Da jeg var tretti, ble jeg sett på som kvinnen alle sa «har hele verden foran seg». Jeg hadde en trygg stilling som administrasjonsmedarbeider, leide min egen leilighet i Oslo, tok en helgetur til Bergen eller København når jeg følte for det, og brukte det meste av helgene på å spise ute, gå på kino eller danse med venninnegjengen.
På den tiden var jeg sammen med en kjæreste gjennom nesten fem år, men hver gang han luftet tanken om «å få barn en dag», gikk det kaldt nedover ryggen min. Jeg sa at jeg ikke så for meg bleieskift og søvnløse netter. Han byttet tema. Jeg var mer opptatt av sparing, videreutdanning, reiser, egenutvikling. Ikke av morsrollen.
Da jeg ble 37, møtte jeg en annen mann som jeg virkelig trodde det skulle bli noe med. Men han hadde allerede et barn fra et tidligere forholdnoe jeg selv mente var «et altfor stort ansvar». En dag foreslo han at vi skulle flytte sammen, men han var tydelig på at han ønsket seg et barn til i fremtiden. Jeg ble redd og trakk meg unna. Jeg svarte ikke på meldingene hans før han skjønte tegninga.
Jeg husker fortsatt hvordan søsteren min sa:
«Du kommer til å angre på at du slipper en god mann bare fordi du ikke vil bli mamma.»
Jeg lo det bort. Jeg tenkte hun overdrev.
Da jeg fylte 45, var jeg på topp i karrieren min. Jeg fikk opprykk, en solid lønn, reiste rundt i Europa, kjøpte min første bil og malte huset mitt helt alene. Jeg kjente meg stolt.
Men når jeg feiret mine egne seiere, så jeg på venninnene minebarna deres startet i barnehage, begynte på skolen, løp på fotballturneringer, var med på danseoppvisninger. Jeg sa til meg selv:
«For et kaos dette kunne jeg aldri taklet.»
Jeg trodde fullt og fast at mitt liv var roligere, enklere.
Så, da jeg var 52, ble søsteren min alvorlig syk og måtte opereres. Barna hennes var der for henne hele tidenbyttet på vakter, ordnet papirarbeid, lagde mat, støttet henne i alt. Jeg følte meg totalt hjelpesløs.
Jeg hadde ingen å ringe til om det samme skulle skje med meg. Jeg satt på en hard stol i sykehusets venteværelse og for første gang slo det meg:
«Og hvis det er meg en dag? Hvem kommer for meg?»
Det var da den første lille angsten snek seg inn. Stille, men den var der.
Da jeg ble 60, mistet jeg moren min. Alt ansvaret landet på mine skuldre: dødsattest, begravelse, økonomi, rydde ut av leiligheten hennes på Tøyen. Niesene og nevøene prøvde å hjelpe, men de hadde alle egne barn, hjem, jobber å følge opp.
Den natten lå jeg alene omgitt av poser med klærne hennes, og for aller første gang kjente jeg skikkelig på det jeg så lenge ikke hadde villet innrømme:
Det var ingen som trengte meg.
Ingen som satte sin lit til meg.
Ingen som kunne fylle stillheten i huset mitt.
Og plutselig tenkte jeg:
«Kanskje jeg kunne vært en god mor.»
Søndagene ble tunge. Søstrene mine samler barn, barnebarn, svigersønner og svigerdøtre rundt middagsbordet. Husene deres er fulle av latter, stemmer og liv.
Jegjeg sitter stille i en stol i utkanten av rommet. Ikke fordi jeg blir ignorert, men fordi jeg ikke har noen plass i denne ringen. Jeg er «tanten», «søsteren», men aldri «moren».
Julen er enda vanskeligere. De andre ordner store familieselskaper. Jeg er alltid gjest. Aldri vert. Aldri midtpunktet i noens univers.
Nå, som 67-åring, våkner jeg alene, spiser alene, går på butikken alene, betaler regningene mine selv. Det er ikke tragisk, det er bare realiteten.
Blir jeg dårlig, ringer jeg taxi selv, drar alene til legevakten, sitter med vesken i fanget uten at noen spør etter meg. Når jeg blir trist, vet ingen det. Og når noe gledelig skjersom dagen jeg betalte ut boliglåneter det ingen å feire det med.
Av og til står jeg i vinduet og ser på at naboene får besøk av barn og barnebarn. Jeg har ingen slike gjester. Jeg har ingen å gi tingene mine til. Ingen å fortelle min historie til.
Jeg angrer ikke på at jeg ikke bøyde meg for samfunnets forventninger. Jeg angrer på at jeg for sent forsto at livet ikke varer evig. Jo, man kan leve livet slik man vil Men når årene blir tunge, gjenstår det bare ett ønske:
Å ha noen å lene seg mot.
