Man skal aldri ta det som tilhører andre
Den eneste datteren i familien, Åse, var foreldrenes øyensten. Alt ble gjort for henne. Foreldrene, begge utdannet og arbeidet ved et forskningsinstituttfaren var professorholdt ofte selskap hjemme. Åse kunne ikke huske en tid da det ikke var gjester i stuen.
Moren, Signe Johansen, var kjent for å lage mat som fikk selv de mest kresne til å smile. Hun bakte store bær-paier og dekket bordet så vakkert at alle ble sultne på et øyeblikk.
Du er i ditt ess igjen, Signe. Det ser så bra ut, og det lukter himmelsk! Bare å se på bordet, så får man vann i munnen, fleipet gjestene hver gang.
Åse var flink på skolen, aldri den absolutt beste, men jevnt og trutt lå hun på solide fire og femmere. Foreldrene trengte aldri mase på henne. Hun var ansvarsfull fra barndommen av; kom hjem, skiftet, spiste og satte seg til leksene.
Åse, har du vært på musikktimen din? spurte moren.
Ja, mamma, den var fin.
Åse spilte fiolin på musikkskolen og elsket det. Når hun holdt fiolinen, forsvant alt annet og inspirasjonen bare strømmet på. Musikklæreren brukte henne ofte som eksempel for andre elever.
Skoleårene gikk fort, og Åse hadde mange venner. Hun var sosial, hjelpsom og bodde med foreldrene i Oslo. Hun drømte om å studere der etter videregående.
Du har flaks, Åse. Med dine foreldre på universitetet får du vel alltid plass. Selv har jeg bare mamma, hun jobber hardt for oss. Jeg skal ut i jobb, det blir lettere for henne, sa venninnen Liv som måtte spare på alt hjemme.
Åse forstod ikke helt hvordan Liv levde. Hun hadde alt hun trengte, foreldrene tjente godt.
Mamma, pappa, jeg trenger ny kjole og sko til avslutningen, sa hun en kveld.
Selvfølgelig, hjertet mitt. I morgen er det lørdag, vi går på shopping, lo Signe.
Kjolen ble kjøpt, skoene matchet, nå gjenstod eksamen, avslutningsfest og så voksenlivet.
Åse kom inn på NTNU i Trondheim, der foreldrene hadde snakket med noen for ekstra sikkerhet. Men Åse kunne klart det selv. Moren var bare så utadvent og kjent blant folk.
Nå, mine kjære, er jeg student, smilte hun da hun så navnet sitt på opptakslisten.
Gratulerer, lille Åse! sa faren og overrasket henne med en dyr mobiltelefon (på den tiden var det få som hadde).
Åse elsket livet som student: studiene, foreleserne, nye venner og den forskjellen fra skole. Hun hadde ikke lenger tid til Liv, som jobbet på fabrikk; helt annerledes liv og miljø.
Sommeren tilbrakte Åse med byggegrupper og reiste rundt, et spennende og sosialt liv. Hun var populær blant guttene, men ingen dyp kjærlighet enda. Det meste var vennskap og små flørter.
På siste året møtte Åse Eivind. Han hadde vært i Forsvaret og jobbet med reparasjoner. De traff hverandre tilfeldig på kino, der Åse og Liv endelig hadde fri sammen.
Hei, kan jeg sette meg? spurte Eivind høflig, idet de satt i kaféen.
Klart, svarte Liv, mens Eivind så på Åse.
Jeg heter Eivind. Mye folk i dag, det er vanskelig å finne plass, sa han med et smil.
Jeg er Liv, dette er Åse, sa Liv.
De ble enige om å treffes igjen etter kinoen, fordi de satt på ulike steder. De ruslet sammen til langt på natt, Eivind fulgte dem hjem og fikk Åses nummer.
Eivind var kjekk og morsom. Åse ble fort forelsket, og etter et halvt år giftet de seg. Foreldrene godkjente Eivind, og faren ble særlig glad i ham.
Etter studiene jobbet Åse kort, så kom hun i foreldrepermisjon og fikk sønnen Mats. Eivind var omsorgsfull og pålitelig. Åse var trygg med ham.
Mamma, heldig er jeg med Eivind! Sier hun ofte. Med ham føler jeg meg trygg, som bak en mur.
Jeg er glad for deg, Åse. Eivind er en flott mann og far, sa Signe, mens faren og Eivind spilte sjakk sammen.
Åse skulle starte livet uten sin mann
Men livet er ikke alltid rettferdig. Da Mats var fem år, ble Åse og Eivind utsatt for en bilulykke. De kjørte, og en motorsykkel krasjet inn i dem i høy fart. Åse ble kastet ut av bilen det reddet henne men Eivind døde. Mats var heldigvis hos besteforeldrene.
