Du skal ikke ta det som tilhører andre

Man skal ikke ta det som tilhører andre
Den eneste datteren til forskerparet Kira var en skikkelig yndling hjemme, alt ble gjort for hennes skyld. Foreldrene, begge utdannet og intelligente, jobbet på forskningsinstituttet i Oslo. Faren var professor. Kira husket at det alltid kom mange gjester til huset deres, fint folk fra miljøet.
Moren, Ingrid, var kjent for å lage fantastisk mat alltid store, saftige hjemmebakte kaker og imponerende dekket bord.
Ja, Ingrid, du er tro mot stilen, både lekkert og velsmakende bare å se på bordet ditt så får man lyst til å spise, lo gjestene hver gang de var på besøk.
Kira var flink på skolen, men ikke en typisk toppstudent; karakterene var stort sett fem og fire. Foreldrene stilte aldri krav om skolearbeid, for hun hadde alltid vært selvstendig og pliktoppfyllende. Kom hjem, skiftet, spiste, og satte seg ned med leksene.
Kira, har du vært på fiolintimen i dag?
Ja, mamma, var der, nettopp kommet hjem.
Hun gikk på musikkskole med fiolin som hovedinstrument, og elsket å spille. Når hun løftet fiolinen, glemte hun alt annet og spilte med inspirasjon. Musikklæreren brukte henne ofte som eksempel for de andre barna.
Årene på skolen fløy av gårde. Kira fikk mange venner, både gutter og jenter alltid hjelpsom og utadvendt. Familien bodde i Oslo, så hun drømte om å studere videre der.
Du har jo ingen grunn til å bekymre deg, Kira, foreldrene dine jobber på universitetet de ordner deg lett inn. Men jeg, jeg sliter allerede på skolen, høyere utdanning er ikke min vei, sa venninnen Ida.
Og hvor skal du da?
Skal jobbe, mamma er alene og gjør alt hun kan, så jeg vil bidra det blir lettere for henne, svarte Ida. Livet var ikke enkelt for dem, måtte spare på alt.
Kira forsto aldri venninnens situasjon, fordi hennes egne foreldre tjente bra og hun manglet ingenting.
Mamma og pappa, til avslutningsfesten trenger jeg ny kjole og sko, sa hun.
Ja, jenta mi. I morgen er det fri, vi tar en tur til sentrum, svarte Ingrid.
De fant en vakker kjole og nye sko som matchet, så gjensto det å gjøre det bra på eksamen og feire, før voksenlivet ventet.
Hun kom inn på Oslo tekniske høyskole, med litt hjelp fra mammaen, men Kira kunne også ha kommet inn på egenhånd. Ingrid kjente alltid noen som kunne ordne det, men det var mest for sikkerhets skyld.
Da er det gjort, mamma og pappa nå er jeg student! ropte Kira lykkelig da hun så navnet sitt på listen.
Gratulerer, jenta vår! sa faren, og ga henne en ny mobiltelefon på den tiden hadde ikke alle det.
Kira trivdes fantastisk på høyskolen; studier, forelesere, venner alt var nytt og spennende. Studentfester, eksamener, oppgaver, helt annen verden enn skolen. Kontakt med Ida ble sjeldnere, Kira hadde full timeplan. Ida jobbet på fabrikk, og det var et helt annet miljø og liv. De gikk hver sin vei.
Om sommeren dro Kira med studentlaget ut til prosjekter på landet, det var intenst og morsomt. Hun var en sympatisk og sosial jente, mange gutter likte henne, men det ble aldri seriøst bare vennskap og små flørter.
Siste året på høyskolen møtte Kira Lars. Han hadde vært i militæret og jobbet med reparasjoner av elektronikk. De møttes tilfeldigvis på kino, hvor hun var med Ida, endelig hadde de fått tid sammen.
Hei jenter, kan jeg sette meg? spurte Lars høflig mens de drakk milkshake før filmen.
Klart det, svarte Ida, mens Lars holdt øynene på Kira.
Lars, hyggelig, svarte han, kikket rundt, det er fullt her i dag, sa han, som en forklaring.
Jeg er Ida, og dette er Kira, lo venninnen.
Jeg måtte se den nye filmen, en kompis anbefalte.
Endelig tok vi oss tid til å gå sammen, forklarte Ida. Hun likte Lars, men han så bare på Kira.
De avtalte å møtes etter filmen. De gikk ut sammen sent, Lars fulgte dem hjem, først Ida, så Kira og ba om telefonnummeret.
Lars var kjekk, morsom og interessert Kira ble forelsket. De begynte å treffe hverandre, og etter et halvt år giftet de seg. Foreldrene likte Lars, og han ble godt mottatt som svigersønn.
Etter høyskolen jobbet Kira en kort periode før hun fikk barn, lille Emil. Hun var lykkelig med Lars, han var omsorgsfull, støttet familien og hjalp til hjemme.
Mamma, jeg har vært heldig med Lars, sa Kira ofte. Med ham føler jeg meg alltid trygg.
Jeg er glad på dine vegne, Kira. Lars er virkelig en god ektemann og familiefar, sa Ingrid, og faren elsket å spille sjakk og snakke med svigersønnen om alt mulig.
