I åtte år passet jeg barnebarna mine uten å få en eneste krone og i går sa de at de heller ville være hos “den andre bestemoren”, fordi hun ikke kjefter på dem og gir dem iPad-er.
Jeg er bestemoren med varme supper.
Bestemoren som følger dem til skolen, tørker snørr, lager mat, vasker klær, stryker, bærer sekker, slukker lyset etter dem og synger dem i søvn når foreldrene kommer sent hjem.
Den andre bestemoren er “den elegante”.
Hun som dukker opp iblant med blomster, parfyme, glitrende pakker og “store overraskelser”.
Hun vet ikke hvordan det er å sitte våken hele natten med et sykt barn.
Men hun vet hvordan man kjøper det nyeste nettbrettet.
I går fortalte barnebarna mine at de ønsker at jeg skal være som henne.
Da forsto jeg for første gang i livet hvordan det føles å være usynlig i sitt eget slit.
Jeg heter Solveig. Jeg er 62 år gammel.
Jeg har en datter Ingrid,
og to barnebarn Martin (8) og Tiril (6).
Ingrid jobber, og mannen hennes, Jørgen, gjør det samme.
Og siden “det ikke er råd til barnevakt” og de “ikke stoler på SFO”, tok de det bare for gitt at jeg, som pensjonist, skulle bruke resten av livet mitt på å passe andres barn.
Og det gjorde jeg.
Med viten og vilje.
Med kjærlighet.
Med full innsats.
Jeg står opp 05.30.
06.30 er jeg allerede i huset deres.
Lager frokost.
Samler sokker fra alle kanter, leter etter savnede skjorter, kler på dem, knyter skolissa, drar sekker, følger dem til skolen.
Så kommer vasking, rydding og matlaging.
På ettermiddagen henter jeg dem igjen.
Lekser, hvilestund, suppe… disiplin.
Jeg er bestemoren med reglene.
Bestemoren som holder grensene.
Hun som sier:
“Ikke spis godteri før middag”,
“Vask hendene dine”,
“Ikke mer nettbrett nå”,
“Gjør ferdig leksene dine”.
Altså den “kjedelige” bestemoren.
På den andre siden har vi Astrid moren til Jørgen.
Astrid har ikke jobbet på mange år.
Hun har penger, og vel så det.
En dame med pleide negler, frisert hår, “byklær” og ferier til Italia eller Hellas.
Astrid har aldri kokt te klokka tre om natta fordi barnet hoster.
Aldri lett etter forsvunne sokker.
Aldri tørket spy fra gulvteppet.
Aldri jaget rundt med skjeen i stua.
Astrid er “gjestestjernen”.
Hun dukker opp to ganger i året på julaften og bursdager
med gaver, sjokolade og siste modell nettbrett.
Ungene forguder henne.
Akkurat som alle barn gjør med dem som aldri setter grenser.
I går var det bursdagen til Martin.
Jeg sto opp klokken fem om morgenen for å bake hans favorittkake hjemmefra.
Egg, vaniljekrem, valnøtter akkurat slik han liker det.
Jeg kjøpte en fin bok og en god og varm hettegenser så langt pensjonen rakk.
Rundt klokken fire kom Astrid.
Med nystelt hår, en dusj parfyme og en skinnende veske.
Hun ankom som en programleder på TV.
Skattene mine! ropte hun.
Martin og Tiril tok henne imot som en popstjerne.
De gikk rett forbi meg, som om jeg var en plante i hjørnet.
Astrid dro fram to store hvite esker.
To splitter nye nettbrett.
Så dere kan kose dere sa hun. I dag skal ingen fortelle dere hvor mye dere får spille!
Ungene hylte av glede.
Ingrid og Jørgen gliste bredt:
Fantastisk, mamma! Du er unik! Tusen takk!
Jeg sto inne på kjøkkenet og skar opp kaken.
Den jeg hadde stått opp grytidlig for å bake.
Den ingen så.
Jeg gikk bort til Martin.
Martin, vennen, her er gaven min. Og kake
Han så ikke opp.
Ikke nå, bestemor. Jeg setter opp figuren min på nettbrettet.
Men, Martin
Bestemor! Alltid bare kake! Den andre bestemor gir ordentlige gaver! Du kommer bare med bøker og klær. Kjedelig.
Den smerten
Unner jeg ingen.
Jeg så bort på Ingrid.
Ventet at hun i det minste skulle si, “Snakk sånn til bestemoren din!”
Men hva gjorde hun?
Hun lo.
Mamma, la nå barna få nye ting. Astrid er “den morsomme bestemoren”. Du er rutine-bestemoren.
Rutine-bestemoren.
Er det sånn omsorg omtales nå?
Tiril avsluttet det hele:
Skulle ønske bestemor Astrid bodde her. Hun kjefter aldri. Du er alltid trøtt.
Jeg så ned på hendene mine sprukne av såpe, vaskemaskin og vaskebøtte.
Jeg så på Astrid opplagt, med to nettbrett i veska, dagens helt.
Jeg så på datteren min avslappet med et glass vin, fordi jeg var der og gjorde alt.
Jeg tok av meg forkleet.
Brettet det pent sammen.
La det på kjøkkenbenken.
Så gikk jeg inn i stua.
Ingrid, jeg går hjem.
Hva!? Hva med kaken? Hvem skal rydde?
Kan ikke “den morsomme bestemoren” hjelpe til?
Astrid smilte stivt:
Solveig, ryggen min klarer ikke sånt. Jeg har prolaps…
Slapp av, jeg skal ikke be deg skitne til finstasen din.
Jeg så på Ingrid:
Ungene har rett. Jeg er kjedelig. Jeg er streng. Jeg er den som setter grenser og lager mat fra bunnen av.
Kanskje de har godt av litt mer “frihet”.
Derfor sier jeg opp fra i morgen.
Mamma, hvordan kan du? Hvem skal følge dem til skolen i morgen!?
Det vet jeg ikke. Kanskje Astrid. Eller selg et nettbrett og betal for SFO.
Vi trenger deg!
Nei. Dere trenger en TJENER. Og det er ikke meg.
Jeg snudde meg mot Martin.
Bestemor kommer du ikke senere?
Nei, gutten min. I morgen blir det moro.
Ingen som sier at du må spise grønnsaker, gjøre lekser eller legge deg i tide.
Frihet.
Og jeg gikk ut.
Telefonen ringer ustanselig.
Ingrid gråter.
Jørgen sier jeg “overdriver”.
Men jeg kommer ikke tilbake.
I morgen står jeg opp klokka ni.
Koker kaffe til meg selv.
Spiser kaken min.
Ser en serie.
For første gang på mange år skal jeg være hovedpersonen i mitt eget liv.
Hva mener dere er besteforeldre pliktige til å stille opp for barnebarna,
eller utnytter barna dem for å spare penger?
Jeg har lært at man må sette grensene sine, ellers tråkker andre over dem selv de du elsker høyest.
