En kveld kom en kvinne på besøk til venninnen sin. Venninnen hadde giftet seg på nytt. Den første ekteskapet hennes hadde vært vanskelig, nesten utholdelig. Mannen hennes drakk, oppførte seg grusomt og forlot henne for en annen. En trist historie. Ingrid støttet venninnen Guro gjennom alt, trøstet henne og hjalp til, var der når det brast. Slik skal jo et vennskap være, ikke sant?
Ti år gikk. Guro møtte en ny mann, Torbjørn, en bra kar. Utdannet, fast god jobb, alt det motsatte av den første mannen. Ingrid gledet seg av hele hjertet for Guro da hun endelig fant lykken. Nå satt hun på trikken til den nye leiligheten de kjøpte sammen på Majorstuen, med sjokoladekake fra Åpent Bakeri pakket inn og en liten pose gaver. Hun ble slått av hvor pent det var pusset opp. “Utrooolig stilig, Guro,” sa hun allerede i gangen.
Kort etter satt de samlet rundt stuebordet med nytraktet kaffe, stearinlys og kake. Torbjørn, den nye mannen, var lynskarp og morsom. Bøker stablet i hyllene bak ham. Han hadde blikk for detaljer og for ironi. Spøkte mye, lo høyt, særlig med Ingrid. Han lo over hvor smalt verdensbildet hennes var, hvordan hun samlet på ubrukelige fakta. Han lo til og med av hvordan hun aldri hadde lest Jon Fosse eller Kjartan Fløgstad. “Sånne overtroiske ting du tror på, er motbevist for lengst, Ingrid,” sa han med et flir.
Han kommenterte også Ingrid sin sveis, kroppen, klærne hennes. “Rett fra nittitallet, dette,” sa han, mens Guro humret samtykkende med blikket rettet mot mannen hun nå beundret.
Ingrid stivnet til, ble ordknapp. Hun visste ikke hva hun skulle si, hun følte seg brått dum og liten. Guro bare smilte, smittet av glansen fra sin nye mann.
Så gjorde Ingrid et forsøk på å skifte tema, fortalte om katten hun nylig hadde reddet fra gata på Tøyen. Det skulle hun ikke gjort. Torbjørn lo bare ennå høyere, ristet på hodet. “Katter er jo smittebærere. Folk som plukker opp dyr fra gata mangler jo helt bakkekontakt det er et forsøk på å dekke over egne mangler,” sa han. Guro lo med.
Han fortalte vitser om gamle ungkarer og ugifte kvinner med fem katter på kjøkkenbenken. Ingrid klarte ikke mer. Plutselig rant tårene. Skamfullt og nærmest barnslig. “Beklager, bare litt vondt i hodet,” mumlet Ingrid og reiste seg. Hun ville bare ut, bort.
Hun gikk gjennom Ullevålsveien og følte seg som om noen hamret inni hodet. Hun var sint på seg selv for tårene, rasende for hjelpeløsheten. Hun var flau over at hun ikke kunne følge med på de skarpe samtalene, at hun aldri hadde lest Fosse. At hun dumt og naivt hadde nevnt drømmen hun hadde hatt.
Men egentlig burde skammen ligget hos vertskapet hos den som inviterer en venn inn og tillater at hun blir latterliggjort. Hos den som deler noe privat om en venn, en favorittfilm, eller et sitat på Facebook, og så lar folk spre gift i kommentarfeltet. Det er alt sammen én og samme type tause svik. Stille svik.
Svik er når du utleverer din egen til spott eller til fare. Det er det svik egentlig er.
Men Ingrid ville aldri kunnet formulere det slik. Hun hadde ikke lest nok og så ikke på seg selv som spesiell. Hun skyndte seg hjem, til katten sin. En katt som ikke leste bøker eller briljerte med ordspill. En katt som bare la seg ved siden av henne på sofaen og malte forsiktig.
Ingrid dro aldri igjen på besøk til Guro. Og snart var det heller ikke noe å besøke Guro og Torbjørn skilte lag og gikk til sak om leiligheten. Torbjørn viste seg å være like energisk og skarp i rettssalen som hjemme. For skarpt. Sånn går det ofte: den du svikter for andres skyld, svikter deg tilbake. Enkelt og brutalt.
Alt Guro trengte å gjøre, var å stoppe latteren før den ble sårende. Sette en grense for hvordan vennene behandles hjemme hos henne. Kanskje da hadde hun fått respekt. Kanskje hadde ikke mannen turt å gå så langt?
Den som svikter, blir ikke respektert. Og sviktes lett.