Men lykken varte ikke evig. Da Emil var fem, opplevde Kira og Lars en bilulykke. De var på vei hjem da en motorsykkel kom i stor fart mot dem Kira ble slynget ut av bilen, kanskje det reddet henne Lars mistet livet. Emil var heldigvis hos besteforeldrene.
Hvorfor Gud, hvisket Kira på sykehuset, mens moren satt ved hennes side.
Takk Gud, Kira, du er våken selv om du har brukket bein og ribben, er du i live, gråt Ingrid.
Kira begravde Lars fra rullestolen. Hun trengte lang tid for å komme seg, foreldrene hjalp til og hun bodde med Emil hjemme hos dem. Hun falt inn i en tung depresjon, savnet mannen, men Emil gav henne styrke.
Takk Gud for Emil, sa hun foran ikonbildet uten ham hadde alt vært mørkt.
Kira måtte starte livet på nytt uten Lars.
Mamma, jeg har bestemt meg for å flytte til Sørlandet, vi har hus der. Havluften vil være bra for meg og Emil elsker sjøen. Dere kan komme på besøk, men her minner alt om Lars.
Foreldrene støttet henne. I sitt nye liv fant Kira ro, ble ansatt som administrator på et hotell, fikk nye venner. Emil gikk på lokal skole, og på fine helger dro de til stranden.
En dag mistet Kira gifteringen sin på stranden den var dyrebar, et minne etter Lars. Hun gråt og lette i sanden.
Hvorfor gråter du? hørte hun en mann si.
Jeg har mistet ringen min, den betyr alt for meg
Hvem går på stranden med ring, da?
Jeg gjør det. Flere spørsmål?
Ok, jeg hjelper deg. Jeg heter Kristian, og du?
Kira, svarte hun, og sammen søkte de gjennom sanden til ringen dukket opp i klærne hennes.
Tusen takk, Kristian.
Er du på ferie her? spurte han.
Nei, jeg bor her, svarte Kira.
De pratet litt, og Kristian inviterte henne på kafé.
Vi må nok ut av solen det er altfor varmt, sa Kira. Litt i kaféen passer bra.
De nøt kalde drinker i en kjølig kafé. Sønnen var hos besteforeldrene i Oslo, og skulle komme tilbake til skolestart. Kristian fortalte at han var gift, med datter, og jobbet på flyplassen i Bergen.
Kira delte sin historie og tapet av Lars.
Derfor flyttet jeg hit ville starte på nytt, forklarte hun.
Kristian var lett å prate med, han var enkel og snill. Etter kafébesøket fulgte han henne hjem de sa farvel, før de møttes igjen tre dager senere. Han ventet på henne med blomster ved hotellet.
Hei, jeg har savnet deg, sa Kristian, og gav henne buketten.
Hei, svarte Kira glad. Jeg har ferie fra i morgen!
Flott, da har vi god tid jeg inviterer deg på restaurant, så kan du også møte min venn.
De lo og feiret, Kristian ble med hjem til Kira. Mellom dem oppstod noe mer.
Jeg har forelsket meg, tenkte Kira.
Etter Lars død hadde hun ikke vært sammen med noen, men nå tilbrakte hun ferien med Kristian. Han ringte på jobben og fikk fri. Men til slutt måtte Kristian dra hjem til Bergen. Avskjeden var tung, men én uke etter dro han tilbake til Kira og ringte:
Kira, jeg kommer snart jeg kan ikke leve uten deg. Jeg har fortalt alt til kona, nå skilles vi.
Skjebnen ville ha det slik. Kira tenkte ikke på hvordan kona og datteren følte det. Hun gjentok for seg selv:
Jeg er også kvinne, jeg vil være lykkelig.
Kristian flyttet, de giftet seg, og etter et år ble datteren Ingrid født. Begge var lykkelige.
Men livet ville teste Kira igjen. Ti år senere var idyllen borte. Kristian falt for fristelser i den lille kystbyen, flørtet og hadde affærer det ble skandaler, han løy, og Kira så ham med unge kvinner på stranden.
Kira tok ut skilsmisse, Kristian flyttet til Bergen, ble venn med eks-kona igjen, og fortsatte å gi gode bidrag til datteren. Barna vokste opp og fløy egne veier Emil dro til besteforeldrene i Oslo, studerte, og giftet seg der. Ingrid ble boende hos Kira, giftet seg og flyttet for seg selv.
Kira fikk to barnebarn og ett barnebarn, de besøker henne og foreldrene kommer innom, ofte med Emil. Hennes liv er barna og barnebarna.
Kristian? Han ble aldri en del av livet hennes igjen. Kira bestemte seg ingen flere menn, hun hadde lært:
Jeg måtte betale prisen for å elske en gift mann. Man skal aldri ta det som tilhører andre, ikke bygge lykke på andres sorg.
Kira valgte å leve alene, redd for at alt kunne snu tilbake og såre henne igjen. Hun vet at respekt for andre er veien til indre ro.
Takk for at du leste, og lykke til på din vei. Vis omsorg og vær god mot hverandre.