Gud, hvorfor? hvisket Åse på sykehuset, hvor moren satt ved hennes side.
Takk og lov, Åse! Du lever, selv om du brakk ben og ribben, gråt Signe.
Åse begravet Eivind i rullestol. Hun kom seg etterhvert, takket være foreldrene og Mats. Sorg og depresjon preget tiden. Men Mats holdt henne oppe.
Takk Gud. Hadde det ikke vært for Mats, vet jeg ikke hva jeg hadde gjort, mumlet hun for seg selv.
Hun måtte bygge livet opp igjen fra bunnen av.
Mamma, jeg vil flytte til Sørlandet. Vi har huset der, jeg trenger roen ved sjøen, og Mats elsker havet. Dere kan komme på besøk. Her minner alt om Eivind.
Foreldrene støttet henne. I det nye livet fikk Åse roen hun trengte, jobbet som resepsjonist på et hotell, Mats begynte på ny skole. Helgene tilbrakte de på stranden, noen ganger sammen, noen ganger alene.
Så mistet hun gifteringen på stranden, en dyr ring, full av minner. Åse gråt og gravde i sanden.
Hvorfor gråter du? spurte en mann.
Jeg mistet ringen min. Den betyr alt.
Hvem går på stranden med smykker?
Jeg gjør det… Har du andre spørsmål?
Nei, jeg kan hjelpe. Mitt navn er Kjetil.
Åse, sa hun. Sammen lette de i sanden, til slutt fant de ringen i klærne hennes.
Takk, Kjetil.
Har du nettopp kommet hit? spurte han. Jeg kom med en venn, han er litt sliten etter festen i går så jeg er her alene i dag.
Jeg bor egentlig her, svarte Åse.
De snakket sammen, Kjetil inviterte henne til kafé.
Vi bør forlate stranden før vi blir solbrent, svarte hun. Kafé høres bra ut, det er varmt i dag.
I caféen nøt de kalde drikker. Sønnen var hos besteforeldrene, og skulle bli der til skolestart. Kjetil fortalte at han var gift og hadde en datter, jobbet på flyplassen i Kristiansand.
Åse fortalte om tapet av Eivind.
Derfor startet jeg på nytt her, sa hun.
Hun fant det lett å være sammen med Kjetil; han var enkel, hyggelig og åpen. Etterpå fulgte han henne hjem, og det ble med det den dagen. Tre dager senere møttes de igjen, Kjetil ventet med blomster utenfor huset hennes.
Hei, jeg har savnet deg, sa han, og ga henne blomstene.
Hei, svarte Åse. Jeg har ferie fra i morgen!
Flott, da har vi masse tid sammen, smilte Kjetil. Vil du bli med på restaurant og møte min venn?
De hygget seg på restaurant, og Kjetil ble med henne hjem. De tilbrakte ferien sammen. Kjetil tok fri fra jobben, men måtte til slutt reise hjem. Det var vanskelig å si farvel. En uke senere ringte han.
Åse, jeg kommer snart tilbake, jeg har innsett at jeg ikke klarer meg uten deg. Jeg har fortalt alt til kona, og hun har søkt om skilsmisse.
Skjebnen ville teste henne igjen
Åse var lykkelig. Hun tenkte ikke på Kjetils kone og datter, det var ikke i tankene hennes.
Jeg vil også ha lykke, jeg er kvinne jeg også.
Kjetil kom tilbake, de giftet seg snart. Hun fikk en datter, og begge var lykkelige.
Men etter ti år kom nye prøvelser. Kjetil begynte å omgås andre kvinner, det var mange fristelser i den lille feriebyen. Det ble krangler, og han innrømmet til slutt alt. Åse hadde sett ham på stranden med jenter.
Hun søkte skilsmisse, og Kjetil dro tilbake til sin gamle by og gjenforenet med eks-kona. Han forlot ikke datteren, og betalte god barnebidrag. Barna ble voksne. Mats dro til besteforeldrene, studerte på universitetet og giftet seg. Datteren ble boende hos Åse, flyttet og giftet seg.
Nå har Åse to barnebarn og ett barnebarn. Familien besøker henne, og de gamle foreldrene kommer til Oslo med Mats. Åses liv handler om barna og barnebarna.
Og Kjetil? Han kom aldri tilbake. Åse bestemte at det ikke skulle være flere menn i hennes liv.
Jeg har betalt for min kjærlighet til en gift mann. Det er ikke riktig å ta det som tilhører andre, det gir ikke ekte lykke.
Åse ønsket ikke å prøve skjebnen mer, hun fryktet at bumerangen skulle slå tilbake. Hun lever alene, i fred med seg selv.
Takk for at du leste, og for din støtte. Husk: det er bedre å bygge sin egen lykke enn å ta andres. Ta vare på deg selv og de rundt deg.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
