste seg, ruslet over gulvet, men svingte inn på rommet.
Ikke gå inn der, gå ut, før det er for sent! Jeg orker ikke mer! hylte Ragnhild, så nær hysteriet som hun hadde vært noensinne.
Pappa, nå går du, sa Åsmund, og stilte seg resolutt i gangen.
Torbjørn forsvant fra huset og fra tankene. Men livet, det går og Ragnhild, hun koste, fant ro i rytmen i å ordne fortauet foran huset.
To uker senere sto han der igjen. Med et slitt kåpe og en lue som så ut som den var arvet fra Polfareren Amundsen sjøl.
Ragnhild! ropte han, litt høyere nå.
Hun løftet blikket. Han hadde ødelagt limen i kroppen hennes på en måte hun ikke visste var mulig; hun visste hun kunne tilgi, men nå fikk beina henne ikke bort for å gi ham en klem igjen. Han trasket nærmere.
Jeg har fått jobb igjen på fabrikken. Ikke som sjef, men som vanlig arbeider. Kan jeg… komme inn?
Ragnhild lente seg over kosten som om det var en stav, satte sitt granskende blikk på ham.
Kan og kan! Du får heller skrive søknad om skilsmisse først som sist.
Du tilgir meg ikke? Ja, jeg skjønner.
Om du skjønner, hvorfor kom du da?
Turid sa at om jeg dro, fikk jeg aldri komme tilbake, så jeg dro, Ragnhild. Hjem til deg igjen.
Hahaha! Ingen ville ha deg, hverken hun eller jeg, Torbjørn. For sånne menn er det ingen venteliste. Og du kom bare fordi Åsmund presset deg. Han hadde ikke reist uten deg. Kom, lev din frihet, men ikke snu opp ned på hverdagen min. Du tramper søla inn her, altså, sa hun og strøyk kosten et par ganger over skoene hans.
Så vendte hun ryggen til og begynte for alvor å koste videre. Etter fem minutter snudde hun seg og Torbjørn var borte. Da falt det en sten fra hjertet. Hun hadde vært redd han ble stående, og at hun skulle tilgi ham, bare fordi det er sånn det ofte går. Men slik er det; de som stikker kniven i ryggen, blir ofte skjermet av brystkassa til den de skader.
